Norge og Sikkerhetsrådet

Den norske regjeringen bruker millioner på å overbevise verden om at Norge bør få en plass i FNs sikkerhetsråd. Men hva har vi der å gjøre? Norge fører i liten grad en uavhengig utenrikspolitikk. Enda en støttespiller for USA, for dagens imperium, er det siste Sikkerhetsrådet trenger om verdensorganisasjonen skal bli representativ for - nettopp - verden.

Er det noen som kan huske sist Norge inntok et uavhengig standpunkt til de store verdensproblemene? Et standpunkt som ikke var diktert fra Washington eller som norske myndigheter ikke mente tjente våre interesser vis-à-vis USA?

Norge er et lite land i verden. Det tilsier at det ikke er egeninteresser som kan styre vår utenrikspolitikk. Vi har for få interesser å forsvare. For de store, spesielt USA, er det egeninteressene og innenlandske politiske dragkamper som avgjør utenrikspolitikken. USAs forhold til for eksempel Midtøsten domineres av oljeinteressene, av den jødiske lobbyen og den handlingslammelsen som ligger i at ingen viktige interessegrupper må utfordres når et valg står for døren.

For et lite land, som Norge, bør derfor en «moralsk utenrikspolitikk» være rettesnoren, en utenrikspolitikk som bygger på det vi oppfatter som riktig og galt ut fra demokratiske verdier, rettferdighet og konfliktløsning med fredelige midler. De store har makt å sette bak sin utenrikspolitikk basert på egeninteresser. Norge har bare eksemplets makt.

For øyeblikket synes det som om den norske regjeringen unngår klare standpunkter i store utenrikspolitiske spørsmål. Ingen bør utfordres, synes å være tankegangen. Det gjelder å sikre oppslutning fra de forskjelligste nasjoner om norsk representasjon i Sikkerhetsrådet. Men hva skal verdensorganisasjonen med en nasjon uten standpunkter?

Bare vent, synes norske utenrikspolitiske myndigheter å si. Bare vi kommer inn i Sikkerhetsrådet skal verden få merke at vi har vår egen uavhengige linje. Da skal vi føre vår «etiske utenrikspolitikk», hviskes det i krokene i Utenriksdepartementet. Norge forsøker å «lure» seg inn i Sikkerhetsrådet ved ikke å ha meninger, for deretter å framstå med blanke skjold. Hvorfor skal noen tro på dette?

Det kanskje klareste eksemplet på meningsløsheten er for øyeblikket de økonomiske sanksjonene mot Irak og Serbia. Det er unødvendig å gjenta argumentene for at straffetiltakene straks bør oppheves. De fleste synes da også å være enige om nødvendigheten av å gjøre noe med sanksjonspolitikken.

Da Arbeiderpartiet var i opposisjon viste man til sentrumsregjeringens unnfallenhet på dette området, spesielt i forhold til Irak. I dag er Arbeiderpartiet i regjeringen, og nå er det sentrumspartiene som sporer unnfallenhet.

Hva skjer? Nå gjelder det å gå stille i dørene. Vi skal inn i Sikkerhetsrådet, og USA vil ikke se med blide øyne på press for å stanse det som i praksis er massedrap på vanlige irakere.

Norge kan ikke gjøre noe alene, sier stortingsrepresentanter for Arbeiderpartiet. Det er nødvendig at vi søker allianser for å tvinge fram endringer i sanksjonspolitikken.

Det er realpolitikk som vanskelig kan avvises, selv om det fortsatt er mulig for et lite land å ha meninger som går på tvers av de stores. Likevel er det riktig at flere små står sterkere i forhold til en stor i viktige spørsmål. Belastningen for det enkelte lille land blir mindre. Men gå så i gang med å skaffe alliansepartnere!

Jeg kan ikke se at det skjer for øyeblikket. Vi ligger lavt, skal i maktposisjon, må vite. Derfor får heller 5000 irakiske barn under fem år fortsette å dø - unødvendig - hver måned. Norge tier og samtykker. Hvor fint hadde det ikke vært om Norge, selv uten alliansepartnere, hadde sagt fra at dette kan vi ikke gå god for, dette er umenneskelig.

Framtredende FN-folk har for lengst sagt fra - og tatt konsekvensene av det. Den første var Denis Halliday, som ledet FNs olje-for-mat-program i Irak. Etter mer enn 30 år i verdensorganisasjonen gikk han av fordi han ikke kunne forsvare sanksjonspolitikken for sin egen samvittighet. Den neste var Hans von Sponeck, også han ledet olje-for-mat-programmet og trakk seg med samme protester som Denis Halliday. Og endelig har lederen for Verdens matvareprogram i Irak, Jutta Burghardt, gjort det samme.

Enkelte innen Utenriksdepartementet synes å dele disses synspunkter, men står ikke fram. Når den sympatiske og kunnskapsrike statssekretær Mona Juul (i Dagsnytt Atten) må forsvare den offisielle holdningen i Irak-spørsmålet, høres det ut som et pliktløp. Det er forståelig. Det må være vanskelig å forsvare en politikk som ikke har etisk-moralsk grunnlag.

Sanksjonspolitikken er i det hele tatt blitt stadig vanskeligere. Måten Norge og Vesten støtter Serbias opposisjonelle på, tjener ikke engang opposisjonen. UD ser dette, det mumles om at det er nødvendig å få en diskusjon om sanksjonspolitikken, men ingenting skjer.

De fem faste medlemslandene i FN, alle atommakter, har nylig gjentatt at de skal arbeide for atomnedrustning, men uten å si ett ord om noen tidsplan. Men nettopp et løfte fra de fems side om atomnedrustning er selve utgangspunktet for ikke-spredningsavtalen, for at resten av verden skal tro på deres forsikringer om at hvis andre avstår fra atomvåpen, skal stormaktene til gjengjeld nedbygge sine. De siste fem årene har ingenting skjedd på dette området, og den nye erklæringen fra atommaktene er uten reelt innhold.

Har Norge, som medlem av NATO - en allianse som bygger på førstebruk av atomvåpen - sagt hva vi mener om stormaktenes unnfallenhet? Har det skjedd, må det ha vært med hviskende forsiktighet - for igjen synes det å gjelde: Vi må ikke rokke ved storebrors, og - i denne sammenheng - storebrødrenes monopol, som opprettholdes og faktisk utbygges med de amerikanske planene om et atomskjold.

Hvem skal vi representere hvis vi oppnår den internasjonale status tjenestemenn i UD mener at vi får med medlemskap i Sikkerhetsrådet? De små industrilandenes interesser og/eller holdninger? Vi kommer i alle fall ikke til å hevde den tredje verdens standpunkter og ønsker. Det sannsynlige er at vi, slik vi kan lese det ut av norske holdninger til Verdens Handelsorganisasjon, OPEC og nord/sør-problematikken generelt, kommer til å stå på synspunkter som er lite etiske, men heller et forsvar for interessene til dagens store imperium.

Er vi tjent med å tie overfor den politikken USA nå fører - og som i praksis innebærer at Washington opptrer som en tradisjonell imperiemakt? Noen få eksempler:

- USA har ikke undertegnet ikke-spredningsavtalen.

- USA vil ikke delta i gjenoppbygging av Serbia så lenge Milosevic sitter ved makten.

- USA tar ikke hensyn til FN, men handler uten godkjenning av Sikkerhetsrådet, slik FN-pakten krever.

- USA har avvist den internasjonale domstolen for krigsforbrytelser og folkemord. I denne FN-avstemningen sto USA sammen med utpreget demokratiske stater som Irak, Israel, Kina, Libya, Qatar og Sudan.

- USA har ikke undertegnet konvensjonen mot landminer.

- USA har ikke godtatt barnekonvensjonen, som forbyr militær rekruttering av barn under 18 år.

- USA har ikke undertegnet eller ratifisert FN-konvensjonene om økonomiske og sosiale rettigheter, kvinnens rettigheter, menneskerettighetskonvensjonen i OAS, eller tilleggsprotokollene av 1977 for beskyttelse av sivilbefolkningen i krig.

I mange tilfeller har USA bedt andre land godta konvensjoner og avtaler, mens det selv har avstått. - Vi er mer ansvarlige enn andre. Vi er verdens herskere. Derfor kan ikke vanlig folkerett binde oss, sier USA.

Mener Norge noe om alt dette?

Det er ikke vår sak hva USA gjør eller ikke gjør, er trolig Utenriksdepartementets svar. Men dette gjelder vår fremste allierte og store spørsmål, som Norge bør ha standpunkter til hvis vi blir medlem av Sikkerhetsrådet. I dag synes vi ikke å ha det. Hvorfor skal vi da bruke millioner på å komme i en posisjon der vi ikke har noe vi gjerne vil ha sagt?