Det er en merkelig følelse jeg fikk da jeg besøkte Europaparlamentet og hørte partigruppene diskutere Europas fremtid. Der var det ingen norske flagg, ingen norske representanter, oversettere eller assistenter. Følelsen jeg fikk var å tilhøre et «ikke-land», samtidig som jeg vet at vi er juridisk pålagt å følge lovgivningen herfra. Har det norske stortinget endt opp med å outsource store deler av politikkutformingen til EU?

Akkurat nå forhandles det også om en handelsavtale mellom USA og EU som vil kunne få store geopolitiske konsekvenser. Avtalen,Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP), vil gå over flere sektorer og det vil komme nye standarder på varer og tjenester.

Selv om Norge ikke inngår i EU er det sannsynlig at eventuelle endringer i EU vil kunne påvirke regelverket også i Norge. Risikerer vi å redusere vår medvirkning og vårt demokrati ytterligere nå som nye avtaler inngås?

For mange i Norge framsto EØS-avtalen som et attraktivt alternativ til EU-medlemskap fordi den syntes å gi bedre mulighet til å bevare norsk suverenitet.Siden har EU hatt en enorm utvikling. Stadig flere områder i Norge reguleres fra EU, men Norge deltar lite i politikkutviklingen og står uten stemmerett. Den nasjonale suvereniteten reduseres år for år, uten at dette er et særlig samtaleemne. Beslutninger som angår oss alle blir stadig tatt uten at vi har reell medvirkning.