Norge mot FN

Var norske myndigheter forpliktet til å la FNs torturkomité få vurdere om Nadeem Dar risikerte tortur ved utsendelse, før han ble deportert til Pakistan? Komiteen selv var overbevist om det i en nylig avsagt avgjørelse der Norge ble funnet å ha krenket FNs torturkonvensjon. Norske domstoler har til nå hatt en annen oppfatning.

Etter at Nadeem Dar hadde blitt nektet oppholdstillatelse i Norge, brakte han saken inn for torturkomiteen, som anmodet norske myndigheter om å utsette utsendelsen til komiteen hadde vurdert saken. Både tingretten og lagmannsretten anså torturkomiteens anmodning om utsatt iverksettelse som en politisk henstilling uten rettslig kraft, og tvangsutsendelsen ble følgelig gjennomført. 1. april skal saken behandles av Høyesterett.

Dar-saken er spesiell ved at dette er den første individuelle saken der torturkomiteen har rettet kritikk mot Norge. I tillegg reiser den en rekke prinsipielle spørsmål når det gjelder hvordan best samstemme norsk utlendingsforvaltning med våre internasjonale forpliktelser. Vernet mot tortur og annen grusom og umenneskelig behandling tilhører kjernen av menneskerettighetene og kan ikke innskrenkes. Samtidig er det essensielt med en effektiv og ryddig utlendingspolitikk. Dar-saken aktualiserer norske myndigheters utfordring i krysningen av disse to hensynene – balansegangen mellom individuell menneskerettsbeskyttelse og effektiv asylpolitikk.

Utlendingsloven krever at norske myndigheter opptrer i samsvar med folkeretten når dette er i utlendingens interesse. En folkerettslig plikt til å etterkomme torturkomiteens anmodninger om utsatt iverksettelse, vil dermed være direkte bindende for norske myndigheter. Det er imidlertid et uavklart spørsmål om en slik forpliktelse følger av torturkonvensjonen. I motsetning til hva som gjelder for Den europeiske menneskerettsdomstol, er ikke endelige avgjørelser fra FNs torturkomité rettslig bindende. Høyesterett er dermed formelt sett ikke forpliktet til å legge til grunn torturkomiteens definitive beslutninger. Komiteen er imidlertid særskilt opprettet for å overvåke torturkonvensjonens bestemmelser, noe som tilsier at dens avgjørelser tillegges betydelig vekt av norske domstoler.

Kompetansen til å anmode om utsatt iverksettelse følger ikke av torturkonvensjonen selv, men av komiteens interne prosedyrereglement. Ifølge lagmannsretten kunne ikke et slikt reglement avlede folkerettslige forpliktelser for Norge. Lagmannsrettens resonnement synes å være at for å innskrenke norsk suverenitet på et så vidt sensitivt område som innenfor asylpolitikken, krevdes et klart grunnlag i konvensjonsteksten. I tillegg har lagmannsretten trolig lagt vekt på at komiteen ikke avsier rettslig bindende avgjørelser. Det har nok framstått som paradoksalt å skulle forplikte norske myndigheter til å avvente en endelig avgjørelse, hvor en ikke er rettslig bundet til å etterleve den endelige avgjørelsen.

FNs torturkomité tok på sin side utgangspunkt i at Norge har forpliktet seg til å la komiteen vurdere, om enn ikke med rettslig bindende utfall, om torturkonvensjonens bestemmelser er krenket. Utsendelsen av Dar før komiteen hadde rukket å behandle klagen hans, ble hevdet å undergrave komiteens funksjon og formål. Her har komiteen utvilsomt et poeng, for hva er hensikten med en individuell klagerett dersom personen hvis klage komiteen behandler, allerede er tvangsutsendt? For komiteen var det et krav at det i alle fall måtte være mulig å etterleve dens endelige avgjørelse. Etter komiteens syn var Norges opptreden i Dar-saken derfor uforenlig med den traktatfestede individuelle klageretten og følgelig i strid med torturkonvensjonen.

Torturkomiteen kan i mange tilfeller levere viktige bidrag til utlendingsmyndighetenes saksopplysning i asylspørsmål. Komiteen er internasjonalt organ bestående av spesialoppnevnte eksperter. I tillegg kan komiteen innhente dokumentasjon, synspunkter og informasjon for øvrig fra et bredt spekter av regionale og globale organisasjoner og håndhevelsesorganer. Skulle torturkomiteen konkludere med at tvangsutsendelse medfører risiko for tortur, vil dette derfor være et tungtveiende argument mot deportering. Torturkomiteens endelige avgjørelse vil dermed kunne bli utslagsgivende for norske myndigheter, til tross for at beslutningen formelt sett ikke er rettslig bindende.

Dar-saken er betegnende for utfordringen det er å skulle besørge et tilstrekkelig vurderingsgrunnlag i asylsaker. Som følge av hva Utlendingsnemnda hevdet var «nye opplysninger og omstendigheter», omgjorde nemnda i 2006 sitt opprinnelige utvisningsvedtak og innvilget Dar oppholdstillatelse. Selv om det i nærværende sak var mulig å reversere tvangsutsendelsen, vil dette kanskje ikke være mulig i den neste. Dette taler for at norske myndigheter avventer komiteens konklusjon før tvangsutsendelse iverksettes.

Norske myndigheter opptrer ikke i et politisk vakuum. I ei tid da det internasjonale forbudet mot tortur er under press, er det særlig viktig at Norge bidrar til å opprettholde og forsterke komiteens autoritet. Dersom Norge signaliserer at en er villig til å avvente komiteens endelige konklusjoner før vedtak om tvangsutsendelse gjennomføres, er det større mulighet for at andre konvensjonsstater vil gjøre det samme. I sin tur vil dette bidra til at det internasjonale forbudet mot tortur blir reelt og effektivt.

For norske myndigheter ligger det imidlertid en risiko i at komiteen misbrukes ved at den blir et redskap for asylsøkere til å trenere utsendelse. Her ligger komiteens utfordring. Åpenbart grunnløse påstander om tortur må raskt avvises slik at rettmessige utsendelsesvedtak kan effektueres. Sammenliknet med andre menneskerettsorganer, har torturkomiteen hittil evnet å gjennomføre en rask saksbehandling. Dette skyldes imidlertid primært at komiteen mottar langt færre klager enn andre organer, noe som på sikt vil kunne endre seg.

Når Høyesterett nå skal behandle Dar-saken, står den overfor et dilemma uten åpenbare løsninger. Til en viss grad vil avgjørelsen bero på hvordan retten vekter forholdet mellom norsk suverenitet i utlendingsforvaltningen og hensynet til en effektiv menneskerettsbeskyttelse. For utlendingsmyndighetene og våre lavere rettsinstanser var saken klar: Det var ingen plass for torturkomiteen i spørsmålet om tvangsutsendelse av Dar. Høyesterett vil muligens vurdere dette annerledes. Dette vil i så fall bidra til å styrke vernet mot tortur, både i Norge og blant andre av torturkonvensjonens medlemsstater.