Norge må utdanne flere mikrobiologer

Dersom det ikke satses sterkere på utdanning og tilrettelegging, kan Norge kan i løpet av få år stå med en meget svak kompetanse på laboratoriesiden når utbrudd og epidemier truer.

BAKTERIER og andre mikroorganismer har eksistert betydelig lenger på jorden enn vi mennesker. Vi lever i et samspill med mikroorganismene der disse ofte er til nytte, men av og til også til skade for oss mennesker. Jevnlig leser vi om utbrudd av infeksjonssykdommer i inn- og utland. Det uventede skjer hele tiden. Fra de siste års avisoverskrifter kan nevnes legionella-utbruddene i Østfold og Stavanger, utbrudd med tarmparasitten Giardia i Bergen og Dentosept-utbruddet i 2002. Det skjer en bekymringsfull økning av kjønnssykdommer fremkalt av Chlamydia trachomatis. Det er verdt å merke seg at uten tilgang på laboratoriediagnostikk av høy kvalitet kan disse diagnoser ikke stilles med sikkerhet, og vi ville heller ikke hatt tall som viser utbredelsen.

Om vi løfter blikket utover Norges grenser fikk SARS-utbruddet mye oppmerksomhet i 2002-3. Nå er det «fugleinfluensavirus» (type A, subtype H5N1) som har begynt å røre på seg. Det er en mulighet for at dette viruset kan endre seg slik at det smitter lett fra menneske til menneske og derved forårsaker en pandemi (epidemi som omfatter store deler av, eller hele verden), men dette gjenstår å se. Også andre influensavirus kan tenkes å danne utgangspunkt for en influensapandemi i fremtiden. Alt i alt er det overveiende sannsynlig at en ny influensapandemi vil komme, men ingen vet når. Forøvrig forårsaker hiv-infeksjon, tuberkulose, malaria og tarminfeksjoner, særlig hos barn, mye lidelse og død på verdensbasis. Går vi litt lenger bakover i historien kan vi i Norge som i alle andre land vise til utallige epidemier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ETTER AT antibiotika for alvor ble tatt i bruk på 40- og 50-tallet, hersket en betydelig optimisme og mange anså slaget mot mikroorganismene som vunnet. President Dwight D. Eisenhower forlangte til og med «the unconditional surrender of all microbes».

De siste 50 år har lært oss at det er en illusjon å tro at mennesket kan nedkjempe mikrobene og bli kvitt infeksjonssykdommene. Dessuten har vi lært at mikrobene har evne til å utvikle motstandsdyktighet (resistens) overfor antibiotika. Internasjonalt har man sett en akselererende økning i forekomsten av resistente, sykdomsfremkallende mikrober. Selv om utviklingen i Norge foreløpig er mindre dramatisk, er det svært viktig å overvåke situasjonen og å sette inn tiltak, bl a å redusere unødig bruk av antibiotika. I Norge deltar alle de medisinsk mikrobiologiske laboratoriene i en nasjonal overvåking av resistensutviklingen hos sykdomsfremkallende mikrober.

Men det uventede rammer ikke bare befolkninger i form av epidemier, det rammer også enkeltmennesker. Rammes vi selv eller en av våre nærmeste av en alvorlig infeksjonssykdom forventer vi at helsevesenet skal være i stand til å stille en riktig diagnose og gi en effektiv behandling. Legges vi inn på sykehus ønsker vi minst av alt å få oppholdet og behandlingen og kanskje livet ødelagt av en sykehusinfeksjon. Dette er ikke en selvfølge. Det krever tilstrekkelig kompetanse, ressurser og fremtidsrettet planlegging.

Allmennlegen og de kliniske spesialister på sykehusene er legene pasienten med en infeksjonssykdom kommer i kontakt med. Men disse legene er ofte, og alltid ved alvorlige tilstander, avhengig av hjelp fra et mikrobiologisk laboratorium for å kunne stille en nøyaktig diagnose. Riktige prøver må tas og kunne undersøkes raskt. Det må fastsettes hvilken mikrobe som er årsak til sykdommen og hvilke antibiotika som mikroben er følsom overfor.

I 2001 NEDSATTE Statens helsetilsyn en arbeidsgruppe for å kartlegge forholdene for fagområdet medisinsk mikrobiologi. Denne laboratoriespesialiteten har blant annet ansvar for laboratoriediagnostikk av infeksjonssykdommer og overvåking av infeksjonssituasjonen. Prosjektet ble senere overført til Sosial- og helsedirektoratet. Utredningen «Tiltaksplan for medisinsk mikrobiologi. Rapport fra en arbeidsgruppe til Sosial- og helsedirektoratet» forelå sommeren 2004. Direktoratet støtter i hovedtrekkene arbeidsgruppens konklusjoner. Fordi innholdet i utredningen angår befolkningen når det uventede skjer, mener vi noen punkter fra rapporten bør komme til allmennhetens kunnskap.Fra rapporten henter vi følgende:

«I løpet av de neste 10-15- år vil henimot halvparten av dagens 106 legespesialister i medisinsk mikrobiologi gå av for aldersgrensen, og hver syvende overlege- og assistentlegehjemmel i faget er ubesatt. Dagens utdanningskapasitet, 2,8 nye spesialister per år de siste 10 år, er ikke i nærheten av å kunne dekke opp for denne dramatiske situasjon.»

Økningen i antall spesialister i medisinsk mikrobiologi har vært betydelig lavere enn i nesten alle andre legespesialiteter de siste 10 år. Arbeidsoppgavene og utfordringene har antagelig økt minst like mye for denne spesialiteten som for andre - blant annet har oppgaver knyttet til sykehushygiene og smittevern økt i betydelig grad.

MANGE UNGE LEGER ønsker å utdanne seg i spesialiteten medisinsk mikrobiologi. Imidlertid er det ikke opprettet et tilstrekkelig antall utdanningsstillinger, dessuten holdes noen stillinger ubesatt av økonomiske grunner. Tiltaksplanen anbefaler at antall utdanningsstilllinger innen medisinsk mikrobiologi økes fra ca 40 stillinger i 2004 til 60 stillinger i 2006.

Med den vanskelige økonomi helseforetakene har, ser vi at denne anbefalingen kan bli krevende å følge opp. Konsekvensen vil være at Norge i løpet av få år står med et redusert korps av spesialister til å ta seg av stadig flere oppgaver.

Enkeltpasienten vil vanskeligere kunne tilbys adekvat mikrobiologisk infeksjonsdiagnostikk. Landet vil stå med en meget svak kompetanse på laboratoriesiden når utbrudd og epidemier truer. Uten et godt utbygd og velfungerende nett av medisinsk mikrobiologiske laboratorier kan

ikke infeksjonssituasjonen overvåkes effektivt.

EN ANNEN SENTRAL yrkesgruppe ved de mikrobiologiske laboratoriene er bioingeniørene. Denne yrkesgruppen, som utgjør flertallet ved de mikrobiologiske laboratoriene, utfører mye av det daglige arbeidet og deltar i laboratorienes faglige utvikling, noen driver forskning, og flere innehar lederposisjoner. Tiltaksplanen omtaler også denne viktige yrkesgruppen. Rekrutteringen er i dag ganske god, men alderssammensetningen er slik at i løpet av en 5 års periode må utdanningskapasiteten også økes her dersom ikke antall bioingeniører skal bli redusert.

I dag har de regionale helseforetak fått ansvaret for spesialisthelsetjenesten innenfor sin helseregion. Men infeksjonssykdommene og epidemiene kjenner ingen regionale grenser. Fagmiljøet etterlyser derfor et sterkere nasjonalt ansvar, planlegging og finansiering av sentrale mikrobiologiske laboratoriefunksjoner som tilstrekkelig utdanningskapasitet av legespesialister og annet fagpersonell, nasjonal overvåking og detaljert diagnostikk av utvalgte infeksjoner (referansefunksjoner) og beredskap (f.eks. mot influensapandemier og bioterror).