Norge og utvidelsen av EU

Regjeringen lanserer i dag en handlingsplan for Norges samarbeid med søkerlandene til EU.

Vi ser i dag konturene av et stadig bredere og mer forpliktende samarbeid som bygger fred og solidaritet på tvers av landegrensene i Europa. Målsettingen fra etterkrigstiden om et helt, fredelig og samarbeidende Europa er i ferd med å realiseres. Over tidligere skillelinjer mellom øst og vest veves nå landene i Europa inn i et stadig tettere samarbeid om sikkerhet, økonomi, velferd og fordeling. EU er drivkraften i denne utviklingen.

I økende grad blir Europa ensbetydende med Den europeiske union. Mer og mer har EU blitt den selvsagte og naturlige politiske samarbeidsrammen for hele Europa.

Utvidelsen av EU østover er historisk. Prosessen har ingen parallell i europeisk historie. 12 land - med over 100 millioner innbyggere - forhandler om å bli en del av et bredt og forpliktende økonomisk og politisk samarbeid i Europa. Ingen vet i dag når det enkelte søkerland blir med i EU. Tidspunktet er ikke avgjørende. Prosessen fram mot medlemskap er minst like viktig. Perspektivet om å bli inkludert i et større europeisk fellesskap har allerede bidratt til å stabilisere den innenrikspolitiske utviklingen og mange riktige veivalg i flere av søkerlandene. Utvidelsen av EU mot øst er slik sett det viktigste bidrag til fred, stabilitet og utvikling i Europa siden Berlinmurens fall i 1989.

Alle land i Europa har derfor en sterk interesse i at utvidelsesprosessen gjennomføres. Det krever store anstrengelser fra søkerlandene selv, fra EU og EU-landene og fra det øvrige Europa. Også Norge må ta et medansvar for å bygge Europa og fremme europeiske fellesinteresser. Også vi må bidra til europeisk fred og solidaritet, og til å redusere velferdsgapet mellom øst og vest.

Regjeringen lanserer i dag en handlingsplan for Norges samarbeid med søkerlandene til EU i årene framover. I tillegg til at det er viktig for oss å bruke handlingsplanen som et redskap for å komme nærmere land som om få år vil være på innsiden av EU, er det flere andre viktige årsaker til at vi nå tar skritt for å utdype vårt samarbeid med søkerlandene. La meg kort nevne tre av disse:

  • For det første: Vår egen framtid er nært vevd sammen med Europas framtid. Stabilitet og økonomisk utvikling i Europa - også i Norge - er avhengig av at velferdskløfter over det tidligere øst- vest-skillet ikke får feste seg. Ved å styrke vårt samarbeid med søkerlandene i øst, gir vi et bidrag til fortsatt økonomisk, politisk og sosial stabilitet i Europa.
  • For det andre: Bortfallet av det ideologisk blokkdelte Europa har skapt grunnlag for nye og forsterkede bånd mellom de europeiske landene. Norge har gode og uproblematiske forbindelser med søkerlandene. Mer enn ti år etter omveltningene i den tidligere Østblokken, har vi gjenoppdaget gamle og etablert nye bånd med mange av landene - gjennom et bredt spekter av kontakter både politisk, økonomisk og kulturelt.

    Særlig gjelder dette i forholdet til våre baltiske naboer - Estland, Latvia og Litauen. De deltar i en rekke samarbeidsfora der også Norge deltar. Vi ønsker også å utvikle et stadig tettere folk-til-folk-samarbeid mot disse landene.

    Polen står samtidig på mange måter i en særstilling - gitt sin beliggenhet og størrelse, og ikke minst som vår største handelspartner blant søkerlandene. Polen er også - foruten Tsjekkia og Ungarn - alliert med Norge i NATO. Når søkerlandene etterhvert knyttes til hele spekteret av europeiske og euroatlantiske samarbeidsstrukturer, er det i vår interesse ytterligere å forsterke våre tosidige samarbeidsbånd med dem.

  • For det tredje: Søkerlandene vil - når de blir EU-medlemmer - også bli parter i EØS. Vårt samarbeid blir derfor tettere med dem på områder som omfattes av EØS-avtalen. Vi har en klar egeninteresse av at de - når de blir med i EU og EØS - har best mulige forutsetninger for å fungere godt i et felles indre marked. Som framtidige samarbeidspartnere i EØS er det ikke minst viktig for oss at de har kunnskap om hvordan samarbeidet i EØS fungerer, og de rettigheter og forpliktelser det innebærer.

    Regjeringen ønsker med handlingsplanen å skape en plattform for et forsterket norsk samarbeid med søkerlandene i årene framover. Målet er å stimulere til økt kontakt, samarbeid og nettverksbygging mellom myndigheter, arbeids- og næringsliv, det sivile samfunn, og organisasjoner på det akademiske og kulturelle området.

    Siktemålet er å utvikle og gjennomføre prosjekter som kan støtte reformprosessen i søkerlandene og lette deres deltakelse i det indre marked. Det dreier seg om demokrati- og institusjonsbygging, samarbeid om helse, utdanning og forskning, rammevilkår for næringsvirksomhet og gjennomføring av felles miljøregler. Vi ønsker at innsatsen i det enkelte søkerland konsentreres om et begrenset antall prosjekter - basert på landets egne behov og prioriteringer og våre egne forutsetninger og interesser. Vi må også se vårt eget virke i forhold til annen internasjonal innsats - særlig EUs - slik at den blir mest mulig målrettet og effektiv.

    Handlingsplanen omfatter i dag Bulgaria, Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Romania, Slovenia, Slovakia, Tsjekkia og Ungarn. Det er naturlig at vi har et særlig fokus på landene i vårt eget nærområde - nemlig Estland, Latvia og Litauen, foruten Polen. Landene rundt Østersjøen utgjør den region i Europa hvor det er naturlig for oss å konsentrere tyngden av vårt engasjement. Femti års avbrudd i nære kontakter og bånd mellom folk og land har ikke utslettet det potensial for økonomisk, sosial og kulturell utvikling og samkvem som har preget denne regionen gjennom flere århundrer.

    Østersjøregionen - med mer enn 60 millioner innbyggere - utgjør i dag et marked i stor vekst. La oss også ta med oss at prognosene for den framtidige økonomiske utviklingen i Polen og de tre baltiske land er svært positive. EUs utvidelsesprosess er dynamoen i denne utviklingen. Den vil skape positive ringvirkninger også for regionens nærområder - med store muligheter blant annet for norsk handel og norske etableringer. Også i forhold til framtidig avsetning av norsk gass er de baltiske og sentraleuropeiske land av stor interesse for Norge.

    Men potensialet for vekst og utvikling trues: Regionen preges også av økt forekomst av smittsomme og dødelige sykdommer som hiv/aids og tuberkulose, dårlige levekår for utsatte grupper barn og unge, samt økende kriminalitet over landegrensene. Derfor har Regjeringen tatt initiativ til forsterket regional innsats for å få bukt med de smittsomme sykdommene. Derfor deltar Norge aktivt i regionalt samarbeid for å bekjempe kriminalitet og seksuell utnyttelse av barn. Dette er investeringer i vår felles framtid.

    Selv om Norges innsats overfor søkerlandene er meget beskjeden i en større europeisk sammenheng, bidrar handlingsplanen til å synliggjøre og målrette den. Handlingsplanen vil også være viktig for videreutviklingen av våre forbindelser med disse landene. Som tysklandsstrategien, russlandsstrategien, og vårt arbeid med å utvikle en USA-strategi - i tillegg til vårt engasjement på Balkan og vårt tosidige samarbeid med toneangivende europeiske land - utgjør handlingsplanen en viktig dimensjon i Regjeringens europapolitikk og dermed samlede utenrikspolitikk.