Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norge og EUs innsatsstyrker

REGJERINGENS ØNSKE

- som et bredt flertall i Stortinget har sluttet seg til - om å delta sammen med Sverige og Finland i en av EUs stridsgrupper har vakt debatt. Det er blant annet blitt reist spørsmål om hvordan beslutningsprosessen vil være dersom en slik innsatsgruppe skulle bli sendt ut i oppdrag, og om vi vil kunne sikre oss en fullgod norsk innsikt og kontroll i en slik prosess.

Når vi ønsker å tilby et norsk bidrag til denne styrken, så er det fordi vi gjennom deltagelse i EUs innsatsstyrker vil støtte utviklingen av det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i Europa. På dette området er det betydelig dynamikk. Det er ingen tvil om at NATO er den viktigste organisasjonen for ivaretakelse av norsk og internasjonal sikkerhet. Samtidig tar EU større ansvar for sikkerhet både i og utenfor Europa, og dette mener jeg Norge må bidra til. Norsk deltagelse i de nye innsatsstyrkene er en naturlig videreføring av norsk europapolitikk. Siden november 2000 har norske styrker vært innmeldt i EUs styrkeregister og Norge har deltatt i EUs operasjon i Makedonia i 2003. Om kort tid vil norsk personell også delta i EUs Operasjon Althea i Bosnia Hercegovina.

FOR DET ANDRE

vil norsk deltagelse i en nordisk innsatsstyrke innebære en videreutvikling av det nordiske forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet. Norge har lang erfaring fra samarbeid i fredsoperasjoner med Sverige og Finland, blant annet fra Libanon og NATO-operasjonene i Kosovo og Afghanistan. Deltagelse i en nordisk innsatsstyrke vil bidra til å revitalisere det nordiske militære og sikkerhetspolitiske samarbeidet, såvel knyttet til NATO- som EU-operasjoner.

For det tredje vil etableringen av EUs innsatsstyrker bidra til å styrke FNs evne til krisehåndtering, noe som er i norsk interesse. Tanken er at EU raskt skal kunne sette inn styrker i konfliktområder, stabilisere situasjonen og dermed berede grunnen for et mer langvarig FN-engasjement. Et aktuelt innsatsområde for EUs stridsgrupper kan være til støtte for FN i Afrika.

DET HAR AV

enkelte vært stilt spørsmål ved hvorvidt et bidrag til EUs innsatsstyrker er i samsvar med grunnloven. Jeg har forståelse for at det stilles spørsmål ved å bidra med styrker til en organisasjon vi ikke er medlem av. Jeg vil likevel klart presisere at grunnloven ikke er til hinder for at norske styrker deltar i kollektiv militær virksomhet, under ledelse av andre land eller internasjonale organisasjoner. Dette har sikker forankring i norsk statspraksis. Viktige eksempler på dette er norsk deltagelse i Gulfkrigen i 1991, NATO-operasjonen i Kosovo, deltagelse i Operation Enduring Freedom og i den internasjonale sikkerhetsstyrken ISAF i Afghanistan, samt i den multinasjonale stabiliseringsstyrken i Irak.

Det er imidlertid en klar forutsetning at beslutningen om bruk av styrkene vil fattes av norske myndigheter, at norsk medvirkning i planlegging og gjennomføring av operasjonene blir ivaretatt, og at en innsetting av styrkene er forankret i folkeretten.

I LIKHET MED

deltagelse i andre utenlandsoperasjoner, vil enhver beslutning om innsetting av norske styrker i EU-ledede operasjoner fattes nasjonalt. Full råderett over norske styrker innmeldt i EUs innsatsstyrker vil bl.a. ivaretas gjennom formelle avtaler mellom Norge og EU og med våre samarbeidspartnere Sverige og Finland. Norge har nettopp inngått en generell rammeavtale med EU om deltagelse i EUs sivile og militære krisehåndteringsoperasjoner. Denne legger det juridiske rammeverket for eventuell norsk deltagelse og slår fast at beslutningen om norsk deltagelse i EU-operasjoner vil fattes nasjonalt i forkant av hver enkelt operasjon.

Det er ikke bare Norge som er opptatt av en nasjonal beslutning i forkant av en operasjon. Vi må ikke glemme at samtlige EU-land også vil ta en beslutning om innsetting av sine styrker på selvstendig grunnlag. Ingen nasjoner skriver ut en blankofullmakt for anvendelse av sine nasjonale styrker til skarpe oppdrag. Et vedtak i EUs råd om å iverksette en operasjon fattes etter at de nasjonale beslutningsprosesser er gjennomført i hvert enkelt land. Et vedtak i EUs råd krever deretter enstemmighet.

Sverige, Finland og Norge skal nå forhandle frem en avtale som formaliserer forutsetningene for samarbeidet i den nordiske innsatsstyrken og hvordan dette skal fungere i praksis. Sentrale pilarer i denne avtalen vil være prinsipper for konsultasjoner og samkjøring av posisjoner knyttet til bruk av styrken, samt kommando og kontrollarrangementer og øvings- og treningsopplegg i beredskapsperioden. Hvis to land skulle ønske å stille, selv om et tredje land sier nei, må dette reguleres særskilt i avtalen mellom de tre land. Avtalen vil baseres på konsensus mellom de tre land.

De to nevnte avtalene vil ikke endre på den grunnleggende forutsetning at avgjørelsen knyttet til norsk deltakelse i utenlandsoperasjoner tas på vanlig måte, det vil si beslutning i Regjering og konsultasjoner med Stortinget.

NOE AV DET

som har skapt bekymring hos enkelte i den offentlige debatten om norsk deltagelse i EUs innsatsstyrker, er det korte tidsvinduet fra EUs beslutning til innsetting av styrkene på bakken. EU legger opp til at et operasjon skal kunne iverksettes innen 15 dager etter at operasjonskonseptet er besluttet i EUs råd. Denne reaksjonstiden er kort, men det er viktig å presisere at denne reaksjonstiden løper etter at endelig beslutning er fattet i EUs råd. Før denne beslutningen derimot, må det gjennomføres en forsvarlig nasjonal prosess i henhold til nasjonale prosedyrer i alle land som kan tenkes å stille styrkebidrag. Den viktigste delen av beslutningsprosessen skjer derfor i realiteten før endelig vedtak fattes i EUs råd. Deretter fatter EUs råd vedtak, hvis alle land enstemmig har kommet frem til at en operasjon skal iverksettes.

I de fleste tilfeller vil vi over tid ha indikasjoner på at en krise eller konflikt er under oppseiling, og vi vil parallelt med at en situasjon utvikler seg kunne drøfte med våre samarbeidspartnere muligheten for en rolle for EU og eventuell innsetting av en nordisk innsatsstyrke. Nettopp fordi Norge ikke er medlem av EU, understrekes betydningen av gode beslutnings- og konsultasjonsprosedyrer med våre samarbeidspartnere, nedfelt i en særskilt avtale, som sikrer en forsvarlig nasjonal beslutningsprosess for alle tre land. Uten en forsvarlig nasjonal beslutningsprosess, vil Norge selvsagt ikke bidra med styrker.

ETTER REGJERINGENS

vurdering er det derfor ingen konstitusjonelle forhold som er til hinder for norske styrkers deltagelse i EUs innsatsstyrker. Det legale rammeverket og de ulike konsultasjonsmekanismene som er skissert, ivaretar norske behov knyttet til nasjonal råderett, beslutningsmyndighet, kontroll over norske styrker og medbestemmelse. Det er åpenbart at vårt utenforskap skaper utfordringer, men regjeringen mener Norge ikke kan isolere seg fra utviklingen i Europa, eller stå som passiv tilskuer til at Europas forsvarspolitiske samarbeid utvikler seg uten norsk deltakelse.

Særlig ikke fordi våre viktigste europeiske NATO-allierte deltar aktivt i dette samarbeidet og ønsker vår deltakelse, herunder sentrale land som Storbritannia, Nederland og Tyskland. Også NATO forutsetter tettere integrasjon mellom allierte og partnere både operasjonelt og i tilknytning til øvelser, trening og utviklingen av forsvarskapasiteter. De internasjonale sikkerhetsutfordringene er for store og våre interesser for nært knyttet til våre europeiske naboer, til at vi kan stille oss på sidelinjen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media