MER POST I BUTIKK: Konsernsjef Dag Mejdell i Posten Norge fronter postkontornedleggelsene til fordel for postkroker i de største Kiwi- og Rimibutikkene. - Det er en utfordring at mange av våre dyktige og lojale medarbeidere blir berørt, men endringer er nødvendig, sier Mejdell. Foto: Stian Lysberg Solum/NTB Scanpix
MER POST I BUTIKK: Konsernsjef Dag Mejdell i Posten Norge fronter postkontornedleggelsene til fordel for postkroker i de største Kiwi- og Rimibutikkene. - Det er en utfordring at mange av våre dyktige og lojale medarbeidere blir berørt, men endringer er nødvendig, sier Mejdell. Foto: Stian Lysberg Solum/NTB ScanpixVis mer

Norge mot stupet?

Med et brak faller velrenommerte ordninger sammen.

SJELDEN HAR VEL DET norske, det gode og typisk norske, falt sammen så brått og dramatisk som i den uka som ligger bak oss. Mandag kom beskjeden om nedlegging av praktisk talt alle postkontorer i landet, tirsdag falt dommen i Strasbourg som vil gjøre slutt på billig hyttegrunn for hundretusenvis av nordmenn. Onsdag fulgte vedtaket om salg av alle kommunale kinoer i Oslo og dermed slutt på et 100-årig system, og i torsdags- og fredagsavisene kom så advarsel mot rasering av den vel etablerte ordningen med fastpris som sikrer forsvarlig forlagsdrift og rimelig gjenvekst i litteraturen.

På alle bauger og kanter faller ting sammen med et brak, truer i hvert fall med å gjøre det. Hvor skal dette ende?

VEL - DET GÅR NOK BRA til slutt. Det blir kompromisser til å leve med, for de fleste av oss i hvert fall. Men jammen får vi også forskrekkelser! Er det rart at frykt og uro brer seg, hoderysting fra nord til sør i landet. Historien om forbudet mot Kinderegg forrige lørdag blir som en mild og fjern vits i tilbakeblikk. Alvor blir det til gangs når hundreårige ordninger, og ikke bare godteri for moderne barn, står for fall.

For ved et tilfelle som ser ut som en tanke, er det nettopp 100-årige ordninger vi her snakker om, ting som har bestått i tre generasjoner før de nå avvikles. Ikke rart at uke 24 i året 2012 blir som en helvetesuke av rystelser i samfunnets grunnverdier!

Artikkelen fortsetter under annonsen

TOMTEFESTE SKJER JO i Norge normalt som en 99-årig ordning. Man fester en tomt i grunneiers mark for hundre, eller formelt 99 år, lenge nok til at barn og barnebarn arver. Det snille Stortinget ville i tråd med denne tradisjonen forlenge festekontraktene ut over dette - men fikk altså nei i Strasbourg. Den mest dramatiske pålegget fra en internasjonal domstol som noen gang har rammet Norge, sier EF-eksperten Fredrik Sejersted, og hundretusenvis av hus- og hytteeiere skjelver, etter det avisene forteller.

KRISTIANIA KINEMATOGRAFER: Det kommunale kinomonopolet ble innført ved lov av 1913 og ga kommunene adgang til å sikre seg enerett til å vise film offentlig. Her Eldorado kino i Oslo. Foto: Knut Falch/NTB Scanpix
KRISTIANIA KINEMATOGRAFER: Det kommunale kinomonopolet ble innført ved lov av 1913 og ga kommunene adgang til å sikre seg enerett til å vise film offentlig. Her Eldorado kino i Oslo. Foto: Knut Falch/NTB Scanpix Vis mer

POSTKONTORENE HAR FOR sin del ofte stått i hundre år eller så. Det var i den gode tid før første verdenskrig at antallet postkontorer og -åpnerier nådde omtrent 4000, gjennomsnittlig ti i hver kommune, og der ble de værende - inntil nedgangen satte inn. Nå er de altså vedtatt nedlagt og overtatt av dagligvarekjedene. I stedet for postkontorer får vi postkroker i de største Kiwi- og Rimibutikkene. Snakk om rasering av et hundreårsgode i distriktene!

LITTERATUREN SÅ:
hjemmelen som sikrer fastpris, forutsigbarhet, normalkontrakt og et litterært system, er nesten hundre år av alder. Vil departementet lytte til de aggressive og elektroniske i stedet for de etablerte kulturforlagene, slik bransjens innlegg i avisene denne uka tyder på? Og vil ikke følgen ble færre smale bøker og flere bestselgere - ord med dårlig klang i det norske språk?

OG SÅ ALTSÅ DET KOMMUNALE kinomonopolet. Det ble innført ved lov av 1913 og ga kommunene adgang til å sikre seg enerett til å vise film offentlig. Hovedstadens kommunale selskap Kristiania, senere Oslo Kinematografer, ble raskt det ledende i landet, flaggskipet for den offentlige kinodriften i Norge. Det systemet som med sine allmenne hensyn, ikke forretningsmessig lønnsomhet, har gjort filmkulturen offentlig  og ikke kommersiell her i landet. Tirsdag kveld ble det vedtatt solgt til private. Fra før av har Bergen kommune vedtatt noe tilsvarende.

Så dette er den felles fasit av ukas hendelser: Fire vel renommerte, hundreårige ordninger støttet til lov og forskrift, avvikles til fordel for kommersielle ordninger ved å selges til aktører med andre motiver enn de opprinnelig tilgodesette.

SELVSAGT ER DET GODE grunner for hvert enkelt vedtak. Posten er ikke hva den en gang var, postkontoret heller ikke den koselige varmestua i bygda hvor pensjonister og småbarnsmødre møttes til utbetaling av barnetrygd og pensjon, hvor amerikabrev ble hentet og postet og frimerker kjøpt - og der bankbøkene ble stemplet etter påklistring av de høytidelige merkene. Nei, posttjenestene skifter karakter og kundene med dem, i internett-kommunikasjonens dager der hvert familie er online på offentlig finansierte bredbånd.

Likeledes med bokbransjen, selvfølgelig, etter at forlagene overtok bokhandelen og ordnet dem i kjeder. Da blir vilkårene for bokomsetning og dermed for fastpris og kontraktsystem forandret, naturligvis. Om boksystemet endres, har det vel sine grunner.

FASTPRISEN: Hjemmelen som sikrer fastpris, forutsigbarhet, normalkontrakt og et litterært system, er nesten hundre år av alder. Foto: Mette Møller
FASTPRISEN: Hjemmelen som sikrer fastpris, forutsigbarhet, normalkontrakt og et litterært system, er nesten hundre år av alder. Foto: Mette Møller Vis mer

Og uforandret festeavgift i en verden der boligpris og tomteverdi ellers går til himmels; hvilken annen nasjonalforsamling enn den norske med sine hærskarer av småhus- og hyttevelgere ville vedtatt noe slikt? Man kunne jo ikke vente annet enn at denne ordningen ville falle, den var for god for festerne til å kunne bestå.

Størst forandring faller imidlertid over kinosystemet. Jeg sier ikke at det kommunale selskapet i Oslo må eller ikke må selges; det finnes gode grunner til å la det bestå. Men at det har endret seg gjennom disse hundre år, slik at en ordning datert 1913 står klar for endring, det er sikkert. Nettopp fordi den er hundre år, og ikke på tross av det, er kinosiden ved filmkulturen moden for endring. Noen detaljer vil vise hvorfor - med relevans kanskje for flere ordninger, i hvert fall i kulturlivet.

DET KOMMUNALE kinosystemet i Norge hadde lenge et dårlig ord på seg blant skjønnere. Filmen, folkets forlystelsen nummer én, ble nemlig brukt som ren melkeku for kommunekassa. Billettlukenes pengestrøm gikk rett inn i kommunebudsjettene der de ble brukt til å saldere underskuddspostene. Dette var i tråd med det såkalte lystskatt-prinsippet, som har ligget over kulturlivet i hundre år nå. Forlystelser skal koste - mot at pengene kanaliseres til høyverdige formål! Teater, konserter, idrettsstevner, kinoer ble pålagt en passende - og historisk stigende - avgift. Midler ble også satt av til bestemte formål - gamlehjem, fontener, parker.

I Oslo ble Vigelandsanlegget finansiert med kinopenger. I dag populært, den gang dypt upopulært, og helt imot kinopublikummets vilje.

EN FØLGE AV DETTE var at det filmene spilte inn, ikke gikk tilbake til bransjen til nye produksjoner som i andre land - i Sverige og Danmark for eksempel. «En kan bare spekulere over hvordan norsk filmhistorie hadde vært om alle disse pengene var blitt tilbakeført til ny filmproduksjon», sier mediehistorikerne i dag. Mange har forsøkt å beregne hva bransjen egentlig tapte. Alle med forstand på filmøkonomi har bestandig klaget over det norske kommunale system

TOMTEFESTELOVEN: Uforandret festeavgift i en verden der boligpris og tomteverdi ellers går til himmels; hvilken annen nasjonalforsamling enn den norske med sine hærskarer av småhus- og hyttevelgere ville vedtatt noe slikt?
TOMTEFESTELOVEN: Uforandret festeavgift i en verden der boligpris og tomteverdi ellers går til himmels; hvilken annen nasjonalforsamling enn den norske med sine hærskarer av småhus- og hyttevelgere ville vedtatt noe slikt? Vis mer

Men bare så lenge som kinodriften gikk med overskudd. Et skifte inntrådte i så måte på 60-tallet, da fjernsynet gjort sitt inntog og kinoinntektene sank. Og sank og sank. Det kommunale kinosystemet ble da i de større byene en kulturinstitusjon som i stedet for å gi kommunene inntekter, etter hvert ble et selvfinansiert kulturtiltak på linje med andre kommunale kulturordninger. En public service lik den som styrer kringkastingen, sa ekspertene. Og spillefilmen fikk etter hvert god plass på statsbudsjettet.

Følgen er at den kommunale ordningen støttes av bransjen i dag. Mens vi lærere i mediehistorie forteller våre studenter at det norske system historisk sett har vært kontraproduktivt for filmkulturen her i landet, blir det kommunale ordningen forsvart av filmfolk som energisk motsetter seg bystyrets salg. De vil bevare den offentlige ordningen, de frykter kommersialiseringen - den samme kommersialisering som ble etterlyste tidligere som den ordningen som ville ha sikret en norsk filmproduksjon.

Så tidene forandres, og vi med dem!

MEN SELV OM HVER ENKELT forandring kan være godt begrunnet, skal vi ikke undervurdere den kulturelle betydning av at de opptrer i samlet flokk. Da gir de nemlig noe som kan likne på et kultursjokk. Og et kultursjokk er en rystelse - i mentalitet, lojalitet, identitet. Vanskelig å måle, naturligvis, men like fullt virksom som faktor i underbyggingen av vår trygghet.

Spesielt når endringene kommer brått. Og kommer samtidig ...