Norge og Palestina

MIDTØSTEN: Historien har gitt Norge et spesielt moralsk ansvar for å gi vårt bidrag til fred i Midtøsten, skriver Jonas Gahr Støre.

FRED ER IKKE noe du inngår med dine venner, men med dine verste fiender, sa Yitzak Rabin. Den israelske statsministeren visste hva han snakket om. Replikken falt etter at han i Washington hadde tatt PLO-leder Yasir Arafat i hånden etter undertegningen av den første Oslo-avtalen i 1993. Bildene som gikk verden rundt fortalte med tydelighet hvor vanskelig det var for Rabin å slutte fred med en fiende han så lenge hadde kjempet mot. På palestinsk side var sjelekvalene like store. En av hovedgrunnene til at det lykkes var den visjon, det politiske mot og den arbeidsinnsats som dagens palestinske president, Mahmoud Abbas viste under de forhandlingene som ledet frem til avtalen. Et at de få, men store, lyspunktene i en ellers meget vanskelig situasjon i Midtøsten er at Abbas står fast på sin overbevisning og sitt engasjement. I morgen kommer han til Norge. Vi gleder oss ikke bare til å ta imot palestinernes fremste statsmann, men også en god og fortrolig venn.

OSLO-PROSESSEN skjøt fart med håndtrykket mellom Rabin og Arafat for 13 år siden, den møtte voksende vanskeligheter og stoppet opp i 2000. I dag er det fraværet av fredsprosess som dominerer. Bare israelere og palestinere kan få den i gang igjen, og Norge og det internasjonale samfunn må gjøre det vi kan for å hjelpe.Målet for en fredsprosess må være at to stater kan leve side om side i fred innenfor internasjonalt anerkjente grenser. Da er det avgjørende at Israels okkupasjon opphører og at det palestinske statsbyggingsprosjektet lykkes. Norge har konsekvent støttet denne visjonen, og det er denne vi styrer etter når vi i dag søker den riktige veien for å støtte det palestinske folk og vårt bidrag til det som igjen må bli en fredsprosess. Norge taler med sin egen stemme. Men Norge kan aldri gå løpet alene. Vår mulighet til å bidra ligger i våre nære kontakter i regionen og med de ledende aktørene i det internasjonale samfunn. Og i at andre har tillit til oss.Oslo-prosessen stoppet opp, men arven etter Oslo-prosessen utgjør store deler av den sosiale, økonomiske og politiske infrastrukturen som palestinere på Vestbredden og i Gaza i dag er avhengige av. De offentlige institusjonene som en nyvalgt palestinsk regjering nå er satt til å forvalte er fundert på inngåtte avtaler mellom israelere og palestinere fra Oslo-prosessen. Uten dette avtaleverket ville det ikke vært grunnlag for å avholde valg til palestinernes lovgivende forsamling. Hamas har fra starten bekjempet Oslo-prosessen og avtalene den bygger på, og også Veikartet for fred. Nå har de stilt til valg og vunnet flertallet i de institusjonene som kom ut av et avtaleverk de var i mot. De leder ikke lenger bare en motstandsbevegelse, men har fått regjeringsansvaret for kimen til det som kan bli en stat.

VI RESPEKTERER utfallet av det demokratiske valget. Etter valget sa det internasjonale samfunn fra til det nye flertallet at døren sto åpen for samarbeid og direkte økonomisk støtte til selvstyremyndighetene dersom det lever opp til tre grunnholdninger; avstå fra bruk av vold, anerkjenne Israels rett til å eksistere og akseptere inngåtte avtaler. Norge har siden februar sluttet seg til dette synet, som regjeringen har forankret i Stortinget. Vi har det samme synet i dag, etter at Hamas har overtatt regjeringsansvaret. Dette er grunnleggende normer for forholdet mellom folk og stater. Og la meg gjenta; vi ønsker å komme dit at vi i tillegg til omfattende økonomisk støtte til humanitære og sosiale prosjekter også i fremtiden kan gi økonomisk støtte til den viktige delen av palestinsk statsbygging som regjeringen har ansvaret for. Men det krever at Hamas tar skritt i riktig retning.

NORGE HAR GJENNOM formannskapet i giverlandsgruppen (AHLC) hatt et spesielt ansvar for organiseringen av bistanden til Palestina. Vårt land har alene gitt over tre milliarder norske kroner i støtte til utviklingsprosjekter og humanitær bistand siden 1994. For 2006 har planen vært å utbetale i underkant av 500 millioner kroner. Den største delen er her støtte gjennom FN og humanitære organisasjoner. I mars utbetalte vi om lag 70 millioner kroner direkte til selvstyremyndighetene, øremerket lærerlønninger. Disse midlene ble i sin helhet brukt av den daværende overgangsregjeringen før Hamas overtok regjeringskontorene.Status før Hamas overtok regjeringsansvaret var at det ikke var planlagt nye utbetalinger til selvstyremyndighetene med det første. Etter overtakelsen har Regjeringen gjentatt det vi har sagt siden februar, nemlig at fortsatt støtte gjennom den nye palestinske regjeringen forutsetter at det tas klare skritt i retning av å møte det internasjonale samfunns grunnholdninger. Samtidig vil vi gjøre det vi kan for å forsterke støtten til den palestinske befolkningen. Formålet med presidenten Abbas\' besøk er blant annet å drøfte hvordan Norge som leder av AHLC nå kan bidra til samlende internasjonale løsninger, og hvordan vi i dagens situasjon best kan innrette vår støtte. Dette blir en nyttig forberedelse til det givermøtet som finner sted i London på torsdag.

NORGE ØNSKER å bidra til dialog. Vi ønsker ikke å isolere en regjering som et flertall av palestinske velgere har gitt sine stemmer til. Stabiliteten i hele Midtøsten er tjent med at en demokratisk valgt palestinsk regjering lykkes. Men det er vårt klare syn at den nye palestinske regjeringen bare vil kunne lykkes dersom den tydelig beveger seg i retning av det internasjonale samfunnets grunnholdninger. Dette vil vi også i fremtiden gi klart uttrykk for i norske representanters samtaler med de ulike organer i de palestinske selvstyremyndighetene. Så stiller vi samtidig like klare krav til Israel. Som okkupasjonsmakt, og konfliktens sterke part, hviler det et særlig ansvar på Israel. Vi forventer at Israel etterlever inngåtte avtaler, sentrale Sikkerhetsrådsresolusjoner og krav fra det internasjonale samfunn om å stanse annektering av palestinsk land, stoppe ulovlig bosettingsvirksomhet og bygging av den folkeretsstridige separasjonsmuren på okkupert, palestinsk område. Å være okkupant og opptre på tvers av folkeretten bringer ikke varig fred for Israel. Den erkjennelsen ledet til at Rabin valgte å satse på forhandlinger og fred. Vi merker oss at statsminister Ehud Olmert etter valget i Israel vektlegger at hans regjering ønsker en fremforhandlet løsning. Men en fremforhandlet løsning krever også en levekraftig palestinsk motpart. Derfor må Israel forholde seg til at det palestinske folk har valgt en ny regjering, og Israel skader seg selv ved å strupe palestinernes økonomi.

DET ER IKKE vanskelig å forstå palestineres innbitte ønske om å bekjempe en okkupasjon. Det er ikke vanskelig å forstå at desperate livsbetingelser forsterker viljen til kamp. Men like fullt: Velges vold som strategi blir resultatet mer krig, kaos og fare for total nedsmelting av den palestinske befolkningens sosiale infrastruktur. Og samtidig vil jeg si: Ingen ansvarlig norsk regjering kan gå inn på den form for relativisering av vold som enkelte har tatt til orde for. Israelsk voldsbruk kan ikke unnskylde terror mot sivile israelere, og palestinske selvmordsbombere kan ikke unnskylde kollektiv avstraffelse av den palestinske befolkningen. Vi har en moralsk og folkerettslig plikt til å fordømme all vold og terror mot sivilbefolkningen.Vold kan fremstå som den enkleste vei ut av trengte konflikter. Å stå opp for fred krever mot, ikke minst i Midtøsten. Yitzak Rabin betalte høyeste mulige pris for sitt mot - livet. Rabins palestinske motpart, Yasir Arafat, gikk bort for et drøyt år siden. En ny generasjon ledere på begge sider av konflikten må derfor nå ta ansvar og vise mot og det internasjonale samfunn må støtte dem. En ny palestinsk regjering ledet av Hamas er etablert. En ny israelsk regjering kommer snart på plass. Det kan se håpløst ut, men det har det også gjort tidligere. Historien har gitt Norge et spesielt moralsk ansvar for å gi vårt bidrag til at befolkningene kan leve i fred. Det er et ansvar vi på ingen måte vil løpe fra.