Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

NORSK NÆRINGSLIV

Norge på auksjon

Utenlandsk kapital øker takten i oppkjøpet av norske bedrifter. Det tvinger oss til å drøfte verdien av nasjonalt eierskap.

Kommentar

For noen dager siden kom nyheten om at Norske Skog med 2500 ansatte er overtatt av investeringsfondet Oceanwood for 235 millioner euro. Det pågår for tida en het kamp om flyselskapet Norwegian der hissige britiske beilere vil vippe Bjørn Kjos av pinnen. De norske hovedeierne sier alt er til salgs om tid og pris er rett. Den norske IT-suksessen Opera Software ble solgt stykkevis og delt, bl.a. til kinesiske interesser. Urnorske Hurtigruta har nå det britiske fondet TDR Capital som hovedaksjonær. Og går vi enda lenger tilbake i tid husker vi Orklas salg av aluminiumsgiganten Elkem til et selskap kontrollert av det kinesiske kommunistpartiet.

Det er ikke noe nytt at utenlandsk kapital er interessert i norske råvarer, energi og prosesser. Uten fransk og svensk kapital ville ikke Norsk Hydro sett dagens lys. Det samme gjelder starten på oljeeventyret. Det er heller ikke snakk om noen enveistrafikk. Norsk kapital investeres massivt i utlandet, bl.a. gjennom Oljefondet.

Likevel er det en tydelig trend at utenlandske selskaper i økende grad står bak oppkjøp og fusjoner i Norge. Tall fra advokatfirmaet Wiersholm og Statistisk sentralbyrå offentliggjort i Dagens Næringsliv, viser at mellom 40 og 50 prosent av alle oppkjøp skjer til utenlandske interesser. Ved begynnelsen av århundret lå nivået på mellom 10 og 20 prosent. Tall fra SSB viser at Norge har en relativt høy andel utenlandskontrollerte foretak sammenliknet med Danmark og Sverige. Denne andelen er økende. De utenlandskontrollerte foretakene står for 27 prosent av den totale omsetningen i næringslivet og 21 prosent av de sysselsatte.

Å peke på dette som problem er ikke et forsøk på å si nei til investeringer fra utlandet. Norge har en særdeles åpen økonomi, og er helt avhengig av internasjonal handel, kapitalformidling og overstatlige rettsregler. Mange utenlandske investorer tilfører norsk næringsliv verdifull kunnskap og kapital. Samtidig er det ingen grunn til å sitte med hendene i fanget og se på at Norge i økende grad blir en råvareproduserende filial av internasjonal kapital. Det er en påfallende mangel på dynamikk og risikovilje i store deler av den norske kapitalen. Den synes mest interessert i godt skjermet virksomhet som eiendom og varehandel.

Hvis Norge skal fortsette som en selvstendig nasjon – og noe bedre alternativ kjenner ikke jeg til – må vi ha en utstrakt grad av kontroll med vitale ressurser. Vi må også ha på plass politikk og strategier som stimulerer forskning, utvikling og nye ideer og prosesser i næringslivet. Joda, det handler også om skatteregler, men enda mer om hva det offentlige leverer når det gjelder utdanningsnivå, infrastruktur, energi, rettslig forutsigbarhet og økonomisk trygghet. Nasjonal strategi handler ikke om flagget eller proteksjonisme, men om frihet til å gi den økonomiske og politiske utviklingen retninger vi selv har innflytelse over. Da kan vi ikke overlate utviklingen til auksjonsprinsippet, dvs. at alt er til salgs bare prisen er hyggelig. Det vil være en invitasjon til et norsk opphørssalg.

Derfor har vi lovgivning og statlig eierskap som beskytter nasjonale nøkkelressurser som vannkraft, olje, skog og fisk. Men like viktig er å ha en eierklasse med aktiv tilknytning til nasjonalstaten, dens verdier og folk. Ikke noe fritt land kan bygges av politikere, byråkrater og organisasjoner. Når norske eiere selger til utenlandsk kapital øker risikoen for at vi mister norsk beslutningsrett, innovasjon og forskning og dermed viktig teknologi. I neste omgang kan det svekke det industrielle økosystemet, dvs. nettverket av bl.a. produsenter, leverandører, fagarbeidere, fagforeninger, spesialister, forskere, skoler og kapitaleiere.

Den historiske erfaringen viser at det er sammenheng mellom lokalt eierskap og konsekvensene for samfunnet rundt bedriftene. Omvendt gjør avstand det lett å nedlegge eller flytte produksjonen og endre organiseringen av intern forskning og utvikling.

De fleste av oss finner det rimelig at rettigheter og forpliktelser er gjensidige mekanismer. Det finnes flere drivkrefter og motiver enn penger. Dette må også gjelde kapitalen. Den har et tydelig ansvar for å bidra til at Norge har nasjonale fortrinn i den internasjonale konkurransen. En slik forståelse er til eierklassens eget beste. Eliter som ikke bidrar til fellesskapet skaper konflikt og uro.

Fotnote: I 2013 ble Dagbladet kjøpt av det danske Aller-konsernet.