Det norske oljeeventyret har begynt på et nytt kapittel, hvor oppmerksomheten flyttes fra norsk sokkel til norsk deltakelse på den globale oljescenen. At norsk oljevirksomhet er en del av et internasjonalt oljemarked, er ikke noe nytt. Måten vi deltar på er imidlertid endret. Dette har politiske konsekvenser. Da man i 1969 fant olje på norsk sokkel, ble det raskt etablert en konsesjonslovgivning som favoriserte norske selskaper, et skatteregime som ga staten det meste av inntektene og et oljebyråkrati som etter hvert fikk egentyngde til å motstå press fra de internasjonale oljeselskapene. I tillegg ble det etablert et statsoljeselskap som fikk store fordeler i konsesjonstildelingene og etter hvert både utfordret rettferdige konkurransebetingelser i markedet, og den politiske kontrollen med selskapet.

På begynnelsen av 1980-tallet fant Willoch-regjeringen det nødvendig å «vingeklippe» Statoils posisjon gjennom å gjøre staten til direkte eier i feltene på sokkelen. Hovedbegrunnelsen for organiseringen av sektoren i denne første fasen, var behovet for sterke norske institusjoner som kunne motstå de internasjonale oljeselskapenes markedsmakt og deres forsøk på politisk påvirkning. På midten av 1980-tallet fikk man en ny utfordring. Etter det dramatiske prisfallet i 1986 var det ikke internasjonale oljeselskap, men de andre oljeproduserende landene som søkte å påvirke norsk petroleumspolitikk.