Norge og krisen i Tsjekkoslovakia

Da sovjetiske styrker, med symbolsk støtte fra Polen, DDR, Bulgaria og Ungarn, natten til 21. august 1968 gikk til militæraksjon i Tsjekkoslovakia, kom det ikke som noen overraskelse på den norske utenriksledelsen eller norske politikere. Likevel var reaksjonene preget av vantro og dyp skuffelse, først og fremst fordi invasjonen satte en stopper for en lengre periode med avspenning mellom øst og vest.

Norge hadde siden slutten av 1950-tallet, og særlig fra midten av 1960-tallet, ført en relativt selvstendig østpolitikk. Frem til midten av 1960-tallet var denne politikken i stor grad konsentrert om forholdet til Polen og Jugoslavia, samt Sovjetunionen. Fra midten av 1960-tallet ble også de øvrige østeuropeiske landene involvert i denne kontaktvirksomheten, og årene 1966 til 1968 kom til å bli østpolitikkens mest hektiske periode med en rekke politiske besøk mellom Norge og de østeuropeiske statene. Økt liberalisering i østblokken preget årene forut for invasjonen. Liberaliseringen i Tsjekkoslovakia startet for alvor da Alexander Dubcek overtok som generalsekretær i kommunistpartiet i januar 1968. På norsk side ble liberaliseringen oppfattet som positiv, både i utenriksledelsen og blant stortingspolitikerne.

Begivenhetene i Tsjekkoslovakia ble fulgt med stor interesse av den norske utenriksledelsen. Allerede i slutten av mars 1968 ble situasjonen grundig drøftet. Den nye tsjekkoslovakiske ledelsen hadde forsikret Moskva om at det ikke var aktuelt med noen endring av landets forhold til Warszawapakten, og Romania hadde vist at det var mulig med en viss grad av uavhengighet innenfor østblokken. Utenriksledelsen mente derfor at sannsynligheten for en invasjon var liten. UD var likevel opptatt av å være tilbakeholden. Det var en klar oppfatning av at liberaliseringen ikke ville være tjent med en aktiv vestlig politikk. Dette ble understreket allerede i april: «Fra vestlig side må man unngå demonstrative og utfordrende skritt som kan oppfattes som forsøk på å akselere liberaliseringsprosessen.» Denne linjen ble fulgt fra norsk side helt frem til de dramatiske augustdagene. Holdningen hadde én hovedforklaring: Avspenningspolitikken mellom øst og vest var basert på et grunnsyn om at forskjellige politiske systemer kunne eksistere side om side så lenge vitale sikkerhetsinteresser ble respektert. Stabiliteten som de to militærallianser hadde skapt i Europa skulle opprettholdes, i hvert fall i første omgang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da invasjonen ble kjent på morgenen 21. August, uttalte både statsminister Per Borten og utenriksminister John Lyng at Sovjetunionens aksjon var i strid med internasjonal rett. I samtale med Sovjetunionens ambassadør Sergei Romanovski ga Borten uttrykk for at «man fra norsk side fryktet for at Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia ville komme i veien for den gledelige avspenningsprosess og de gode forhold som i den senere tid hadde bestått mellom øst-statene og de vestlige land». Den 22. august ble den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité samlet og ga sin tilslutning til regjeringens erklæring. Erklæringen understreket at den norske regjering fortsatt anså Dubcek-regimet som den legitime representant for det tsjekkoslovakiske folk. Videre henstilte regjeringen til en tilbaketrekning av de fremmede troppene, og den la stor vekt på det tsjekkoslovakiske folks rett til selvbestemmelse.

I UD var det bred enighet om at de sovjetiske tiltakene var rettet mot Tsjekkoslovakia, og ikke mot NATO eller noen av alliansens medlemsland. UD la vekt på to hovedmotiver for invasjonen. For det første hadde aksjonen tatt sikte på å opprettholde Warszawapaktens sikkerhetsinteresser. I Moskva hadde lederne mistet tilliten til Dubcek. For det andre hadde de sovjetiske lederne fryktet at utviklingen i Tsjekkoslovakia skulle smitte over på et eller flere av landene i Warszawapakten.

UDs første reaksjon var preget av fordømmelse. Departementet bestemte seg for å avlyse alle offisielle besøk med okkupasjonsmaktene. Et planlagt besøk av Bulgarias statsminister Todor Zhivkov ble avlyst. Det samme skjedde med et besøk av Sovjetunionens forsvarsminister og av en bulgarsk parlamentarikerdelegasjon. Et parlamentarikerbesøk til Tsjekkoslovakia ble av naturlige grunner stilt i bero. På diplomatisk plan skulle de norske ambassadene opptre korrekt, men kjølig overfor representanter for okkupasjonsmaktene. Regjeringen var imidlertid ikke tilhenger av boikott-tiltak og handel og kulturutvekslinger skulle således opprettholdes. Flere av disse ble imidlertid avlyst eller utsatt av private.

Samtidig var UD allerede på et tidlig stadium opptatt av å ikke ødelegge mulighetene for en fremtidig gjenopptagelse av østpolitikken. Statssekretær Fridtjof Jacobsen i UD skrev allerede den 25. august: «Vi skal vokte oss for på lengre sikt å vanskeliggjøre gjenopptagelsen av avspenningspolitikken.» Den allmenne fordømmelsen var således kombinert med forsiktige signaler om at UD var vel så mye opptatt av stabiliteten mellom øst og vest som av Tsjekkoslovakias skjebne. På et møte for de nordiske utenriksministerene gikk Lyng inn for en mer differensiert norsk østpolitikk. Her kritiserte han okkupasjonsmaktene mens han tok til orde for en mer aktiv politikk overfor Jugoslavia, Romania og Tsjekkoslovakia. Det ser imidlertid ut som om tanken om en selektiv norsk østpolitikk fort ble forlatt av Lyng. På et møte i NATOs politiske komité i midten av september ble den norske holdningen avklart. UD mente at de vestlige landene burde ha et minimum av kontakt med intervensjonsstatene både på politisk og diplomatisk nivå, men avspenningspolitikken måtte ikke oppgis på lang sikt. En for hard reaksjon kunne bidra til at russerne strammet grepet i Øst-Europa generelt og i Tsjekkoslovakia spesielt. En slik tilstramning ville vanskeliggjøre reaktivisering av øst- vest-forbindelsene. De norske reaksjonene var således preget av en vanskelig balansegang mellom protest og ønsket om fortsatt øst- vest-dialog.

Gjenopptagelsen av østpolitikken kom til å drøye flere måneder. NATOs statsrådsmøte i Brussel i november 1968 markerte at den akutte krisen var over, og at landene forsøkte å se spørsmålet i et mer nyansert og langsiktig perspektiv. Også utenriksminister Lyng ga på dette møtet uttrykk for at man i nær fremtid måtte gjenoppta dialogen, bl.a. for å komme nærmere en løsning på Europas sikkerhetsproblemer.

Den kjølige norske holdningen overfor okkupasjonsmaktene ble oppgitt fra januar 1969. UD hevdet at den restriktive holdningen hadde fungert, men at de hadde hatt tilstrekkelig varighet. Det ble imidlertid gjort oppmerksom på at det var snakk om en gradvis reaktivisering av forbindelsene. Politiske besøk på høyt plan var ikke aktuelt, primært av «psykologiske årsaker». Flere hensyn lå til grunn for denne beslutningen. For det første kom det allerede i slutten av september signaler fra ambassadørene Ivar Lunde (Moskva) og Per Vennemoe (Beograd, p.t. Sofia) om at den norske tilbakeholdenheten ikke burde drives for langt. Begge var opptatt av virkningen på øst- vest-forholdet generelt og de bilaterale forbindelsene spesielt. De to ambassadørenes oppfatning ble trolig delt av utenriksledelsen. For det andre kom det i desember 1968 klare indikasjoner på at en rekke andre NATO-land, deriblant Danmark og Canada, ønsket å gjenoppta forbindelsene østover. For det tredje kom det senhøsten 1968 signaler fra ulike politiske hold med ønske om en mer aktiv norsk politikk for å løse de europeiske sikkerhetsproblemer generelt og tysklandsspørsmålet spesielt. Hovedårsaken var likevel det overgripende ønsket om avspenning. Invasjonen i Tsjekkoslovakia hadde ikke endret på hovedmålsettingen. Krisen i Tsjekkoslovakia bidro dessuten til å gi nytt liv til tankene om en europeisk sikkerhetskonferanse hvor ikke minst tysklandsspørsmålet måtte stå sentral. Fra våren 1969 kom dette spørsmålet til å stå sentralt i øst- vest-dialogen.

Norges reaksjon var preget av fordømmelse. Internt i UD er det likevel klart at det var hensynet til en fremtidig avspenningsdialog som var det primære. Utad holdt UD likevel en skjerpet holdning, bl.a. av hensyn til opinionen. I samtiden virket dette ganske fornuftig for utenriksledelsen. I 1998 kan det derimot virke som om norske myndigheter og politikere i stor grad overvurderte Sovjetsystemets levedyktighet.