Norge og general-sekretæren i Nato

Nato har hittil hatt ti generalsekretærer: tre briter, to nederlendere, to belgiere, en italiener, en tysker og en spanjol. En tyrkisk eller gresk generalsekretær er fortsatt politisk utenkelig. Island og Luxembourg kommer ikke i betraktning. USA har alltid hatt stillingen som Natos militære øverstkommanderende og må nøye seg med det. Canada har ikke lenger et militært nærvær i Europa (bortsett fra deltakelse i i Nato-styrken på Balkan). Portugal var lenge uaktuell på grunn av sin kolonipolitikk. Danmark var lenge fotnotelandet i Nato. I flere tiår kunne Norge rose seg av å være den flinkeste i klassen; i militær etterretningssammenheng var vi en stormakt. Generalsekretærstillingen har Norge likevel aldri hatt.

Det er et paradoks at da Norge kunne ha fått stillingen, ville vi ikke ha den. De gangene vi ville ha den, fikk vi den ikke. Alle norske som har vært på tale som generalsekretær, har hatt fremragende bakgrunn for å bekle stillingen: Lange, Willoch, Holst, Stoltenberg, Harlem Brundtland.

Utenriksminister Halvard Lange ble anmodet ved to anledninger om å stille som kandidat. I Nato hadde han et særlig godt navn etter at han, som en av de tre «vise menn», i 1956 hadde utarbeidet rapporten om ikke-militært samarbeid i Nato. Derfor var han et hett navn som generalsekretær Henri Spaaks etterfølger i 1961. Det kom en direkte henvendelse fra Canada, men henvendelsen ble høflig og bestemt avslått. Nederlands Nato-ambassadør, tidligere utenriksminister Dirk Stikker, ble valgt.

Stikker gikk av i 1964, men heller ikke da ville Norge og Lange, som var utenriksminister, ha stillingen.

Da Lord Carrington skulle gå av i 1987, hadde Norge en velkvalifisert kandidat i tidligere statsminister Willoch, på det tidspunkt formann i utenrikskomiteen. Regjeringen Harlem Brundtland lanserte ham som offisiell kandidat i konkurranse med Tysklands forsvarsminister Manfred Wörner. Nå mente vi at det var vår tur; også de små landene måtte slippe til, ellers fikk man A- og B-nasjoner i Nato. Selv om Willochs kandidatur ble sett på med stor sympati, og fikk direkte støtte fra en del land, viste det seg at flertallet var for Wörner, eller riktigere: for Tyskland. Det ble lagt vekt på å knytte Tyskland sterkere til Nato og på tysk militær kapasitet. Kansleren selv, Helmut Kohl, engasjerte seg i kampanjen for Wörner, og det så sterkt at det ble lurt på om han ønsket å bli kvitt sin forsvarsminister. Da det ble klart at de øvrige medlemsland ville akseptere Wörner, trakk regjeringen Willochs kandidatur.

Da generalsekretær Wörners sykdom forverret seg i 1993, ble utenriksminister Johan Jørgen Holst stadig nevnt som etterfølger. Et annet navn var nederlenderen van den Broek. Daily Telegraph holdt Holst som favoritt. Han seilte akkurat da i politisk medvind på grunn av Oslo-avtalene. Han hadde vært forsvarsminister, var en internasjonalt kjent forsker og skribent og fast inventar på store internasjonale konferanser. Selv om Holst var svært interessert i stillingen, holdt han pietetsfullt tett om dette.

Da Holst fikk hjerneslag i januar 1994, informerte jeg Wörner om dette. Han fortalte meg da at han alltid hadde sett på Holst som sin etterfølger.

Ville Holst ha blitt Wörners etterfølger hadde han fått leve? Erfaringsbakgrunnen kunne ingen matche. Han kunne også regne med viktige støttespillere blant sentrale medlemsland. Hvis det er riktig at det forelå en slags «underhåndslovnad» fra Tyskland fra den gang vi ikke nådde frem med Willoch om at Tyskland ved neste valg ville støtte Holst, må dette tillegges stor vekt. USA ville ha hatt Holst som sitt førstevalg, både i 1994 etter Wörner og i 1995 etter Claes. Dette har jeg fra høyt hold både i det amerikanske UD og i Det hvite hus.

Spørsmålet er om EU-landene kollektivt ville ha gått inn for en kandidat fra et ikke-EU-land som to ganger hadde sagt nei til EU-medlemskap og som så ut til å ville gjøre det en tredje gang. Alle EU-representanter jeg snakket med om Holsts sjanser, avsluttet derfor med å si omtrent dette: Han er avgjort den beste kandidaten, men Norge er ikke med i EU, det kan bli vanskelig å bli enig om en utenfor våre egne rekker. Også amerikanerne fryktet denne eventualitet. Men noe definitivt svar på det hypotetiske spørsmålet om Holst ville ha blitt Natos generalsekretær etter Wörner finnes ikke.

Da Wörner døde, ble Thorvald Stoltenberg spurt av statsminister Harlem Brundtland om han var interessert i å bli lansert som kandidat. Svaret var ja, dersom ledende land i Nato ønsket det. Belgias utenriksminister Willy Claes stilte også opp som uoffisiell kandidat. Norske diplomatiske sonderinger i Nato-hovedstedene viste at Claes hadde betydelig bredere støtte enn Stoltenberg. Han ble derfor ikke lansert som offisiell kandidat, og Norge stilte seg bak Claes.

Stoltenberg hadde, som Holst, en skreddersydd erfaringsbakgrunn for stillingen. Foruten å skilte med å ha vært både utenriksminister og forsvarsminister og FNs høykommissær for flyktninger, var han på den tid FNs fredsmegler for det tidligere Jugoslavia. Fredsmeglerrollen kom imidlertid til å bli holdt mot ham av amerikanerne. De slo ham i hartkorn med FNs forsiktige og upartiske linje, som ikke falt i deres smak. Men det som etter alt å dømme gjorde det største utslaget var den vekt EU-landene la på at Stoltenberg kom fra utenfor- og annerledeslandet Norge. EU-landene søkte blant sine egne. Der fant de Claes, som hadde gjort en fin jobb som leder for EUs ministerråd i Belgias formannsperiode høsten 1993. Han ble utnevnt i 1994.

Etter bare et år var Nato igjen på leting etter en generalsekretær. Claes måtte trekke seg på grunn av anklager om korrupsjon fra den tid han var økonomiminister.

Danmark stilte omgående opp med tidligere utenriksminister Ellemann-Jensen som offisiell kandidat. Nederland stilte tidligere statsminister Lubbers. Konsensus så ut til å være like om hjørnet for den nederlandske kandidat, da USA uventet erklærte at Lubbers ikke var akseptabel. De støttet dansken, som Frankrike ikke kunne godta. Dermed var begge ute av racet, og det var duket for en ny kandidat. Ingen opplagte kandidater syntes tilgjengelige.

Det er mitt syn at hadde Norge akkurat på det tidspunkt lansert vår daværende statsminister i form av et bevisst initiativ på høyeste politiske plan, en personlig henvendelse fra statsministeren til Clinton og Kohl og andre ledere, ville Norge ha hatt en reell sjanse til å få stillingen. Og det på tross av at Norge ikke var med i EU. Igjen kunne ingen ha trukket i tvil kvalifikasjonene til den norske kandidaten, og hvem ville ha tatt på seg den politiske belastningen å definitivt blokkere en sittende statsminister? Ikke Tyskland. Ikke England. Og USA ønsket seg Gro; hun sto på en kandidatliste i State Departement. Forsvarsminister Perry spurte forsvarsminister Kosmo om hun var interessert. Kissinger og andre politiske tungvektere gikk inn for henne i private samtaler.

Og hva med statsministeren selv? Hun var interessert, og nok mer enn hun offentlig gav uttrykk for. Men av uklare grunner tydeliggjorde hun ikke sin interesse tilstrekkelig til at hun ble allment sett på som seriøst interessert. Denne tilsynelatende passivitet ble avgjørende for USAs holdning. Fra høyt hold i Det hvite hus har jeg fått vite at der fantes en «short list» over tilgjengelige kandidater med bare to navn: Lubbers og Ellemann-Jensen. Bare de ble spurt og innkalt til «intervju» i Washington.

Dette «window of opportunity» ble fort lukket. Spania lanserte sin populære utenriksminister Solana. Det hastet. Man ble fort enig om spanjolen, en tidligere artikulert Nato-motstander som dertil kom fra et land som ikke var med i Natos integrerte forsvar...

Selvsagt er det vanskelig å ha en sikker mening om Gro Harlem Brundtland ville ha blitt valgt hadde hun stått på. EU-argumentet ville fra flere hold blitt holdt mot henne, men det er langt mellom å argumentere mot en kandidat og å blokkere kandidaturet.

Jeg har altså den mening at Norge der og da i hvert fall hadde en fair mulighet til å få generalsekretærstillingen i Nato. Den muligheten kommer ikke tilbake så lenge Norge forblir utenfor EU.