I BÅT: Flyktninger i en gummibåt nær øya Kos. Foto: Jonathan Brady, Pa Photos
I BÅT: Flyktninger i en gummibåt nær øya Kos. Foto: Jonathan Brady, Pa PhotosVis mer

Norge må være med

Vi kan ikke stilltiende se på at mennesker dør på vår vakt!

Meninger

Jeg håper ingen evner å være likegyldige overfor menneskeskjebner som skylles opp på stranden ved Europas sørkyst. Jeg håper bildene som blir delt og spredt på internett av helt vanlige nordmenn, som viser et uvanlig engasjement for en helt ekstraordinær sak — den største humanitære katastrofen siden andre verdenskrig, er representativ for hele det norske folk.

Jeg føler selv mest for å falle sammen i gråt når jeg ser barn på samme alder som mine egne barn bli skylt i land, druknet fordi foreldrene forsøkte bringe dem i sikkerhet.  

Når jeg på samme tid møter Carl I. Hagen til debatt hos TV2, og mannen i denne situasjonen presterer å spille ut det samme kortet han har bruk hele sin karriere — det velkjente innvandrerkortet —  eksploderer følelsene inni meg. Jeg blir flau, jeg skammer meg, først og fremst på Hagens vegne. Er dette virkelig tidspunktet å spille innvandrerkortet på?

Vi ser mennesker over hele landet strømme til for å hjelpe flyktninger og asylsøkere med mat, klær og hjertevarme, mens Hagen er mest opptatt av å stenge folk ute — ute fra trygghet, ute fra frihet, og ute fra den omtanken og omsorgen vi bør tilby. Jeg blir trist og forbanna av å tenke på det, men jeg blir også glad over at Hagen er så ensom i den sørgelige og egoistiske kampen han fører.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det er ikke overraskende at denne krisen vekker stort engasjement i det norske folk. Folket sier i en fersk meningsmåling i Aftenposten klart ja til å ta imot de 8000 Syria-flyktningene Stortinget har vedtatt at skal komme hit. En så tydelig holdning gjør det enklere for kommunene å bosette dem på en skikkelig måte. Man skal ikke undervurdere solidariteten og dugnadsviljen i norske kommuner. Allerede har kommunestyrene vedtatt å bosette nesten 10.500 flyktninger, og vi er dermed nær ved å nå målet for i år. Men vi kommer til å måtte ta imot flere. Mange flere. For den strømmen av flyktninger som kommer mot Europa nå, kommer også til Norge.  

Flyktningbarn, menn og kvinner dør på vei over havet. Hagen sitt svar er å stenge grensene til Oslo. Det er det heldigvis kun han som har samvittighet til å si. Vi andre stiller opp med både hjelp i nærområdene og ved å ta imot flyktninger.

Ikke minst viser engasjementet på Tøyen det.

De åtte årene før Frp gikk inn i regjering, foreslo de å kutte 71 milliarder kroner til bistand. Da er det ikke troverdig Hagen nå plutselig vil bruke 10 milliarder i nærområdene. Dette er bløffepenger. Men selv om dette forslaget ikke er troverdig når det kommer fra Hagen, er det et godt forslag. Det ligger i den norske folkesjela å stille opp med hjelp og gi nødhavn til folk som lider og folk som er på flukt.  

Videre bommer Hagen og FrP fundamentalt i sin tilnærming til flyktningkrisen. Vi andre må stå sammen, og sørge for at Hagens skivebom ikke blir Norges skivebom. Det må ikke få bli det norske folks skivebom.  

For å sette vår egen debatt i perspektiv er det viktig å minne om at Syrias naboland Jordan har tatt imot 2,7 millioner flyktninger. Tyrkia tar imot 1,7 millioner og Libanon nesten like mange. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har bedt verdenssamfunnet ta imot 130 000 syriske kvoteflyktninger i perioden 2013 - 2016. Så selv om vi hjelper noen her hjemme, er det fortsatt millioner som trenger vår hjelp der ute.  

Når noen flykter fra landet de bor i, flykter de også fra nettverk, familier, identitet og historie. Hovedtyngden av hjelpearbeidet bør derfor skje i nærområdene. I følge UNHCR befinner 80 % av verdens flyktninger seg i et utviklingsland. Disse landene har ingen mulighet til å tilby trygghet, helsehjelp og oppfølging av barn og traumatiserte ofre for krigshandlinger og overgrep uten at verdenssamfunnet, og særlig de rikeste landene, bidrar.  

Behov for hjelp i nærområdene er nemlig stort, og raskt økende. Innsatsen som flertallet på Stortinget er enig om må trappes betydelig opp. Avtalen som ble inngått mellom Ap, Høyre, Venstre, KrF, Senterpartiet og MDG i vår tok ikke opp i seg den nye situasjonen vi ser nå. Den må ikke bli vårt endelige svar, men utgjøre en bunnplanke for vår innsats — ute og hjemme. Frp har i valgkampen vært tydelige på at de ønsker en kraftigere innsats i nærområdene, så dette er det bred enighet om mellom partiene. Høstens statsbudsjett må gi Norges del av svaret på den enorme utfordringen verdenssamfunnet står ovenfor.  Innsatsen i nærområdene er viktig, for de fleste mennesker som er på flukt vil faktisk hjem igjen.  

Men det er også mange mennesker som ikke kan oppholde seg i sine hjemlands nærområder, og som nå finner veien over Middelhavet i håp om å finne en trygg havn i Europa. Det er viktig å huske at å avlaste nærområdene er ikke bare en konsekvens av at det er «fullt», men også av at noen individer og grupper rett og slett ikke kan beskyttes der. For politiske aktivister og journalister, statsløse palestinere og spesielt utsatte sårbare grupper og minoriteter er beskyttelse fra nærområdet hele poenget.  

Situasjonen i Middelhavet er dramatisk. 2.365 personer har så langt i år omkommet over Middelhavet, ifølge Røde kors. Det anslås at over 22,000 migranter har omkommet i Middelhavet i perioden 2000-2014. Siden juni har det norske beredskapsskipet i Middelhavet berget i underkant av 5000 mennesker. Det norske bidraget har vært viktig, og vi må nå vurdere om vi skal øke innsatsen ved å sende flere skip ned for å redde mennesker som står i fare for å drukne. Men folk dør også i Europa. 27 personer har omkommet så langt på vei gjennom Makedonia, blant annet i forbindelse med ferdsel langs togskinner. Røde kors har mottatt bekymringsverdige rapporter om at flyktninger enkelte steder blir mishandlet i møte med politi og grensekontrollører.  

Retten til å søke asyl i et annet land er grunnleggende. Den er nedfelt i artikkel 14 av Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Når denne retten til å søke tilflukt i et annet land enn sitt eget nå settes under press, er det spesielt viktig at vi står opp for prinsippene og verdiene den bygger på. Alle mennesker har rett til trygghet, frihet og et håp om en bedre fremtid.

Alle land har et solidarisk ansvar for å bøte på den nøden og elendigheten vi ser utspille seg rett foran øynene på oss. Norge må derfor være med på en felles europeisk dugnad.  

Hellas, Italia, Makedonia, Ungarn, Serbia klarer ikke å håndtere denne situasjonen alene, det vil det være helt urimelig av oss i det rike nord å kreve av dem. Jeg er glad for at Tyskland har gått foran og tatt et betydelig ansvar. Mottakssystemet i Tyskland er imidlertid under sterkt press og myndighetene har opprettet midlertidige teltleire for nyankomne. Det er et tydelig behov for at flere bidrar. Derfor må Norge være representert på EUs krisemøte 14. september. Vi må være med på den europeiske dugnaden.  

Syria har utviklet seg til et ragnarok på jorden. Det er nå vi ser konsekvensene av vestens unnfallenhet — fortvilte mennesker på flukt og bilder av barn som drukner i Middelhavet. Det kan vi ikke stå og se på. Alle må bidra til et felles europeisk løft for mennesker på flukt. Alternativet er å stenge oss inne og være oss selv nok. Det kan ikke et land med Norges historie og velstand være bekjent av.   I debatten på TV2 åpnet Hagen med å vise til at han som bestefar bli berørt av de samme bildene jeg har blitt berørt av. Men i samme åndedrag sier han også at han ikke ville hjelpe noen syrere i Norge. Det henger ikke på greip.

Dette er tid for å vise lederskap. Europa og Norge må vise at den kristne, humanistiske kulturarven fremdeles lever, og er i stand til å møte de enorme krisenes vi ser utspiller seg utenfor våre grenser med åpenhet, omtanke og bistand. Dette lederskapet ser vi at Tyskland tar. Det er Tyskland som går frem som eksempel til etterfølgelse.   Jeg vil at vi i Norge om et år, to år, kan se tilbake på denne tiden og være stolte over hvordan vi tok imot de tusener av mennesker i dyp nød som desperat trenger vår hjelp. Hagens svar er ikke mitt svar. Det er ikke Norges svar.

Og vi må alle bidra med å si det høyt, til å avvise forslag om å møte dyp nød med en kald skulder, og å overlate mennesker som rømmer fra krig i andre deler av verden til seg selv. Vi må fortsette å bidra med det hver enkelt av oss kan bidra med, og vi som er politikere må fortsette å kjempe for en felles Europeisk løsning på den krisen som berører oss alle så dypt. Det skylder vi ikke bare de krigsrammede barna og foreldrene vi ser på TV og på Facebook. Vi skylder det til vår egen humanitet — som nasjon og til oss som medmennesker.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook