Norge og EU-utvidelsen

EU OG EØS

ble fra 1. mai utvidet med 10 nye medlemsland. Med det økte antall borgere i EØS-området med 75 millioner til 450 millioner innbyggere. Den norske debatten det siste halvåret kan gi inntrykk av at denne utvidelsen bare skaper problemer for det norske arbeidsmarkedet. Det er ikke mitt syn. Denne utvidelsen er ikke bare en utvidelse EU-landene ønsker velkommen, men en utvidelse den norske regjering ser store muligheter ved. Når vi nå har passert 1. mai bør vi la frykten for det nye passere. Debatten bør i mindre grad baseres på antagelser og bli mer nøktern. La oss ha et mer langsiktig perspektiv.

FRA 1. MAI

gjelder det nye regler for personer fra 8 av de nye EØS-landene som vil søke arbeid i Norge. Tidligere kunne fagutdannede personer komme hit og søke om arbeid. Arbeidstillatelsen ble automatisk innvilget hvis personen hadde et arbeidstilbud med fulltidsarbeid til ordinær lønn. Vi har et par år hatt en ordning hvor inntil 5000 utlendinger utenfor EØS-området årlig kunne komme hit og ta arbeid uten vurdering av behovet for denne arbeidskraften. I 2002 kom det omtrent 850 og i 2003 kom det omtrent 500 fra de nye EU-landene under denne ordningen. Det har vært bred enighet om at et omfang på 5 000 personer ikke vil gi noen problemer for det norske arbeidsmarkedet. Fagutdannede fra de nye EU-landene kan i store trekk søke arbeid ut fra samme krav som tidligere. Det nye fra 1. mai er altså primært knyttet til ufaglærte arbeidstakere. Før kunne de komme hit for å ta sesongarbeid. Nå gis de muligheter til å ta arbeid uten begrensning i forhold til arbeidsoppgaver. Erfaring viser oss at at de fleste som drar til utlandet for å søke arbeid gjerne har betydelig kompetanse.Gjennomgående er de godt utdannet og har gode ferdigheter eksempelvis i språk. Det ble gitt 17 700 sesongarbeidstillatelser i 2003. Alle arbeidsgivere som hadde behov fikk innvilget søknaden om arbeidskraft. Jeg registrerte ikke noen store protester i forhold til dette i den norske offentligheten. Snarere tvert imot var denne arbeidskraften viktig for enkelte bransjer.

DET ROMSLIGE REGELVERKET

vi har hatt de to siste årene gjør det lite trolig at vi vil få en sterk økning i antallet arbeidssøkere fra de nye EU-landene. De har en sterkere økonomisk vekst enn de nåværende EØS-landene. Bare hvis konjunktursituasjonen i Norge blir vesentlig bedre enn vi tror kan vi vente mye større tilgang på arbeidskraft. Men da blir det også mindre problematisk, for i så fall har vi jo bruk for flere.

EU- og EØS-avtalen med de nye landene har en egen protokoll om regulering av omfanget av arbeids- og oppholdstillatelser. Den gir åpning for nasjonal kontroll innenfor en overgangsordning, i første omgang på to år. Når det gjelder eksport av tjenester er det ikke åpnet for overgangsordninger, bortsett fra i Tyskland og Østerrike. Det har i debatten blitt hevdet at dette vil utgjøre en større trussel for det norske arbeidsmarkedet og for norske lønns- og arbeidsvilkår. Å konkurrere om å levere tjenester i Norge krever betydelig kompetanse om norske standarder og norsk regelverk forøvrig. Mangel på referanser vil også kunne gjøre det vanskelig å komme inn på markedet. Tjenesteimport er gjerne knyttet til investeringer, hvor arbeidskraft bare utgjør en del av kostnadene. Andre viktige kostnader er utstyr og maskiner.

En liberalisering av tjenestemarkedet har pågått en stund, særlig på IT-markedet. Et annet eksempel er bygg- og anleggsmarkedet. Her har det blitt et mer nordisk marked de senere årene. Det har gjort at konjunktursvigningene i arbeidsmarkedet for bygg- og anleggsarbeidere i Norge har blitt avdempet mot hva det var for noen år siden. Erfaringene er at det særlig er ved høykonjunktur og manglende kapasitet at vi får høy import av tjenester. I slike situasjoner er import til fordel for det norske markedet, fordi det kan bidra til å dempe en kostnadsvekst.

I FLERE EØS-LAND

ser vi tendenser til at bedrifter flytter produksjonen til de nye EU-landene for å utnytte deres billige arbeidskraft for produksjon av varer. Det opplever også Norge, blant annet i fjor da vi hadde en sterk kronekurs. Dette er bra for velstandsutviklingen og økonomien i de nye landene selv om det på kort sikt kan være negativt for oss. Utviklingen kan imidlertid ikke endres gjennom at vi stiller strengere krav til dem som ønsker å jobbe i Norge. Det kan heller forsterke våre problemer. Det arbeidet som nå foregår i WTO for å skape et åpnere verdenssamfunn når det gjelder tjenestehandel understreker at vi er en del av et internasjonalt marked. Derfor er regjeringen også opptatt av å føre en politikk som bidrar til at vårt næringsliv skal tåle en voksende konkurranse. Det sikrer fremtidens arbeidsplasser.

Norge er et av landene i verden som har lykkes best med å ha en høy og økende yrkesdeltakelse over lengre tid. Dette har vi kunne oppnå selv med en åpen økonomi med høy eksport og import. Ser vi fremover får vi en stadig eldre befolkning og en lavere befolkningsvekst. Det betyr at de yrkesaktive må yte mer for at vi skal kunne opprettholde det velstandsnivået vi har hatt de siste tiårene. En noe større import av tjenester og flere med oppholdstillatelse fordi de har fått tilbud om jobb, kan bli kjærkomment for oss da mange har kompetanse som vi trenger. Samtidig skal ikke dagens vekstrater i disse landene fortsette i mange år før det kan bli vanskelig å få motivert arbeidskraften til å komme til Norge, fordi mulighetene synes bedre hjemme. Denne utviklingen opplevde blant annet Spania etter sørutvidelsen av EU.

DET MEST SENTRALE

spørsmålet for meg er hvordan vi kan bidra til å legge til rette for at norsk næringsliv kan møte utfordringene østutvidelsen reiser. Vi må unngå at mange bedrifter velger å flytte produksjonen til utlandet. Regjeringen har lenge arbeidet for forenkling av regelverk og for å fremme innovasjon i norsk næringsliv. En mer effektiv offentlig forvaltning er også del av dette arbeidet. Denne satsingen har gjort norsk næringsliv mer robust og vi står derfor bedre rustet til å møte økt internasjonal konkurranse enn for få år siden.

Vi kan ikke hindre bedrifter i å flytte produksjonen til utlandet, men vi skal sikre at rammebetingelsene gir mulighet for å skape lønnsomme arbeidsplasser. Økt byråkratisering av norsk næringsliv vil være gal strategi. Det vil svekke heller enn å styrke norsk næringsliv. Overgangsordninger skal sikre skikkelige lønns- og arbeidsvilkår, men vil i et lengre perspektiv ikke være svaret på utfordringene knyttet til et større og mer integrert marked i Europa. Et slikt marked gir nye og økte muligheter for norsk næringsliv og en større arbeidskraftressurs å sette inn på uløste oppgaver. Den langsiktige utfordringen er å håndtere dette på en god måte.