KAN SPILLE EN LEDERROLLE:   Jeg har jobbet i 130 av verdens land, og vet ikke om noe land som overgår Norge i forpliktelsen til bærekraftig utvikling, global rettferdighet, god styring og forpliktelse til å bruke vitenskap og teknologi for offentlig velstand, skriver Jeffrey Sachs, som for tiden er på besøk i Norge.  Foto: David Boily / AFP / NTB Scanpix
KAN SPILLE EN LEDERROLLE: Jeg har jobbet i 130 av verdens land, og vet ikke om noe land som overgår Norge i forpliktelsen til bærekraftig utvikling, global rettferdighet, god styring og forpliktelse til å bruke vitenskap og teknologi for offentlig velstand, skriver Jeffrey Sachs, som for tiden er på besøk i Norge. Foto: David Boily / AFP / NTB ScanpixVis mer

Norge må hjelpe verden i sikkerhet

Neste år er verdens siste sjanse til å holde seg innenfor togradersmålet.

Meninger

Norge har en unik posisjon i den globale energi- og klimadebatten. På den ene siden har Norge blant de laveste CO2 utslippene i verden, i forhold til nasjonal inntekt sammenlignet med andre utviklede land, og landet nærmer seg en nær nullkarbonøkonomi.

På den andre siden er Norge en global makt hva gjelder hydrokarbonproduksjon. Med bena i begge verdener - fornybar energi og fossile brensler — har Norge en stilling, global troverdighet og innsikt i politikkutforming som gjør landet i stand til å bidra med å bryte stillstanden som har vart i to tiår på global handling når det gjelder klimaendringer.

Den globale situasjonen når det gjelder politikkutforming på klima er full av farer. Verden slipper årlig ut 36 milliarder tonn CO2 fra bruk av fossile brensler, og utslippene er økende.

Alle scenarier fra det internasjonale energibyrået, det amerikanske energiinformasjonsbyrået, de store oljeselskapene og FNs klimapanel (IPCC) er enige om at business-as-usual betyr global oppvarming på fire til seks grader celsius mot slutten av århundret målt i forhold til pre-industrielt nivå.

Å gå over togradersgrensen bør ikke bare sees på som å bryte en fartsgrense, men vil i høyeste grad bety å sette verden i stor fare. Menneskeheten gambler kort og godt med overlevelsen til milliarder av mennesker og millioner av arter, og den gjør det uten tanke eller hode, fordi status quo er mektige oljeselskaper og fossile brenslers innflytelse.

Norges energisystem viser veien ut av uføret. Høyinntektsland slipper ut i gjennomsnitt 330 kilo CO2 per 1000 dollar i nasjonale inntekter (målt i internasjonale priser). Norge slipper derimot bare ut 160 kilo CO2 per 1000 dollar i nasjonale inntekter, som vil si ca halvparten av gjennomsnittet for høyinntektsland.

Norges lavere utslipp kommer delvis som et resultat av større energieffektivitet, men mest fra Norges lavkarbonenergimiks, spesielt på grunn av bruken av vannkraft, mens mesteparten av olje og gass som utvinnes går til eksport. Bruk av olje i transportsektoren står for mesteparten av Norges utslipp og Norges skifte til elektriske kjøretøy vil derfor ytterligere redusere karbonintensiteten i energimiksen.

Likevel har vi to grunnleggende utfordringer. Innen midten av dette århundret må de globale CO2-utslippene falle omkring to tredjedeler (fra 36 milliarder tonn til omkring 12 milliarder tonn) og til tilnærmet lik null innen 2070, for å holde oss innenfor det globale karbonbudsjettet som er forenlig med en oppvarmingsgrense på to grader celsius.

Ettersom økonomien kan så mye som tredobles innen 2050 (til et globalt BNP på rundt 300 milliarder amerikanske dollar, målt i dagens priser), må utslippene falle kraftig.

Implikasjonen av dette er at verden må satse på å redusere CO2-utslippene til kun 40 kilo per 1000 dollar BNP innen 2050. Med andre ord må Norges energimiks fortsatt gjøres renere, hovedsakelig ved å skifte til utelukkende bruk av elbiler, nullkarbon avansert drivstoff og/eller andre nullutslippsteknologier innen transport, bygninger og andre sektorer.

For andre høyinntektsland med voksende økonomi, er avstanden til oppnåelse av lavutslippssamfunnet betydelig større.
 
Den andre utfordringen er at verden fortsatt er fanget i et løp etter fossile energikilder. Overalt er det et race for å finne enda mer skifergass, tungolje, «tight» olje, dypsjøolje, arktiske hydrokarboner og mer. Verden leter fortsatt etter fossilt brennstoff til tross for vitenskapelige beviser på at vi allerede har større reserver av fossilt brensel enn hva som er ansvarlig å bruke.

Hvis verden fortsetter å finne, utvinne og brenne all ukonvensjonell olje og gass (for ikke å nevne metanhydrater) som er innenfor teknologisk rekkevidde, samt fortsette med det fortsatt økende kullforbruket, vil vi i høy grad bryte to-graders målet på veien mot en global katastrofe.

Den intense jakten på fossilt brensel har fulgt oss i minst 150 år. Olje og gass bringer tilsynelatende rikdom, makt, velstand, og nasjonal sikkerhet — med en medfølgende skjult klimakatastrofe. Big Oil, den absolutt mektigste industrien i verden, har skjult realiteten med klimaendringer mens ny leting finner sted i Arktis, havbunnen, landbruksområder, i regnskoger, og ellers overalt hvor det finnes hydrokarboner.

Etter at klimatoppmøtet i København i 2009 mislyktes totalt i å opprette en klimaavtale, satt verden sine øyne på 2015. Neste års tjueførste klimakonferanse (COP21) med FNs bindende avtaleverk, vil være verdens siste sjanse til å holde seg innenfor togradersmålet.

Om to uker, den 23. september, vil verdens ledere samles i FN, for å sette i gang et år med forhandlinger som vil ligge til grunn for planetens fremtid.

Global suksess, eller global overlevelse, vil kreve fire steg. For det første må vi forplikte oss trofast og fullt ut til togradersgrensen og det globale karbonbudsjettet som følger med dette. For det andre må alle land være enige om å utarbeide og legge frem for verden «Dyptgående avkarboniseringsstrategier» «Deep Decarbonization Pathways» (DDPs) som viser hvordan landene vil endre sin økonomi innen 2050 for tilrettelegging av en lavkarbonfremtid.

For det tredje må alle bedrifter og store selskap samtykke til å delta i offentlig-privat samarbeid for å utvikle og spre lavkarbonenergiteknologi, inkludert karbonfangst og lagring (CCS), avansert fornybar energi, avansert biodrivstoff, høyytelse og lavkost-elbiler, i tillegg til annen viktig lavkarbonteknologi. For det fjerde trengs globalt samarbeid for å stanse det febrilske hastverket med å utvikle Arktis, dyphavet, tungolje, skifergass, og andre ukonvensjonelle reserver som ødelegger karbonbudsjettet. Dette er mani, ikke en rasjonell innsats.

Norge kan spille en unik lederrolle for suksess. Jeg har jobbet i 130 av verdens land, og vet ikke om noe land som overgår Norge i forpliktelsen til bærekraftig utvikling, global rettferdighet, god styring og forpliktelse til å bruke vitenskap og teknologi for offentlig velstand.

Det kan høres ut som en hyggelig kompliment, men det er mye mer enn det. Norge har teknologisk og politisk dyktighet til å tilby globalt lederskap på klimaendringer, gjennom egne utslippsreduksjoner, fremskyndelse av lavkarbonteknologiutvikling, og å bryte det globale kappløpet om å utvikle enda flere hydrokarboner.

Dette er vår siste sjanse, og jeg håper inderlig at Norge vil hjelpe verden til klimasikkerhet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook