Norge må få STATSVAKT

I dag trer Schengen-samarbeidet i funksjon i Norden, et samarbeid mellom politiet i både EU, Norge og Island.

I dag trer «Schengen» (etter navnet på en liten by i Luxembourg) i funksjon i Norden. Et politisamarbeid som dekker hele EU samt Norge og Island er på hjul.

Sentrum for samarbeidet er Schengen informasjonssystem, SIS. SIS har en sentral database i Strasbourg, som i år 2000 på en enkelt dag inneholdt over 9,7 millioner opplysninger om personer og gjenstander. Antallet registrerte personer var samme år nær 850000.

Hvert land som er med, har en nasjonal database som er identisk med den sentrale basen. Alt i 1997 fantes det hele 48700 «aksesspunkter», datamaskiner knyttet opp til SIS. I forslaget til den norske «SIS-loven», som implementerer Schengenkonvensjonen i Norge, heter det beroligende at det «er bare myndigheter med ansvar for grensekontroll og politi- og tollkontroll innenfor en parts grenser som skal ha rett til tilgang og søk». Ser man nøyere etter, er imidlertid listen over slike myndigheter meget lang og variert.

Informasjonene som kan legges inn er i dag fornavn, etternavn, eventuelle «aliasnavn», særskilte fysiske kjennetegn (hudfarve er et eksempel), første bokstav i 2. fornavn, fødselsdato og sted, kjønn og nasjonalitet, om vedkommende er bevæpnet, om vedkommende formodes å være voldelig, grunnen for registreringen og tiltak som skal treffes. Grunnopplysningene danner en kombinasjon av objektive (kjønn) og vurderende (formodet voldelighet) informasjoner.

Det er vedtatt å utvide SIS til et SIS II. Dette vil ikke bare øke systemets kapasitet, men åpne for innleggelse av en rekke typer nye opplysninger som fotografier, fingeravtrykk og DNA-profiler. Det vil riktignok kreve en konvensjonsendring, men den vil trolig presse seg fram. De som kan registreres, er personer som ønskes anholdt med sikte på utlevering, uønskede utlendinger, forsvunne personer m.v., vitner, tiltalte og personer som skal ha en dom forkynt, og personer som man ønsker å underkaste «diskré overvåking», dvs. spaning, eller såkalt målrettet kontroll. Opplysninger om alle disse gruppene legges inn etter det enkelte lands nasjonale lovgivning, men kan tas ut av alle andre land som er med i samarbeidet. Som ledd i diskré overvåking kan i sin tur forskjellige andre opplysninger innsamles og overføres til myndighetene i det land som har anmodet om diskré overvåking.

Som felles kontrollorgan for hele dette systemet er det etablert en såkalt Joint Supervisory Authority, JSA, som skal føre tilsyn på basis av konvensjonens bestemmelser om datakvalitet og registersikkerhet. En rekke forhold gjør at bestemmelsene ikke fungerer som de skal, slik at personvernet og rettssikkerheten er sterkt truet.

For det første er JSA et meget svakt organ, med mangel på både ressurser og makt. Dette fremgår med all ønskelig tydelighet av JSAs årsmeldinger, som alle har vært meget kritiske. For eksempel ble det i 1997 funnet bunker av utskrifter fra SIS liggende på noe så offentlig som en togstasjon i Belgia.

For det andre er anvendelsen av bestemmelsene generelt i stor grad avhengig av praksis i de ulike land, og praksis varierer med ulikheter i politikultur. Politikulturelle forskjeller er en akilleshæl for reguleringer av denne type. For eksempel vet vi i dag at kriteriene for å registrere en person som «uønsket utlending», som i konvensjonen til dels er meget vage, tolkes ganske forskjellig avhengig av politikulturen. Dessuten er kriteriene avhengig av nasjonal rett, og nasjonal rett varierer. Til tross for slike forhold skal en person som er registrert som uønsket utlending og avvist i ett land, bli avvist i alle andre land. Slik er systemet. Det kan gjøres unntak, men det vil være i spesielle tilfelle. Praksis er at man simpelthen nekter innreise dersom vedkommende er registrert av et av de andre landene. Rettssikkerheten er gjennomhullet.

For det tredje står og faller mange av bestemmelsene om datakvalitet med borgernes innsynsrett i systemet. Dette er delvis opp til nasjonal lovgivning, og i Norge har man bestemt at borgerne i utgangspunktet skal ha registerinnsyn. Schengenkonvensjonen setter imidlertid særdeles vide og ufravikelige unntak fra innsynsretten.

For det fjerde står ikke SIS alene. Den registeransvarlige instans i hvert land (i Norge Kriminalpolitisentralen) kalles SIRENE-kontoret, og mellom SIRENE-kontorene er det utviklet et omfattende SIRENE-samarbeid om utveksling av informasjon som i første rekke supplerer SIS. Mens informasjonen som i dag kan registreres i SIS er begrenset, kan nær sagt all informasjon utveksles mellom SIRENE-kontorene. Det er ingen felles bestemmelser om datakvalitet og registersikkerhet som regulerer SIRENE-samarbeidet. Det finnes en hemmelig håndbok som gir instruksjoner om hvordan samarbeidet skal utføres. I Norge betyr SIRENE-samarbeidet at informasjoner i det norske politiets arbeidsregistre kan benyttes. Disse arbeidsregistrene, som er unntatt fra innsynsrett, inneholder enorme mengder sensitiv informasjon.

Men så kan man spørre: Er ikke Schengens formål å samarbeide om bekjempelsen av grenseoverskridende organisert kriminalitet, og er ikke slikt samarbeid verd prisen i form av personvern- og rettssikkerhetsproblemer? Til dette er det tre svar:

For det første må man tenke prinsipielt, og ikke la effektivitetshensyn selv når det gjelder kriminalitet tilsidesette grunnleggende prinsipper om personvern og rettssikkerhet utarbeidet over generasjoner i demokratiske stater.

For det andre er det mer enn tvilsomt om et system som Schengen egentlig er så effektivt når det gjelder kriminalitetsbekjempelse. Kriminalitetsbildet tilpasser seg utviklingen i politiet.

For det tredje er kriminalitetsbekjempelse i praksis ikke Schengens hovedform. I rapport etter rapport fra Schengen selv fremgår det tydelig at Schengen-samarbeidet hovedsakelig gjelder utestengning av uønskede utlendinger. 90 prosent av de nær 850000 personene som i 2000 var registrert i SIS, var registrert for dette formål. Sakens kjerne er styrkelse av den felles grensekontroll som omgir EU, styrkelse av «Festning Europa».

Så må det tilføyes: Andre datasystemer er også under rask utvikling i Europa. Europol, som i motsetning til Schengen er orientert mot grenseoverskridende kriminalitet, har tre typer datasystemer som i praksis gjør personvernproblemene enda mer akutte. I arbeidsregistrene kan til og med seksualliv, politiske og religiøse meninger m.v. registreres. Norge søker samarbeid med Europol. Eurodac er et enormt fingeravtrykkregister over alle asylsøkere og såkalte «ulovlige fremmede» i eller nær Europa. Norge er i ferd med å etablere et samarbeid. Enfopol-dokumentene, avslørt av Internett-tidsskriftet Telepolis, har vist omfattende planer, utkast om avlytting av telefon, e-mail, faks m.v. Vi ser konturene av et gigantisk integrert registrerings- og overvåkingssystem i horisonten, et system som også - i litt andre tider - kan bli et farlig politisk redskap. Vi har allerede eksempel på at Schengen er blitt brukt politisk.

Hva kan gjøres? Det må opprettes en statsvakt i Norge. Ordet og ideen er hentet fra det engelske Statewatch. Statewatch har medarbeidere som arbeider full tid med kritisk analyse av Europas politisamarbeid. De utgir et tidsskrift, de er på Internett, de holder foredrag, de utfordrer. Vi må få en tilsvarende statsvakt i Norge. Den må få tilstrekkelige ressurser fra det offentlige. En demokratisk og dertil rik stat har en plikt til å finansiere den kritiske kontrollen med seg selv. Men pengene må ikke binde: Statsvakt må stå helt utenfor de offentlige institusjoner. Statsvakt må ha noen skarpskodde jurister, noen kritiske politiforskere, noen dataeksperter på toppnivå og noen pågående og gravende journalister. De må følge utviklingen med lupe, skaffe oversikt over den voksende, viktige og utilgjengelige dokumentmassen om disse spørsmål i Europa, og løpende offentliggjøre informasjon.

På den måten kan vi kanskje få brakt det gigantiske overvåkingssystemet som vi ser i horisonten under en viss kontroll.