Norge med høy sigarføring?

«Det neste skrittet er at statene definerer nærmere de forpliktelsene de har for å sikre individet et reelt vern mot rasisme eller diskriminering på nasjonalt nivå.»

Media skriver ofte om minoritetenes ubehagelige enkeltmøter med deler av det norske samfunnet. Men når Europarådets medlemmer i en felles erklæring forplikter seg til å bekjempe rasisme, diskriminering og fremmedfrykt, vies begivenheten beklageligvis ingen oppmerksomhet.

Norge sluttet seg sammen med de andre medlemsstatene til en felles politisk erklæring under Europarådets konferanse mot rasisme den 16. oktober. Erklæringen danner grunnlaget for Europarådets deltakelse på FNs verdenskonferanse i Sør-Afrika i 2001. Den bør også bli toneangivende for regjeringens innsats for menneskerettigheter i Norge.

Hvorfor var konferansen viktig? Felleserklæringen stadfester medlemmenes tilslutning til fundamentale menneskerettigheter og uttrykker bekymring for at rasisme, diskriminering, fremmedfrykt og andre former for intoleranse fremdeles er levende. Dette er lite overraskende. Derimot er det mer spennende at statene forplikter seg i klartekst til å forsterke sin innsats innen fire områder: juridisk regelverk, politikkutforming, utdanning og bevisstgjøring, informasjon, kommunikasjon og medier.

Trenger vi flere internasjonale erklæringer, konvensjoner og traktater? Har ikke landene allerede i Verdenserklæringen om menneskerettighetene i 1948 sagt seg enige i grunnprinsippene i menneskerettighetsarbeidet?

I Norge, men også i utlandet er det utvilsomt stor avstand mellom teori og praksis på dette området. Det er lettere å fastsette høye idealer enn det er å gi idealene et konkret innhold. De mange internasjonale konvensjoner vedtatt siden 1948 i FNs, Europarådets eller ILOs regi viser også at det har vært nødvendig å utdype nærmere det som i utgangspunktet så svært enkelt ut å slutte seg til. At Europarådet som består av land så forskjellige som Albania, Latvia, Tyskland, Frankrike og Norge, nå slutter seg til et så konkret dokument, er i seg selv et fremskritt i menneskerettighetsarbeidet. At statene må arbeide aktivt og kontinuerlig for å bekjempe og takle ulike former for krenkelse av individets likeverd er også en sentral innrømmelse. Det neste skrittet er at statene definerer nærmere de forpliktelsene de har for å sikre individet et reelt vern mot rasisme eller diskriminering på nasjonalt nivå. Denne utviklingen som setter ofrene i sentrum, ser ut til å befeste seg.

Øverst på listen over områdene som skal vies mer oppmerksomhet, er styrking av statenes nasjonale regelverk. Hva er status i dag? Det er kun få av Europarådets medlemmer som har utarbeidet et fullt dekkende regelverk mot rasisme og diskriminering. England er her i en særstilling. De fleste landene er utstyrt med svake lovbestemmelser som er lite egnet til å sanksjonere tilfeller av rasisme eller diskriminering. I få land er alle ofrene sikret et sted å henvende seg for å få informasjon, hjelp og støtte. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) ble nylig utvidet med en ny protokoll vedtatt i Europarådets ministerkomité. Denne protokoll 12 rommer et generelt forbud mot diskriminering på alle samfunnsområder og er klar til undertegning.

Statene lovte i Strasbourg å ta denne situasjonen på alvor:

For det første lovte de en full og effektiv implementering på nasjonalt nivå av de relevante universelle og europeiske menneskerettighetsinstrumenter. De forpliktes også til å vurdere å undertegne eller ratifisere disse. Norge ble bedt om å følge opp denne innsatsen i Roma den 4. november da EMKs protokoll skulle signeres. Vi ser med undring og skuffelse at regjeringen ikke var blant de 25 europeiske landene som skrev under.

For det andre forpliktet landene seg til å innføre et nasjonalt regelverk og administrative bestemmelser som uttrykkelig tar til motmæle mot rasisme og forbyr diskriminering på alle samfunnsområder. 15 europeiske land ligger allerede i forkant. Siden EU-direktiv 2000/43 om likebehandling av alle uansett etnisk bakgrunn ble vedtatt i juni 2000, vil alle EU-landene få et slikt regelverk innen 2002. I Norge vil lovutvalget som er nedsatt til å utarbeide en lov for å bekjempe diskriminering, levere sitt forslag i løpet av 2001. Direktivet bør legge sterke føringer på utformingen av vårt nasjonale regelverk.

Interessant er det også å merke en økende tendens til å gi ofrene for rasisme og diskriminering tilstrekkelige sanksjonsvirkemidler. I Europa vokser det frem en erkjennelse av at straffebestemmelser ikke fungerer som effektiv mekanisme til å sanksjonere tilfeller av rasisme eller diskriminering. Straffebestemmelser krever en restriktiv tolkning og en streng bevisbyrde, og innebærer en alt-eller-intet-løsning. Enten er man skyldig, eller så er man det ikke. I Strasbourg ble nødvendigheten av å utvikle «en sivil vei» grundig diskutert. Denne veien vil bygge på et sivilt regelverk slik vi f.eks. kjenner til i Norge med likestillingsloven eller markedsføringsloven.

Som sagt er erklæringen konkret, tydelig og omfattende. Statene forpliktes til å sikre forbudet mot rasediskriminering innenfor retten til ytringsfrihet. I Norge har Ytringsfrihetskommisjonen lagt fram sin utredning og sitt forslag til ny grunnlovsparagraf nr. 100: NOU 1999:27: «Ytringsfrihed bør finde Sted» og bl.a. vurdert prinsippet om ytringsfrihet i forhold til «rasismeparagrafen» i straffeloven. Kommisjonen foreslår en innskrenking av «rasismeparagrafen», men har i svært liten grad vurdert offerets perspektiv som følge av virkningene av en rasistisk uttalelse. Lovutvalget skal vurdere dette punktet nærmere i sitt lovforslag. Det blir svært interessant å se hvilket konkret innhold de vil gi denne delen av erklæringen.

Europarådet viser også fremsyn ved å ta på alvor de nye teknologiske utfordringene som spredning av rasistiske propaganda på Internett bringer med seg. De fastslår behovet for å benytte juridiske virkemidler for å begrense spredningen. Etiske utfordringer relatert til Internett-bruk er med andre ord ikke bare et problem for norsk bistandspolitikk.

Blant de politiske tiltak som statene må gjennomføre på dette området, får utformingen av handlingsplaner for å motarbeide rasisme og diskriminering en sentral plass. Norge har utarbeidet flere planer og roses av FN for den innsatsen som er gjort på området. Den siste av disse planene er st.meld 21, en handlingsplan for menneskerettigheter, som ble lagt frem av regjeringen Bondevik i desember 1999. Handlingsplanen er et omfattende dokument som rommer over 300 konkrete tiltak. Regjeringen med utenriksminister Jagland i spissen lovte i Stortinget den 14. november et politisk påtrykk for å sikre at menneskerettighetsarbeidet prioriteres. Handlingsplanen ble vedtatt av Stortinget samme dag.

Gjennom både en europeisk erklæring og en nasjonal handlingsplan har Norge denne høsten forpliktet seg til å øke innsatsen for menneskerettigheter hjemme. Men skal politiske erklæringer være mer enn gode intensjoner, trengs det aktive og våkne vaktbikkjer for å påse at regjeringen ikke gjør mindre enn det den har skrevet under på. Regjeringen skulle også vært spurt hvorfor de ikke skrev under på den nye og viktige europeiske menneskerettighetsprotokollen. Dessverre glimret mediene med sitt fravær både i Strasbourg, Roma og i Stortinget i høst.

Felleserklæringen fra Europarådets konferanse mot rasisme er tilgjengelig på internettadressen www.ecri.coe.int.