Norge på bunn i Norden

Regjeringen har i sin forskningsmelding «Forskning ved et tidsskille» satt høye ambisjoner for norsk forskningsinnsats. Målsettingen er å komme opp på OECD-gjennomsnittet for den andelen FoU (forskning og utviklingsarbeid) skal ha av bruttonasjonalproduktet (BNP). Hvis dette målet skal nås, må den offentlige innsatsen økes kraftig og næringslivets FoU-aktiviteter skaleres betydelig opp.

Til forskning trengs mange slags ressurser. Den viktigste ressurs er mennesker, personer som er utdannet til og kvalifisert for forskning. Til dette trengs ikke bare bevilgninger, men også tid. Oppbygging og vedlikehold av kompetanse er en langsiktig oppgave. Dimensjoneringen av forskningsinnsatsen må bl.a. sees i sammenheng med tilgangen på det personale som vil være i stand til å konvertere ressursinnsatsen til interessant og relevant forskning av høy kvalitet. Har man kommet på etterskudd i utdanningen av forskere i et fagfelt, kan det ta lang tid å komme à jour igjen.

Doktorgradsutdanningen er sentral i forskerrekrutteringen. Den som har avlagt en doktorgrad, er sertifisert for å ha et potensial som forsker. Om doktorandene faktisk (for)blir i forskning etter endt utdanning avhenger av mange faktorer: muligheten for videre kvalifisering (f.eks. gjennom post.doc.-ordninger), ledige forskerstillinger, gode fagmiljøer å forske i, finansielt grunnlag, tilfredsstillende utstyr osv.

Hvor tiltrekkende er forskerutdanning på de unge? Hvor mange doktorstudenter er det plass til? Hvordan er dimensjoneringen av utdanningen? Satses det tilstrekkelig på forskerutdanning i Norge i forhold til andre land?

Når slike problemstillinger reises, kan det være interessant å sammenligne situasjonen i Norge med de andre nordiske land. Spesielt trekkes Finland gjerne fram som forbilde og målestokk for norsk forskningsinnsats i framtiden. I en studie, med Nordisk forskerutdanningsakademi (NorFA) som oppdragsgiver, har NIFU sett på utviklingen i den årlige produksjon av doktorgrader i de nordiske land.

I tidsrommet 1990- 98 ble det avlagt vel 30000 doktorgrader til sammen i de nordiske land. Av disse utgjør Sveriges andel 42 prosent, Finland og Danmark står for 21 prosent hver og Norge for 16 prosent. Antallet nordiske doktorgrader per år er fordoblet, fra vel 2300 i 1990 til om lag 4500 i 1998. Økningen har relativt sett vært sterkest i Finland og Danmark, og svakest i Norge og Sverige. I tidsrommet 1990- 98 var den gjennomsnittlige årlige økning hhv. 10 prosent for Danmark, 9 prosent for Finland, 8 prosent for Sverige og 7 prosent for Norge.

Også i forhold til folketallet er doktorgradsproduksjonen størst i Sverige, hvor det i 1997 ble det avlagt 19 doktorgrader per 100000 capita. Tilsvarende tall for Danmark og Finland var 18 grader og for Norge 14 grader.

Forskeropplæringen har som formål å rekruttere nye forskere til universiteter og forskningsinstitusjoner. I tillegg er det en erklært målsetting med de nye doktorgrader av Ph.D.-karakter å tilføre kompetanse til andre samfunnssektorer, f.eks. industri og annet næringsliv. En stor del av doktorandene finner vi likevel igjen som forskere innenfor forskningssystemet.

I 1995 var i alt 235000 personer engasjert i FoU-virksomhet i de nordiske land, ifølge «Nordisk FoU-statistik for 1995 og statsbudgetanalyse 1997». Av disse hadde nærmere 130000 utdanning fra universitet eller høgskole. Hvor stor andel av de sistnevnte som har en doktorgrad (norsk eller utenlandsk) varierer mellom sektorene i forskningssystemet. Om lag 10 prosent av forskerne i foretakssektoren har en doktorgrad. Doktorgradsandelen er høyere i universitets- og høgskolesektoren, men her er det forskjeller landene imellom. Andelen er høyest på Island med nærmere 60 prosent. Både i Finland og Sverige har mellom 40 og 50 prosent av det vitenskapelige personalet en doktorgrad. I Norge ligger andelen betydelig lavere, under 30 prosent.

Av de til sammen vel 16000 avlagte doktorgrader i perioden 1995- 98 ble 28 prosent tatt innen det medisinske fagområdet. Matematikk/naturvitenskap og teknologi stod for henholdsvis 22 og 20 prosent. Andelen for samfunnsvitenskap var 15 prosent, humaniora 9 prosent og landbruksvitenskap 6 prosent.

Den relative fordeling mellom fagområdene i det store og hele er lik i de nordiske land, men noen variasjoner kan påpekes. I Norge ble bare 20 prosent av doktorgradene avlagt i medisin, mot om lag 30 prosent både i Sverige, Danmark og Finland. Andelen teknologiske doktorgrader varierer fra 22 prosent i Sverige til 16 prosent i Finland. I Danmark utgjorde samfunnsvitenskap bare 9 prosent, betydelig lavere enn i Finland, Norge og Sverige.

Mellom 1995 og 1998 har antallet doktorgrader økt i de fleste fagfelt. Spesielt sterk økning kan påpekes for samfunnsvitenskap og humaniora i Sverige og for medisin i Danmark. På den annen side var det nedgang i medisin i Norge og i teknologi i Danmark.

I 1998 ble det avlagt 1502 doktorgrader av kvinner i Norden. Dette er 34 prosent av alle doktorgrader dette året. Det har bare vært en svak vekst i kvinneandelen i løpet av 1990-tallet. Veksten er sterkest i Norge, hvor kvinneandelen i utgangspunktet lå lavest. Likevel er kvinneandelen i Norge i 1998 bare 32 prosent, det samme som Sverige, mens Danmark har 35 prosent og Finland 40 prosent. I løpet av 1990-tallet er det en viss økning i kvinneandelen i alle fagområder. I 1998 har teknologi med 17 prosent fremdeles den klart laveste kvinneandelen blant de nordiske doktorandene. Dette er endog en nedgang i forhold til de foregående år og samme andel som i 1993.

Det er skjedd en betydelig økning i antallet doktorgradsstudenter i de nordiske land i de senere år, fra vel 20000 i 1989 til anslagsvis 36000 i 1998. Den gjennomsnittlige årlige økning i perioden 1989- 97 er på 6,4 prosent.

Det er imidlertid stor forskjell på landene. Finland viser den relativt sterkeste økningen med gjennomsnittlig 14,4 prosent per år, fulgt av Danmark med 10,5 prosent. Mens økningen i Finland var sterkest i slutten av perioden, var den for Danmark sterkest i begynnelsen - her har økningen på det nærmeste flatet ut. I Norge var økningen i perioden 4,6 prosent og i Sverige (hvor for øvrig lisensiatgradsstudenter inngår i tallene) 3,8 prosent.

I Sverige var det i 1997 200 doktor- og lisensiatgradsstudenter per 100000 innbyggere. I Finland var tilsvarende andel for doktorgradsstudenter 140 mot om lag 85 både i Danmark og Norge. En sammenligning av fagområdefordelingene i de nordiske land viser

  • at det i Finland er relativt mange doktorgradsstudenter i samfunnsvitenskap
  • at matematikk/naturvitenskap er relativt best representert i Norge og Danmark
  • at det i Danmark er relativt få studenter i samfunnsvitenskap, men mange i humaniora
  • at andelene både for medisin og teknologi er omtrent den samme i alle land
  • at landbruksvitenskap (inkl. veterinærmedisin) er forholdsvis godt representert i Danmark og Norge.

Ut fra de studenttall som er presentert her ser det ikke ut til at norsk doktorgradsproduksjon på kort sikt vil kunne ta seg opp i forhold til de øvrige nordiske land. Regjeringen har foreslått å øke antallet rekrutteringsstillinger med i gjennomsnitt 150 per år over en femårsperiode. Selv om Stortinget måtte plusse på 50, gjenstår det å se om dette er en tilstrekkelig satsing til at norsk forskning på lengre sikt skal bli mer synlig i det internasjonale tetsjiktet. En start er det i hvert fall.