Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norge og global militarisme

Norske bidrag i fredsbevarende operasjoner fremstår som bidrag til et mislykket amerikansk forsøk på tradisjonell imperialisme. Norge gjør dette for å styrke sin internasjonale stilling i en tid med tiltagende globalisering.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NATOS YTTERLIGERE militarisering av globaliseringsprosessen har gitt småstater som Norge muligheten til å gjøre seg mer relevante som globale aktører. Med militære midler er Norge i ferd med å kjøpe tilbake en relevant posisjon i NATO og på den måten få lov å spille utenrikspolitikk i en liga over egen vektklasse. Globaliseringen, i motsetning til hva mange hevder, har derfor gjort den norske staten sterkere enn det som var tilfellet under den kalde krigens bipolare maktstruktur.Forsvaret har derfor fått en annen oppgave enn hva som tradisjonelt har vært tilfellet. Etter andre verdenskrig var Forsvaret vel så mye et ledd i et nasjonalistisk samlingsprosjekt og klassekompromiss, som et reelt forsvar mot eventuell invasjon. Dette arbeidet er langt på vei ferdig og stridskreftene introduseres i dag for et sikkerhetspolitisk paradigmeskifte.

DEN SIKKERHETSPOLITISKE tenkningen tar utgangspunkt i en ny distinksjon for å definere den globale orden. Distinksjonen avgrenser hva Michael Hardt kaller det nye globale aristokratiet og omtales i Stortingspropposisjon 42 (2003-2004) som «globaliseringens kjerneområde». Kjerneområdet karakteriseres som liberalt og demokratisk, hvor menneskerettighetene setter individet over staten, i kontrast til periferien, hvor staten og det kollektive råder over individets rettigheter. I denne kategoriseringen ligger så kimen til et nytt siviliseringsprosjekt, hvor fronten foreløpig har materialisert seg som Irak og Afghanistan. Siviliseringsprosjektets legitimerende kraft ligger i et liberaldemokratisk tankegods, universalistisk og altomfattende på linje med globaliseringen selv. Man intervenerer der det måtte vise seg «nyttig» i kraft av at man ønsker å endre verden med utgangspunkt i at man selv representerer det «gode». En slik humanisme ovenfra, om vi et øyeblikk ser bort fra de geopolitiske interessene som løper parallelt, er i seg selv nok til å produsere motstand, en motstand som i lengden virker kontraproduktivt på det vestlige opplysningsprosjektet.

INITIATIVET FOR EN militarisering av globaliseringsprosessen ligger, slik vi kan lese det i National Security Strategy fra 2002, først og fremst hos USA. Initiativet trekker med seg alliansepartnere, avhengig av deres unilaterale forhold til USA og deres posisjon innen NATOs nye arbeidsdeling. Arbeidsdelingen differensierer etter medlemsstatenes militære kapasiteter slik at oppgaver fordeles etter hvilke bidrag den enkelte stat kan gi alliansens «Out of area»-strategi. Som premissleverandør for arbeidsdelingen vil USA, ifølge statsviteren Christopher Coker, fraskrive seg oppgaver som ikke er kamprelaterte. Omprioriteringene tar utgangspunkt i at fredsbevarende oppdrag krever for mye politisk og økonomisk, og utgjør en økt risiko for de amerikanske soldatene. Derfor er man fra amerikansk hold villig til å opptre mer offensivt og på den måten foreta hva sosiologen Martin Shaw kaller en risikooverføring fra militære til sivile individer.

VEL VITENDE OM amerikanske prioriteringer, ønsket Kristin Krohn Devold i sin tid å spille på hva man kalte NATOs A-lag. Dette innebar deltagelse på linje med USA og Storbritannia, og i tråd med disse målene har Norge i likhet med andre europeiske småstater gått inn for opprettelse av «Rapid Action Forces». Dette er fleksible, små, profesjonelle styrker som skal kunne settes inn hvor som helst, og skal man tro Telemarkbataljonens informasjonspamflett, til hva som helst. Man er med andre ord forholdsvis åpen for hva allianseparter eventuelt måtte kreve.Ser man på de oppdrag norske soldater har deltatt i til nå, virker det som om den forrige Bondevik-regjeringens A-lags-ambisjoner har kjølnet. Likevel er det blitt gitt offensive militære bidrag. I Afghanistan ble det brukt mer penger på den offensive delen av kampanjen enn hva som var tilfellet for de stabiliserende styrkene. I følge Kristian Berg Harpviken var bidraget til Operation Enduring Freedom, med spesialstyrker, F16-fly og et Hercules transportfly på 943,5 mill., i kontrast til bidraget til ISAF-styrken, som lå på 226 mill. Selv om mesteparten av de norske økonomiske midlene i Operation Enduring Freedom gikk til F16-flyene, inkludert ammunisjon, indikerer dette noe av den endringen man observerer i norske prioriteringer mellom fredsaktivisme versus alliansemessig solidaritet.

AT HARPVIKEN HAR SAGT at disse tallene var vanskelig å få tak i, er i seg selv interessant og illustrerer hvilke problemer som melder seg når Norges militære ambisjoner skal fases inn i det norske fredsprosjektet, slik dette har vært knyttet til norsk identitet og egenart. Problemet med fredsprosjektet, slik det appelleres til av blant andre forsvarsminister Anne-Grete Strøm Erichsen i Morgenbladet i juli, er at ethvert norsk militært bidrag utenfor Norge rammes inn av en nasjonalistisk fredsdiskurs. Det er ikke bare typisk norsk å være god, men vi tar også for gitt at nordmenn handler i fredens øyemed. Diskursen skaper derfor diskontinuitet der det går klart fram hvordan human solidaritet også inngår som realpolitisk virkemiddel. Dette gjør at man lett kan få inntrykk av at norske soldater først og fremst er humanitære bistandsarbeidere. Fremstillingen av norske intensjoner som utelukkende humanitære er i så måte sann så langt som til at man kategorisk greier å trekke en linje mellom der krigen slutter og der et fredsbevarende oppdrag begynner. I militærstrategisk tenkning er dette to sider av samme sak. Det heter at man ikke har vunnet krigen før man har vunnet freden. Selv hærføreren Julius Ceasar dyrket dette prinsippet, og søkte gjennom sin Clementinia-politikk å ikke skaffe seg flere fiender enn strengt tatt nødvendig. Stabiliteten er jo som oftest til syvende og sist krigens mål.

SOM ENESTE GJENVÆRENDE supermakt tenker USAs strateger i samme bane, hvor det å vinne «Hearts and minds» i kombinasjonen med å opprettholde et funksjonelt fiendebilde, er et middel i kampen om global dominans. Som førende stat i et nettverk av globale aktører er USA likevel ikke sterkt nok til å gjennomføre en slik strategi alene. De er derfor avhengige av NATOs nye arbeidsdeling, hvor småstater som Norge tar seg av de stabiliserende, fredsrelaterte oppgavene.Selv om regjeringsskiftet har medført at man trakk seg ut av Enduring Freedom, er det ingen grunner til at motstandere av USA skal se norske styrker som noe annet enn et bidrag til USAs militære kampanjer. Dette vil være tilfellet i alle de kriger USA initierer. Uavhengig av om man vil gå inn under FN-flagg eller ikke, vil man alltid fremstå som ryddehjelp og støttefunksjon for amerikanske styrker. Med ambisjoner om å fremstå som en humanitær stormakt, skal det mye til for Norge å holde en konsekvent moralsk språkføring, såfremt fredsaktivismen legitimerer norsk innsats i kjølvannet av det amerikanske krigseventyret. I en slik kontekst fremstår de norske bidragene til nå som et bidrag til et mislykket amerikansk forsøk på tradisjonell imperialisme, for å styrke Norges internasjonale stilling i en tid med tiltagende globalisering. Det er slik sett ingen forskjell på misjonen til amerikanske og norske soldater, og man bør derfor heller ikke forvente noen forskjellsbehandling fra eventuelle motstandere av USA.