BAKKEFORSVAR: Soldater fra 2. bataljon klargjør for angrep med det panserbekjempende våpensystemet Javelin, under øvelse Joint Viking 2015 i Finnmark. Foto: Ole Sverre Haugli / Hæren / NTB scanpix
BAKKEFORSVAR: Soldater fra 2. bataljon klargjør for angrep med det panserbekjempende våpensystemet Javelin, under øvelse Joint Viking 2015 i Finnmark. Foto: Ole Sverre Haugli / Hæren / NTB scanpixVis mer

Endringene i NATO og konsekvensene for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk:

Norge må være innstilt på å klare seg mer alene

Prinsipielt sett er det to forskjellige måter å møte situasjonen på: Kapitulere her hjemme eller bruke vesentlig mer penger på forsvar enn vi gjør i dag.

Meninger

Det er en gryende erkjennelse blant den forsvars- og sikkerhetspolitiske eliten her i landet, at Norge må være innstilt på å klare seg mer alene. Dette kom sist til uttrykk i et intervju i avisa Klassekampen mandag 23. juli, med tidligere stabssjef for NATOs generalsekretær, Torgeir Larsen, og tidligere utenriks- og forsvarsminister Espen Barth Eide.

Spaltist

Jacob Børresen

er pensjonert flaggkommandør med en lang militær karriere bak seg i Sjøforsvaret. Han har vært militær sekretær for forsvarsministeren og ledet internasjonale NATO-operasjoner. Børresen skriver om forsvars- og sikkerhetspolitikk for Dagbladet.

Siste publiserte innlegg

Larsen mener at Norge må være forberedt på å ta et større ansvar selv, og at når det skal diskuteres hvordan de nye milliardene til Forsvaret skal brukes, bør større robusthet prioriteres.

Eide vil knytte Norge tettere til land som har sammenfallende interesser og verdier, spesielt Norden, Tyskland, Nederland og Storbritannia.

Det er liten tvil om at Norge nå, i en eventuell krisesituasjon, må være forberedt på å kunne klare seg selv i større grad enn under de siste ti til femten årene av den kalde krigen. Troverdigheten av NATOs sikkerhetsgaranti iht. Atlanterhavspaktens artikkel 5 er svekket.

Det skyldes primært at NATO er endret. Alliansens medlemmer er ikke, som under den kalde krigen, bundet sammen av en felles trussel fra Sovjetunionen. Alliansen har fått flere medlemmer med varierende verdigrunnlag, trusselvurderinger og ditto prioriteringer.

Det skyldes også at de aller fleste europeiske NATO-lands forsvar er sterkt nedbygget. Det foreligger ikke lenger konkrete planer for militær forsterkning av utsatte medlemsland, med øremerkede styrker tilknyttet planene, og som jevnlig øver på dem. De færreste europeiske NATO-land har deployerbare styrker i noe meningsfullt antall som kan settes inn i operasjoner utenfor landets egne grenser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den amerikanske presidentens retorikk har bidratt til å reise tvil om USA vil komme sine allierte til unnsetning militært når de ber om det, og har dermed også bidratt til å svekke troverdigheten av artikkel 5.

I et lengre perspektiv er det ikke noe nytt at Norge i stor grad har måttet være forberedt på å klare seg alene. På den annen side kan regjeringen regne med at USA vil komme Norge til unnsetning militært enten den har bedt om det eller ikke, dersom Washington anser at det er i USAs interesse, og at kostnadene og risikoen forbundet med å gjøre det står i forhold til den potensielle gevinsten.

Artikkel 5 innebærer ingen traktatfestet forpliktelse til å komme medlemsland som er angrepet eller truet med angrep til unnsetning militært. Den er en forpliktelse til å « ... ta slike skritt som de anser for nødvendig, derunder bruk av væpnet makt, for å gjenopprette det nordatlantiske områdes sikkerhet.» Og hva det enkelte medlemsland måtte «anse for nødvendig» vil være situasjonsbetinget.

Norges problem i denne sammenheng er at landet ligger avsides til i forhold til resten av Europa, og at det i alliansesammenheng er en øy, atskilt fra alle dets allierte med hav, samtidig som det har en landegrense mot Russland. Det er ingen selvfølge at Norge vil få prioritet i en sikkerhetspolitisk krise eller krig hvor sentrale europeiske stormakter er truet med angrep eller er blitt angrepet.

I dag, som under den kalde krigen, er Norges utsikter til å motta allierte forsterkninger i krise og krig, først og fremst en funksjon av landets betydning for USAs sikkerhetsinteresser.

Dersom vi mener at Norge i større grad vil måtte klare seg alene, må det få konsekvenser for hvordan vi innretter vårt militære forsvar. Det er prinsipielt sett to forskjellige måter å møte den situasjonen på. Begge legger til grunn at sannsynligheten for at Norge skal bli angrepet militært, i en konflikt som i utgangspunktet bare angår Norge og Russland, er svært liten.

Et russisk angrep på Norge vil enten være ledd i en større europeisk konflikt hvor NATO er involvert, eller Moskva vil måtte ta høyde for at et angrep på Norge vil kunne resultere i krig med NATO/USA og holde styrker i beredskap på andre frontavsnitt enn fronten i Finnmark.

Vi kan enten legge til grunn at vi ikke ha noen mulighet for å stå imot alene. I stedet for å ofre norske liv til ingen nytte og ødelegge store deler av norsk infrastruktur, kan vi kapitulere her hjemme, og fortsette striden sammen med NATO utenlands med de få deployerbare styrkene vi har (fly, marine, spesialstyrker) og satse på at Norge vil bli frigjort som ledd i fredsforhandlingene mellom stormaktene etter at konflikten er over.

Fordelen er at da trenger vi ikke å legge om norsk forsvarspolitikk i særlig grad eller bruke særlig mye mer på forsvar. De styrkene vi har utviklet er godt egnet til internasjonale operasjoner i utlandet.

Ulempen er at det forutsetter at Norge faktisk i en overgangsperiode velger å akseptere at deler av landet er underkastet russisk styre. Det kan også være at vi gjør opp regning uten vert. Russland kan velge å møte deltakelse av norske enheter og avdelinger i operasjoner mot russiske styrker ute, med represalier hjemme.

Eller vi kan satse på at i en større europeisk konflikt hvor Russland vil måtte slåss på flere frontavsnitt og derfor bare vil ha begrensede styrker tilgjengelig for operasjoner mot Norge, vil et norsk forsvar faktisk – og i motsetning til under den kalde krigen – kunne ha troverdig evne både til avskrekking og forsvar.

Fordelen er at risikoen for at Norge kommer i krig med Russland blir mindre. Et styrket norsk forsvar er slik sett et bidrag til regional stabilitet.

Norge får større kapasitet til å håndheve norsk suverenitet og ivareta norske suverene rettigheter til sjøs, og dermed også til å forebygge spenningsskapende uklarheter eller misforståelser med hensyn til Norges vilje eller evne til å håndheve sin suverenitet og ivareta sine interesser og forpliktelser i våre tilstøtende havområder. Norge får også større kapasitet til å ivareta kyststatsforpliktelsene og større handlefrihet til å forfølge egne interesser i nordområdene.

En annen fordel er at et styrket norsk forsvar vil bidra til å øke troverdigheten av sikkerhetsgarantien i artikkel 5, fordi det vil bidra til å redusere kostnadene og risikoen forbundet med å komme Norge til unnsetning.

Fordelen er også at med et slikt forsvar vil norske myndigheter ha en helt annen kapasitet og kompetanse til å føre kontroll med allierte styrker på norsk territorium, noe som også innebærer større grad av handlefrihet og kontroll i en krisesituasjon under utvikling. Vi blir ikke en ren brikke, et objekt, i stormaktenes spill, men et subjekt, en aktør, man må ta hensyn til.

Ulempen er at vi blir nødt til å legge om norsk forsvarspolitikk i retning av betydelig større vekt på bakkestyrker, og bruke vesentlig mer penger på forsvar enn vi gjør i dag.