Norge og FN

PÅ BAKGRUNN AV et nytt og komplekst risikobilde har det utviklet seg en ansvarsdeling mellom FN og regionale organisasjoner. NATO, EU og Den afrikanske union, utfører operasjoner på vegne av FN. Slik kan regionale organisasjoner avlaste FN, og derved styrke FNs rolle og handlekraft. FNs viktigste oppgave vil i slike situasjoner være å sikre operasjonenes legitimitet og folkerettslige forankring. Operasjoner som ledes av FN, og operasjoner som gjennomføres med et FN-mandat på vegne av verdensorganisasjonen, dreier seg begge om å støtte FNs arbeid for internasjonal fred og sikkerhet.

Det er nyttig at det fra ulike hold reises spørsmål om Norges deltakelse i FNs fredsbevarende operasjoner. La meg først slå fast følgende: Norge anser FN som den viktigste organisasjonen for å håndtere internasjonale kriser og konflikter. Det er ikke noe annet internasjonalt organ som kan sikre at militære fredsoperasjoner har verdenssamfunnets støtte og foregår i overensstemmelse med folkeretten. Derfor er FN en hjørnestein i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

EN DEBATT OM Norges forhold til FN må imidlertid ta utgangspunkt i grunnleggende endringer i det internasjonale sikkerhetsbildet. I dag opererer vi ikke lenger under den kalde krigens statiske og forutsigbare verdensbilde. Tvert i mot preges sikkerhetssituasjonen av uforutsigbarhet, og av et bredt spekter av oppgaver og utfordringer. Dette har gjort det tvingende nødvendig å foreta grep for å bedre Forsvarets operative evne. En ledetråd i omstillingsarbeidet har vært å gjøre våre militære ressurser tilgjengelige for operasjoner både ute og hjemme - der det trengs og når det trengs. Ut fra et ressurshensyn betyr dette at vi må ha mindre strukturelementer som er vel utrustet, godt trent og samøvd med allierte styrker slik at de på kort varsel kan settes inn i internasjonale operasjoner sammen med andre lands styrkekomponenter. For et lite land som Norge gir det ikke mening å ha to sett styrker: ett som brukes hjemme og ett som brukes ute. Styrkestrukturen må være så fleksibel at den kan anvendes i hele spekteret av oppgaver: fra ivaretakelse av oppgaver nasjonalt til å kunne anvendes i internasjonale operasjoner. Slike samtrente og godt utstyrte militære styrker på høy beredskap er meget kostbare.

Når leder av Stortingets forsvarskomite, Marit Nybakk, foreslår øremerking av en ny norsk bataljon til FN-oppdrag for å imøtekomme ønsket om flere norske soldater i FN-operasjoner, ser hun bevisst bort fra disse forholdene. Å øremerke styrker for innsats i FN-oppdrag bør være uaktuell politikk. En slik øremerking vil undergrave den fleksibilitet som står helt sentralt i omstillingen i det norske forsvaret. Forsvarets styrkekomponenter må kunne anvendes fleksibelt, både nasjonalt, og i flernasjonale operasjoner, uavhengig av hvilke operasjoner de inngår i. Forsvaret må internasjonalt kunne brukes i hele spekteret av krisehåndteringsoperasjoner, både i humanitære, fredsbevarende, og fredsoprettende operasjoner. Dette er en utvikling som har hatt bred støtte i Stortinget.

SÅ TIL FN. I generalsekretær Kofi Annans årlige rapport til FNs generalforsamlings spesialkomité for fredsbevarende operasjoner (A/59/608 av 15. desember 2004) heter det blant annet at verdenssamfunnets behov for fredsbevaring er større enn kapasiteten til noen organisasjon. Det er derfor påkrevet at det etableres operativt samarbeid mellom FN og regionale og subregionale organisasjoner som i dag driver fredsbevarende virksomhet. FN og andre organisasjoner må definere hvordan man skal samarbeide, og hvorledes man kan dele byrdene. I enkelte tilfelle vil FN verken ha kapasitet eller evne til å lede operasjoner, og Annan ser derfor for seg at FN selv kun gjennomfører tradisjonelle overvåkingsoperasjoner, der partene har invitert FN. Operasjoner som krever robuste militære avdelinger med evne til å stabilisere spente situasjoner med makt, er FN selv ikke i stand til å gjennomføre. Disse må overlates til regionale organisasjoner med relevante militære virkemidler. Målet, skriver Annan, må være å utvikle et system av internasjonale kapasiteter som utfyller hverandre, fleksibelt og som raskt løser oppgaven.

DET ER DENNE ansvarsfordelingen mellom FN og regionale organisasjoner Norge har tatt konsekvensen av. NATO, EU og Den afrikanske union, utfører operasjoner og virksomhet på vegne av FN eller etter oppfordring fra FN. Slik kan regionale organisasjoner avlaste FN, og derved styrke FNs rolle og handlekraft. I internasjonale kriser vil FN selv kunne stille styrker, eller be regionale organisasjoner ivareta oppgavene for FN. FNs viktigste oppgave vil i slike situasjoner være å sikre operasjonenes legitimitet og folkerettslige forankring. Operasjoner som ledes av FN, og operasjoner som gjennomføres med et FN-mandat på vegne av verdensorganisasjonen, dreier seg begge om å støtte FNs arbeid for internasjonal fred og sikkerhet. Det er derfor lite meningsfylt å telle hvor mange soldater Norge til enhver tid har i ulike FN-oppdrag. Alle norske styrker i internasjonale operasjoner deltar med basis i folkeretten, og utfører oppdrag på vegne av FN, eller etter oppfordring fra FN.

FN har dessverre vist ved flere anledninger de siste ti årene at organisasjonen ikke makter å løse verdenssamfunnets sikkerhetsproblemer alene. Det er derfor viktig at andre institusjoners arbeid mot samme mål ikke undergraver FNs rolle, men tvert i mot søker å understøtte denne rollen. For FN har oppgavene vist seg å bli mer komplekse og spisse enn det FN i dag er utrustet til å kunne håndtere. Det er et faktum at FN i dag mangler et øvet kommando og kontrollapparat. Dette medfører en mindre effektiv feltorganisasjon og kan redusere sikkerheten for personellet. For Norge er det en grunnleggende forutsetning for deltakelse i FN-ledede operasjoner at sikkerheten for norske styrker er godt ivaretatt. FN,s kommandoapparat er meget mangelfullt, og i mange tilfeller vil det ikke være riktig at FN selv leder militære operasjoner. Generalsekretær Kofi Annan har satt i gang arbeid med sikte på å forbedre FNs evne til å styre og lede militære operasjoner. Norge tar aktivt del i dette arbeidet.

VED Å DELTA i internasjonale operasjoner øker vi egne styrkers evne til militær samhandling med allierte land og partnerland samtidig som vi øker NATO og EUs kapasitet til krisehåndtering. På denne måten sikrer vi at FN har troverdige og sterke regionale organisasjoner som er godt utrustet til å kunne støtte arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet. Slik styrker vi FNs rolle og handlekraft.