2011: De første flyene i den norske F-16-skvadronen som bidro i den militære intervensjonen i Libya gjør seg klare til avreise fra Bodø Hovedflystasjon. Foto: Anders Vanderloock / NTB Scanpix.
2011: De første flyene i den norske F-16-skvadronen som bidro i den militære intervensjonen i Libya gjør seg klare til avreise fra Bodø Hovedflystasjon. Foto: Anders Vanderloock / NTB Scanpix.Vis mer

Debatt: Krigen i Libya

Norge må unngå å bli en «nyttig idiot» for stormaktenes egeninteresser

En Libya-granskning vil vise at det å lære av sine feil blir helt avgjørende for å styrke det norske forsvaret.

Meninger
Tormod Heier. Foto: Privat.
Tormod Heier. Foto: Privat. Vis mer

Feil og mangler fra Libya-krigen har lenge blitt feid under teppet. Når Arbeiderpartiet åpner for granskning er det derfor mye å ta fatt i.

Før krigen i 2011 var Libya Afrikas mest velfungerende land. Maktmisbruk og brudd på menneskerettigheter til tross: landet var nummer 53 på skalaen over stabile land i en ellers urolig verden. I et kaos med 6000 IS-soldater, 2000 militser og utallige menneskesmuglere ligger landet i dag på en beskjeden 94 plass.

Fallet skyldes først og fremst stormaktenes misbruk av det historiske FN-mandatet om beskyttelse av sivile. Redningsoperasjonen øst i Libya endte i regimeendring, og Norge var aktivt med. En uavhengig granskning som offentliggjøres i sin helhet er derfor en selvfølge. Ikke for å fordele skyld eller for å sette politikere og generaler i gapestokken. Men for å understreke behovet for mer kunnskap og klokere valg i fremtiden.

Norge er nemlig ikke bare en middelstor militærmakt i Europa; et lite land som eksporterer militærmakt som aldri før. Norske politikere, embedsmenn og offiserer er også ryggraden i statlige maktorganer som årlig mottar store summer fra det offentlige. Men som ofte skaper flere problemer enn de løser når de går til krig med uklare mål for øyet.

Stater som ikke lærer av sine feil risikerer dermed å gjøre de samme tabbene om igjen. Likhetene til dagens Irak og Syria synes åpenbare. Men hvordan kunne det gå så galt i Libya? Og hva bør egentlig granskes? Her er noen av de viktigste spørsmålene.

Hadde myndighetene kontroll med hvordan norske jagerfly ble brukt i koalisjonen? Visste regjeringen og Forsvaret hva som egentlig hendte da bombene beveget seg stadig lenger bort fra operasjonens kjerneområde i Benghazi, øst i Libya? Eller ble norske beslutningstakere satt på sidelinjen da USA, Frankrike og Storbritannia diskuterte hvilke mål det var greit å bombe?

Var det egentlig slik tidligere statsminister Jens Stoltenberg forsikret Stortinget om, at norske styrker inngikk i «en velprøvd og effektiv kommandokjede»? Eller var det slik amerikanske erfaringsrapporter selv hevdet, at flaggskipet USS Mount Whitney som ledet krigen den første uken «ble tatt på senga». Halvparten av mannskapet var sivilt reservepersonell og følgelig «uegnet for denne type krigsoperasjon».

Et annet spørsmål er om Forsvaret visste hva de gjorde. Hvilke politiske føringer lå til grunn for flyene? Det var først på NATOs utenriksministermøte i London, flere uker inn i krigen, at svært så uenige medlemmer klarte å enes om felles mål og midler. I mellomtiden hadde norske og allierte fly lammet samfunnskritisk infrastruktur og angrepet regjeringsstyrker langt utenfor det som var stridens kjerne.

Hva som var poenget med krigen, hva som utgjorde «en umiddelbar trussel mot sivile», og følgelig hvilken type mål som skulle tas, var i det blå – bokstavelig talt. I følge NATOs egne rapporter etterpå var kommandokjeden «svært mangelfull på den politiske, juridiske og etterretningsmessige siden».

Et tredje spørsmål blir dermed hvorvidt små land som Norge har nok erfaring, tyngde og kunnskap til å delta i koalisjonskriger. Søkte norske myndigheter innflytelse under Libya-krigen? Eller var det enklere å forbli «en god alliert»? Om ikke annet for å slippe ansvaret med å lede, organisere og gjennomføre noe av det vanskeligste en politiker kan beslutte?

Det enkleste er selvfølgelig å ikke bli «en brysom alliert». Det beste er å konsentrere kontrollen med hvor de norske bombene faller. Men da overlates også makten over krigens gang til større og mektigere stater høyere opp i kommandokjeden. Dette er riktignok nære allierte med lange og tette bånd til Norge. Men de er ikke like opptatt av en bokstavtro tolkning av FN-mandater slik småstaten Norge er.

Spørsmålene gir grunnlag for en dypere granskning av et vanskelig dilemma. Libya-krigen viste nemlig at Norge besitter noen av verdens mest ettertraktede og avanserte styrkebidrag ute i felten. Men Forsvaret får stadig større problemer med å opprettholde kompetansen som trengs for å ha innsyn og kontroll på nivåene over, i stabene der strategien legges for hvordan de norske styrkene skal brukes.

Dette bringer granskningen over på nasjonale spor og spørsmål om egen forsvarsevne. Viste Libya-krigen at Forsvaret fungerte tilfredsstillende? Var det virkelig slik daværende forsvarsminister sa under medaljeparaden etter krigen, at «det norske innsatsforsvaret fungerte»? Eller var det slik erfaringsrapportene fra Forsvaret selv hevdet, at forberedelsene tidvis «kom helt ut av kontroll» fordi planverk, kompetanse og utstyr manglet?

Det er imponerende at norske jagerfly forlot landet i løpet av 72 timer. Det er også en bragd at første fly over Libya fant sted mindre enn 100 timer etter avreise fra Bodø. Men flyene dro også av gårde med feil personell i støttefunksjonene. Ingen hadde oversikt over hvilket materiell som skulle med. Ei heller hvor mye ammunisjon og utstyr som ble tatt med fra lagrene hjemme.

Stortinget har enda til gode å få oversikt over hvor mye krigen kostet. Kan det være at statens krav til «forsvarlig regnskapsføring og materiellkontroll» er uforenlig med moderne koalisjonskrigføring, med mindre lover og regler må brytes? Eller kan det simpelthen være at forsvarsreformene på 2000-tallet har utløst et skred av uklare roller, ansvars- og myndighetsområder? Mye tyder på at improvisering, «strakarmsløsninger» og kollektiv dugnadsånd var det viktigste for å komme på plass – ikke forberedte planer eller ferdigpakket utstyr.

En Libya-granskning vil vise at det å lære av sine feil blir helt avgjørende for å styrke det norske forsvaret. Ettersom Norge får færre styrker i fremtiden blir nemlig det å lære av sine feil enda viktigere.

Ikke bare for å beskytte «konge og fedreland» mot russisk press. Men for å finne ut av hvordan Norge kan bli «en god alliert» uten også å bli en «nyttig idiot» for stormaktenes egeninteresser i Midtøsten.