Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norge må ta ansvar

Norge må ta ansvar for at EUs miljøprofil ikke svekkes, skriver Rasmus Hansson og Rasmus Reinvang.

NORGE GÅR NÅ

kostbare ekstrarunder i EØS-forhandlingene. Men det EU vi forhandler med, er i sterk endring. Unionen har tildels vært et miljø-lokomotiv, men i mange nye EU-land står miljøet lavt på dagsordenen. Et stor-EU med svekkede miljøambisjoner vil være alvorlig for Norge. Hittil har vi vært passiv mottaker av miljøregler fra Brussel. Nå må vi ta ansvar for at EUs miljøprofil ikke svekkes. Det forutsetter at offentlig debatt om EUs miljøprosesser kommer på dagsorden i Norge. Frivillige organisasjoner er kanskje det beste virkemiddelet for å få dette til.

EUs MILJØLOVGIVING

legger i dag direkte føringer for 80-90 prosent av ny norsk

miljølovgiving. Internasjonalt er EU noen ganger en pådriver for god miljøpolitikk, på andre områder i strid med norske mål og idealer for en bærekraftig og rettferdig bruk av jordas ressurser.

Norge slipper lite til i de årelange politiske prosessene som ligger bak nye EU-regler, og hjemme har vi fortsatt politisk allergi mot å diskutere andre EU-spørsmål enn JA eller NEI. Siden 1988 har Norge vært en passiv mottaker av EUs miljøregler. Vi har vært lite forberedt når resultatet foreligger og må iverksettes i Norge. Kunnskapen om EU-regler og hva de innebærer, er liten både i forvaltning og offentlighet. Debatten begrenser seg gjerne til pliktmessig plakatvifting når nye EU-direktiver skal iverksettes i Norge. Men da er de reelle beslutningene tatt for flere år siden. I praksis utnytter vi ikke engang de mulighetene til påvirkning som faktisk ligger i EØS-avtalen.

RESULTATET HAR

vært en passivisering av norsk miljøpolitikk. For eksempel overlot Norge til EU å utarbeide et lovverk for biocider, til tross for at det lenge hadde vært et uttalt behov i norsk miljøforvaltning for et slikt lovverk. Norge lot EU ta støyten ved å lage nødvendig miljølovgiving som var upopulær i deler av norsk industri. EU-krav har bedret kvaliteten på Oslo-lufta. Ytterligere tiltak er nødvendige ifølge Statens forurensingstilsyn, men Norge viser liten interesse for å gå videre.

EUs miljølovgiving er ofte rammelovgiving og minimumsdirektiver. Innenfor rammene gjenstår en rekke politiske valgmuligheter. Det er opp til norske politikere å avgjøre om vi vil gå lenger i Norge enn minstemålet i rammedirektivene.

Et godt eksempel er EUs rammedirektiv for vann (Vanndirektivet), som nå skal iverksettes i Norge. Det kan få stor betydning for hvordan vi forvalter økosystemene i ferskvann og langs kysten. På flere områder legger Vanndirektivet til rette for vesentlig høyere miljøambisjoner enn dagens norske forvaltning. Andre sider av direktivet ser ut til å passe dårligere i Norge, laget som det er med fokus på en annen natur enn den norske.

TROSS DEN

store betydningen for «vannlandet» Norge, hadde vi ingen politisk debatt om hva vi ønsket direktivet skulle inneholde mens det ble utformet i Brussel. Hvis Norge har prøvd å påvirke innholdet, har det skjedd uten offentlig innsyn. Etter to års arbeid med dette store og kompliserte direktivet er det fortsatt usikkert for Norges Vassdrags- og Energidirektorat hvor stort det nasjonale handlingsrommet egentlig er. Samtidig kjemper Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet om hvem som skal «eie» Vanndirektivet. I EU er dette et udiskutabelt miljødirektiv, men i Norge ligger vannforvaltningen tradisjonelt under energimyndighetene. Resultatet av den byråkratiske dragkampen kan avgjøre om Vanndirektivet blir det nye og kraftfullt miljøverktøyet det er ment som, eller bare en begrenset del av Norges vanlige vassdragsforvaltning. Men denne kampen pågår uten offentlig deltakelse. Fordi ingen i Norge engasjerte seg eller satte politiske mål mens Vanndirektivet ble utarbeidet, har knapt noen i dag oversikt nok til å reise en debatt om hvilke ambisjoner og mål vi burde legge oss på.

NORGE HAR I

virkeligheten en rekke muligheter til å påvirke miljøbeslutningene i EU. Vi kan gå lenger i Norge enn EUs minimumsstandarder, for eksempel på kjemikalier, vann- og luftkvalitet, i stedet for å overlate til progressive EU-land å kjempe gjennom høyere miljøambisjoner. Da kunne Norge, i tillegg til å styrke eget miljøvern, støttet de landene som arbeider for forbedringer i den løpende revurdering av regelverket i EU.

Faglig styrke har stort gjennomslag i utarbeidingen av EUs miljølovgiving. Norge kan legge sterke føringer for EUs miljølovgivning gjennom satsing på forskning og kompetanse. For eksempel på kjemikalieområdet har en sterk norsk innsats vært i vår egen interesse. Norge er som fiskeri- og polarnasjon sårbar for miljøgifter. Ni tideler av slike stoffer kommer til norske farvann fra andre land. Dioksiner, klororganiske forbindelser, hormonhermere, alkylfenoler og bromerte flammehemmere er eksempler på uventede giftbomber i miljøet fordi verden mangler føre-var-lovgiving for nye kjemikalier. Norge har bidratt med god faglig input for å styrke EUs lovgiving. Nå er utfordringen å sikre nødvendig oppfølging og videreutvikling hjemme.

DET FOREGÅR

en rekke prosesser i Norge av stor betydning for fremtidig miljø- og naturforvaltning, bl.a. handlingsplan for bærekraftig utvikling, marin verneplan, biomangfoldlov, ny skoglov, utvidelse av skogvernet, ny havressurslov og forvaltningsplan for Barentshavet. I dette arbeidet må norske myndigheter og aktører ha kjennskap til og påvirke relevante prosesser og praksis i EU. Det er for eksempel rom for norsk læring fra EU-kommisjonens strategi for bærekraftig utvikling og EUs Habitatdirektiv, mens EUs strategi for bærekraftig oppdrettsnæring kan få stor betydning for norsk oppdrett.

Den avgjørende forutsetningen for at Norge skal kunne påvirke og lære av EUs miljøarbeid, er imidlertid at norsk offentlig debatt får innsikt i det som foregår. Det er greit å sende fagfolk og byråkrater til Brussel og å klaske tjukke direktiver på skrivebordene deres ettersom de tikker ut av EØS-faksen i Utenriksdepartementet. Men uten offentlig engasjement og politisk debatt i Norge vil innsatsen forbli lunken og målene uklare. Det er dette til dels selvvalgte demokratiunderskuddet som framfor alt hindrer norsk inngrep i EUs viktige miljøarbeid.

SÅ LENGE DET

formelle politiske Norge er utestengt fra EUs beslutningsprosesser, er det norske interesseorganisasjoner som må kompensere for dette underskuddet. Organisasjonene i det sivile samfunn har ofte kontakter med søsterorganisasjoner i EU som er godt informert om EU-prosesser på sine saksfelt, og som kan formidle norske synspunkter mer effektivt inn i EU-systemet enn norske utsendinger som er henvist til offisielle kanaler.

Bellona har allerede etablert et Brussel-kontor og har bygd gode EU-kontakter innen sine fagfelt. Naturvernforbundet bygger opp EU-kontakter gjennom sitt nettverk av Friends of the Earth-organisasjoner. WWF har et stort Brussel-kontor som arbeider med EU-systemet, og store nasjonale organisasjoner i de fleste EU-land, samt i mange av søkerlandene. Disse og andre organisasjoner har dermed tilgang på meget sterk EU-miljø-kompetanse og et velutviklet kontaktnett mot myndigheter i EU-land og i Brussel.

BONDEVIK

2-egjeringen har henvist til dette potensialet i Sem-erklæringen og sin Europapolitiske handlingsplan. Problemet for frivillige organisasjoner i Norge er selvfølgelig at EU-saker er tunge og krever atskillig kompetanse og langsiktig arbeid. Det er vanskelig å få norske privatmedlemmer til å betale for slikt. Så lenge også myndighetene avstår fra å investere i denne muligheten, vil situasjonen endre seg lite.

Uansett løsning må Norge finne måter å følge opp EUs miljøpolitikk aktivt på. Landene som nå slutter seg til unionen, er opptatt av økonomisk vekst. Det er kanskje et signal at konventets utkast til ny EU-traktat utelater miljø som mål. Vi kan ikke lenger regne med at gode miljøtiltak vil komme fra EU av seg selv.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media