Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norge og OPEC

OLJEPOLITIKK: Eirik Vold hevder i Dagbladet 15.1 at jeg «bommer stygt på ballen» og trekker «forhastede konklusjoner». Det gir meg en anledning til å utdype mitt innlegg fra den 11.1. Vold mener det viktigste spørsmålet som aldri blir stilt er hvorfor Norge er med i IEA og ikke i OPEC. Dette spørsmålet har vært debattert både innad i regjeringsapparatet og i norsk offentlighet. Når Vold hevder at dette spørsmålet aldri blir stilt viser det bare at han overhode ikke har satt seg inn i det han skriver om.

Siden jeg har viet en god del av min forskning til nettopp forholdet mellom Norge og OPEC er det bare en glede å kunne gi noen betraktninger om temaet. Den norske politikken overfor OPEC er kanskje den aller mest vellykkede delen av norsk petroleumspolitikk. Etter en del famling innledet Norge i 1986 et samarbeid med OPEC om produksjonsbegrensende tiltak, Vold hevder det motsatte. Daværende oljeminister Arne Øiens pastalunsj med Saudi Arabias oljeminister Sheikh Ahmed Yamani i Venezia i 1986 er et høydepunkt i norsk petroleumsdiplomati. Dette ble fulgt opp av tett kontakt på embetsmannsplan mellom OPECs generalsekretær Al-Chalabi og Tore Tønne, den gang ekspedisjonssjef i OED. Norge har foretatt produksjonsbegrensninger i samarbeid med OPEC ved flere senere anledninger. OPEC-landene har i dag ingen ting å utsette på norsk politikk på dette feltet. At Norge ikke formelt har meldt seg inn i OPEC er helt uvesentlig sammenlignet med det faktiske markedssamarbeidet. På dette feltet bør både Vold og undertegnede ta hatten av for et dyktig norsk petroleumsdiplomati.

Volds neste anliggende er at Norge har produsert for mye olje når prisen var lav slik at produksjonen faller nå når prisen stiger. Vold lever åpenbart i den fantasiverdenen at han kan forutse oljeprisen og planlegge produksjonen deretter. I dag er kanskje Volds påstand riktig, for seks år siden ville den vært gal. Om seks år kan den være gal igjen. En langt bedre strategi som har vært fulgt av norske myndigheter siden 1996, er å omplassere oljeformuen til en finansformue. Vold har kanskje ikke hørt om Statens pensjonsfond – utland? Den årlige avkastningen fra denne finansformuen er over tid mer stabil og med overveiende sannsynlighet høyere, enn å la olje ligge i bakken. I det siste tilfellet er man prisgitt økt fremtidig oljepris og man avstår fra inntekter mens man venter på prisstigningen.

Så hevder Vold at jeg trekker forhastede konklusjoner når jeg avskriver OPECs makt i dagens markedssituasjon. Vold argumenter med at OPEC har holdt sitt første toppmøte på 25 år og fått to nye medlemmer: Ecuador og Angola. OPECs toppmøte var en fin anledning for Hugo Chavez til å leke bajas foran den internasjonale pressen. Det ble ikke tatt noen viktige markedsmessige beslutninger på dette møtet, og Ecuador og Angola er med respekt å melde ikke viktige aktører i denne sammenheng. Vold burde heller stilt seg dette enkle spørsmålet: Hva ville skjedd med oljeprisen dersom OPEC brøt sammen i morgen? I dag produserer alle oljeprodusenter nesten for full kapasitet. Et sammenbrudd i OPEC ville ikke tilført oljemarkedet et eneste fat olje, og priseffekten ville vært deretter. Så kan han stille samme spørsmål om den faktoren jeg vektla: Etterspørselsøkningen…

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media