Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norge og dansketida

Dagbladets litteraturanmelder Trygve Riiser Gundersen har vært på førjulstur til Kongens København, og ifølge en artikkel 8. januar har han hatt noen hyggelige dager, omgitt av mange andre glade nordmenn. Han er ikke den første litteraturmedarbeider i Dagbladet som har et hjertelig forhold til København, og allment har nordmenn flest hatt gode opplevelser der. Det har også jeg.

Men Gundersen kommer så med en påstand som har vært hevdet i alle år etter 1814: at nordmenn – og norske historikere – har fortrengt og fortidd dansketida. Og da trekker han meg fram som et ferskt eksempel på en slik fortrenging. Inne i reiseskildringen kommer en summarisk anmeldelse av min seineste bok, «For Norge, kjempers fødeland. 12 portrett frå dansketida» (Samlaget 2007). Gundersen synes at den gjør for stort nummer av den norske underordningen under Danmark og reaksjonene på den. Det er riktig at dette er et sentralt tema i boka, men på langt nær det eneste. Gundersen er ikke helt logisk, for selv om han klager over at dansketida har blitt fortrengt fra det norske minnet, skriver han at jeg ikke burde ha gått ut fra at disse livshistoriene er helt ukjente for leserne.

Gundersen hevder at norske historikere har konstruert en historisk bevissthet som er «mest lik den Henrik Wergeland foreslo: Dansketida finnes egentlig ikke.» Det er mulig at en stipendiat i litteraturhistorie tror at dette er et dekkende bilde av snart 200 års norsk historievitenskap, men det burde da være Gundersens problem. Selv har jeg i 36 år deltatt og til dels ledet dansk-norsk forskning om fellestida i en rekke omfattende nordiske og dansk-norske historieprosjekter. Jeg har skrevet bøker om en dansk stattholder på begynnelsen av 1600-tallet (Jens Juel 1618-29), om Vestfold i grevskapstida 1671-1821, om Bratsberg (Telemark) på 1600-tallet, om Norges historie 1520-1660, om Danmark-Norge 1536-1648, om embetsstanden i dansketida og maktens historie i dansketida, for bare å nevne noe. Jeg har altså aldri gitt inntrykk av at dansketida «finnes egentlig ikke».

Jeg skal ikke bry leserne med noe forsvar av portrettboka. Jeg skrev den for å motvirke mangelen på interesse for dansketida, stikk motsatt det Gundersen bebreider historikerne for. Et halvt år etter bokutgivelsen baker han sin bokomtale inn i en stemningsfull reiseskildring fra København, samtidig som han anklager historikerne for å usynliggjøre en lang periode i norgeshistorien. Historikerne strever stadig mer med å nå ut til offentligheten. Jeg har mange ganger ytret meg offentlig, men jeg må erkjenne at de færreste har lagt merke til hva jeg har skrevet, og Gundersen har ikke forstått meg.

Tilbake til nordmenns – og historikeres – forhold til dansketida. Rett etter 1814 brøt det ut en heftig strid i den dansk-norske eliten i Norge da Nicolai Wergeland ga uttrykk for den bitterheten som sensuren hadde lagt lokk på før 1814. Mange i embetsaristokratiet reagerte rasende på at han angrep Danmark, som de var knyttet til med slekts- og vennskapsbånd og som de delte skriftspråk og kultur med. Striden mellom Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven dreide seg om liknende spørsmål. Henrik Wergeland var ikke så dum som Gundersen hevder: Han «foreslo» ikke at dansketida ikke fantes. Wergeland skrev faktisk interessant om den, mens den tids to-tre faghistorikerne tok for seg sagatida.

Den konservative skolen, med Ludvig Daae, T.H. Aschehoug, Michael Birkeland og Yngvar Nielsen, dominerte forskningen om dansketida fra 1860-åra til rundt 1900. De tolket dansketida med en tendens i tråd med holdningene i den dansk-norske embetseliten: Embetsmennene i dansketida var «vore Fædre», og Norge kom da «i Besiddelse av et civiliseret Samfunds Goder». Disse historikerne tok initiativet til reisingen av Christian 4.-statuen på Stortorvet i 1880, det kom som et ledd i høyremobiliseringen mot venstreflertallet på Stortinget. Venstrehistorikeren Ernst Sars formulerte en mindre flatterende versjon av dansketida, men han regnet det som flott at bondefriheten overlevde: «de norske Bønder var haarde Halse».

På 1900-tallet konsentrerte historikerne seg mye om strukturelle hovedtrekk ved dansketida. De gransket befolkningsutviklingen, ødegårdsdannelsen og den seinere gjenryddingen, godsdrift og leilendingsforhold, selveiere og husmenn, eksport av fisk og trelast, kulturelle og rettslige forhold. Lokaliseringen av kildene bidro til at disse viktige temaene bød seg fram for nordmennene, mens danske historikere hadde kildene til den storpolitiske utviklingen i gangavstand fra kontorene sine.

Norske historikere har dessuten skrevet en rekke norgeshistorier og en mengde lokalhistorier, der dansketida har fått sin rikelige del av spalteplassen. Disse verkene har vært nøkterne – og ganske forståelsesfulle, dersom vi skal sette en liten merkelapp på dem. Historieskrivingen blir uvegerlig farget av vår egen samtid, og den har særlig etter 1945 vært preget av nordisk vennskap, slik både Gundersen og jeg har opplevd det. Dette har nok ført til at nordisk historie har fortont seg som snillere enn den var – og langt snillere enn andre lands historie.

I de nordiske landene er det nå tendens til at vi arbeider oss ut av denne idylliseringen. Svenskene skriver usminket om den svenske militærstaten på 16-1700-tallet, danskene er i ferd med å befri seg fra de siste 150 åras forestillinger om det lille, uskyldige Danmark, og yngre danske historikere har lansert begrepet det danske imperium om den regionale stormakten i Nordvest-Europa før 1864. Gundersens poeng om at København var Norges hovedstad har jeg selv til stadighet forfektet i 36 år, og i 1997 lanserte jeg begrepet imperiehovedstad om København (i Den aristokratiske fyrstestaten 1536-1648).

En hyggelig førjulstur til København synes ikke å gi det mest realistiske innblikket i det danske veldet. Det dreide seg om maktpolitikk utgått fra kongen og den dansk-holsteinske adelen, i et nettverk av patron-klientbånd, og i en tiltakende byråkratisk sentralisering.

Men denne erkjennelsen møter motstand, og den minner om tidligere forsvarsreaksjoner fra arvtakerne til den dansk-norske overklassen. De har mislikt fornorskingen av det norske språket, og de har heller ikke satt pris på strevet for å forsvare og bygge ut det norske folkestyret. Dette strevet har ikke hatt brodd mot det danske folket, men har funnet inspirasjon i alle folks strev for frihet. Slik var det i Henrik Wergelands tid, og slik er det også i dag.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media