Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norge kan vinne GP...

Det er færre dårlige bidrag og flere ok middelmådigheter i årets Melodi Grand Prix. Det er leit, for det er de mange dårlige låtene og tragiske artistene som gjør EuroSong verd å se. Ikke ta fra oss EuroTrash!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Årets 23 Eurosong-finalister:

I min kortidshukommelse har alltid GP vært en massiv mønstring av lavmål, en solid samling i bunn. Ingen ting er som å hånflire og gapskratte over tragiske artister og EuroSlam mens øl, cola og potetgull finner veien til universets sentrum. Derfor er de dårligste artistene de beste. Underholdningsmessig.

  • Den ideelle finalen, nasjonal eller internasjonal, bør derfor bestå av noen gode og flere dårlige og dårligere låter. For uten de bra {ndash} de vi husker {ndash} er det disse sangene som holder EuroSong kuvøsepustende. Hvem ville vært foruten ABBAs «Waterloo» eller Katrina & The Waves' «Love Shine a Light»?
  • Men det er ikke det som er årsaken til moderniseringen. Stadig flere land forlater sin musikkidentitet, sin lokalkoloritt og blir mer kommerspop-orientert. Derfor framstår dette tusenårs siste EuroSukk som mer strømlinjeformet. Og jevnt.
  • I den grad EuroSorg påkaller de store følelser, skal man la seg begeistre over eller beklage at landenes musikkidentitet viskes ut? Generelt bør man ta vare på egenart, men i GP-sammenheng har det ofte vist seg å ende traurig. Men det virker heller ikke som om popuniformeringen er nivåhevende. Det ender med at de fleste resirkulerer og kopierer på dårlig papir. Og det er ikke popforedling.

Da pressen i går ble invitert til å videohøre alle 23 GP-bidragene, var det bare ved én anledning vi alle skoggerlo av skadefryd: Det var da Frankrikes Nayah skriker av full hals. Som om hun blir akkompagnert av garrotten, et fransk instrument som har fått folk til å hyle stygt og lenge til låta (les: livet) er over.

Mange artister og komponister i GP er musikalske pygmeer. De har har ingen andre arenaer. Melodi Grand Prix er ikke EuroPallen de tyngre og mer seriøse aktørene velger å vise seg fram på. Men det har skjedd en viss bevegelse mot å fornye GP musikalsk og arrangementsmessig. Derfor søker over halvparten av de 23 deltakerlandene et anglosaksisk poputtrykk med engelsk tekst.

Før var det en real kalkun-orgie. Nå blir EuroKitch en TV-kveld med middelmådigheter.