DEN VAKRESTE KLINKEKULA: Ingen vet hvilket klima vi er på vei mot, derfor trenger vi risikovurderinger. Den ferske rapporten fra klimarisikoutvalget minner oss om hvor grunnleggende avhengige vi er av at klimaet holder seg akkurat som vi er vant til. I åra som kommer må vi tilpasse oss en klimahverdag som byr på stadig nye overraskelser, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
DEN VAKRESTE KLINKEKULA: Ingen vet hvilket klima vi er på vei mot, derfor trenger vi risikovurderinger. Den ferske rapporten fra klimarisikoutvalget minner oss om hvor grunnleggende avhengige vi er av at klimaet holder seg akkurat som vi er vant til. I åra som kommer må vi tilpasse oss en klimahverdag som byr på stadig nye overraskelser, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Klima

Norge kan ta den grønne ledertrøya

Ved inngangen til 2019 ligger ledertrøya for løpet mot et bærekraftig samfunn, gjenglemt i et hjørne i Katowice. Tar Norge utfordringen, på en mer progressiv måte enn å bare få ned utslippene fra vår egen olje- og gassproduksjon? Det er min klimadrøm.

Meninger

2019 må bli året utviklingen snur, og utslippene av drivhusgasser går ned. Her er tre forslag til hvordan vi kan trekke oss selv ut av handlingslammelsen, ved inngangen til nok et år som vil bringe dystre klimanyheter, hver eneste måned.

Bjørn Hallvard Samset. Foto: CICERO
Bjørn Hallvard Samset. Foto: CICERO Vis mer

2018 bød på rekorder, katastrofer, vekkelser og avtaler – og et sjumilssteg i feil retning. Gjennom hele året sa naturen ifra om hva som er på ferde.

Her hjemme ble tidenes tørkesommer levert oss av to blokkerende høytrykk i mai og juli. Vær og klimaendringer dro i samme retning, og det som ellers «bare» ville vært det dårligste landbruksåret i manns minne, ble i stedet en krise langt utenfor beredskapen. Og da Bardufoss 17. juli målte 33,5 grader, godt nord for Polarsirkelen, ble det langt merke til verden over.

Orkansesongen i USA var igjen tema i alle norske medier, med kraftige, hurtigvoksende og saktegående stormer som gjorde store skader. Det samme var de mange skogbrannene i California, som én etter én slo rekorden for største området brent.

Mindre dekning i Norge fikk uka med ekstremregn i Japan i juni, som utløste katastrofale leirras. 200 døde og 10.000 ødelagte hus – i et av verdens best forberedte land. Deretter kom en ekstrem hetebølge samme sted, hvor ytterligere 80 mennesker døde. Og så var det algeoppblomstringen i finske innsjøer som gjorde vannet giftig for både mennesker og dyr. Og det marerittaktige døgnet 25.–26. juni i Oman, når den laveste temperaturen midt på natta var 42.6 grader. Og så videre.

Verden over var året preget av akkurat det samme som vi så i Norge i juli: Været dro i samme retning som et endret klima, og det oppsto så ekstreme forhold at det gikk ut over folk og samfunn. Klimaendringene tok liv i 2018 – og det ved bare én grads global oppvarming.

2018 brakte også en real vekker om framtida. I oktober leverte FNs klimapanel (IPCC) en rapport om konsekvensene av 1,5 graders oppvarming. Den halve graden ekstra viser seg å bety mer enn noen hadde trodd. Det samme gjør den neste halve, som tar oss opp til Parisavtalens togradersmål. Og til tross for at avtalens regelbok nå er vedtatt, i Katowice i Polen, er det ingen tegn til de økte ambisjonene som må til for å holde et 1,5-gradersmål. Eller et togradersmål, for den del.

Verden er fortsatt på stø kurs mot tre grader og vel så det innen 2100, med konsekvenser ingen enda overskuer.

For på tampen av året kom den aller siste beskjeden vi trengte å få: Utslippene av CO₂ vokser fortsatt, med over 2 prosent i 2018.

Igjen har vi satt kollektiv verdensrekord i klimapåvirkning. Aldri før har vi varmet havene, smeltet isbreene, forsterket ekstremregnet, økt hetebølgene og skapt så mye trøbbel for økosystemet som vi gjorde i 2018. Aldri før har vi tatt et så langt steg vekk fra der vi vil være.

Samtidig skjer det mye, verden over, som vil påvirke utslippene i åra som kommer.

I Washington fortsatte Trump-administrasjonen i 2018 sin nedbygging av tidligere tiltak for å redusere utslipp. I Brasil ble det valgt en president som ønsker ytterligere hogst av regnskogene; spesielt foruroligende siden IPCC i 2018 også varslet om viktigheten av skogforvaltning og -planting for karbonopptak, og FNs Naturpanel (IPBES) framhevet behovet for økt skogvern for å bevare biologisk mangfold.

Men samtidig annonserte California – verdens femte største økonomi – at de vil jobbe for karbonnøytralitet alt i 2045. Fornybar energi fortsatte også å vokse, både i tilgjengelighet og bruk.

Ingen vet hvilket klima vi er på vei mot. Dermed trenger vi risikovurderinger, som den ferske rapporten fra klimarisikoutvalget. Der skisseres et bredt spektrum av konsekvenser klimaendringene vil få for norsk samfunn og økonomi, direkte eller via effekter andre steder i verden. Den minner oss om hvor grunnleggende avhengige vi er av at klimaet holder seg akkurat som vi er vant til. I åra som kommer må vi kutte dramatisk i utslipp – og samtidig må vi tilpasse oss en klimahverdag som byr på stadig nye overraskelser.

Så hva gjør vi? Min dypeste klimadrøm for 2019 er at de globale utslippene skal gå ned, helst med flere prosent, men det er litt som å ønske seg månen. Her er tre mer realistiske ønsker for 2019, som ikke i seg selv endrer noe men som er viktige realistiske steg på veien:

Det første er at vi kan rette fokus mot mer enn konsekvensene av klimaendringene. 2019 starter antakelig med en El Nino i Stillehavet, og overhengende sjanse for nye katastrofale ekstremhendelser og rekordtemperaturer. Men de må ikke få dominere nyhetsbildet. Vi må også følge med på verdensøkonomien, og hva den forteller om utslippene Går de ikke ned alt i januar har vi mer å ta igjen i februar.

Utfordringen er at ingen leverer disse rapportene på månedsbasis, slik meteorologene gjør for vær og vind. Forskere må bli bedre til å rapportere, og medier og politikere må begynne å spørre.

Det andre er at begrepet klimarisiko skal gli inn i hver krik og krok av norsk forvaltning. Klimaet er gjennomsnittet av tretti år med vær, og vi har ikke på langt nær hatt tretti år med en grads oppvarming. Overraskelser kommer, og jo bedre rustet vi er, jo mindre blir skadene.

Det er kommunevalg i i 2019. Vi må stemme inn politikere som har forstått alvoret, uansett hvor de hører til i fargespekteret.

Mitt tredje ønske handler om rollen Norge tar, i en verden som desperat forsøker å finne veien ut av et felles uføre. Ennå er ingen på rett spor, og ingen vet heller hvordan vi skal komme oss dit.

For mange land kommer lokale utfordringer langt foran det globale klimaet i køen. Norge derimot, med vår høye teknologiske kompetanse, vår solide økonomi og våre internasjonale finansmuskler, er blant de få som kan makte å holde hodet over vannet. Vi løser ikke klimakrisen alene, men vi kan bidra tungt til, for eksempel, utvikling av teknologiske løsninger som monner.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.