Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norge på den globale oljescenen

Det norske oljeeventyret har begynt på et nytt kapittel, hvor oppmerksomheten flyttes fra norsk sokkel til norsk deltakelse på den globale oljescenen. At norsk oljevirksomhet er en del av et internasjonalt oljemarked, er ikke noe nytt. Måten vi deltar på er imidlertid endret. Dette har politiske konsekvenser. Da man i 1969 fant olje på norsk sokkel, ble det raskt etablert en konsesjonslovgivning som favoriserte norske selskaper, et skatteregime som ga staten det meste av inntektene og et oljebyråkrati som etter hvert fikk egentyngde til å motstå press fra de internasjonale oljeselskapene. I tillegg ble det etablert et statsoljeselskap som fikk store fordeler i konsesjonstildelingene og etter hvert både utfordret rettferdige konkurransebetingelser i markedet, og den politiske kontrollen med selskapet.

På begynnelsen av 1980-tallet fant Willoch-regjeringen det nødvendig å «vingeklippe» Statoils posisjon gjennom å gjøre staten til direkte eier i feltene på sokkelen. Hovedbegrunnelsen for organiseringen av sektoren i denne første fasen, var behovet for sterke norske institusjoner som kunne motstå de internasjonale oljeselskapenes markedsmakt og deres forsøk på politisk påvirkning. På midten av 1980-tallet fikk man en ny utfordring. Etter det dramatiske prisfallet i 1986 var det ikke internasjonale oljeselskap, men de andre oljeproduserende landene som søkte å påvirke norsk petroleumspolitikk.

Deres målsetting var å få norske myndigheter med på å begrense oljeproduksjonen for å heve oljeprisen. Det petroleumsøkonomiske argumentet var klart: hvis de norske produksjonsbegrensninger kunne øke sannsynligheten for at flere land og dermed øke sannsynligheten for at prisen økte, så kunne de gi mening. Det politiske dilemma ble imidlertid påtrengende når USA definerte OPEC også som en politisk fiende. Amerikanske myndigheter ga uttrykk for at de ikke ønsket et norsk samarbeid med OPEC, selv om de diplomatiske protestene var forholdsvis avdempet. I perioder hvor oljeprisen har vært spesielt lav, har Norge deltatt i produksjonsbegrensende samarbeid med OPEC.

I dag synes disse oljepolitiske problemstillingene å være snudd fullstendig på hodet. Den betydelige etterspørselsveksten i oljemarkedet har gjort at behovet for norske produksjonsbegrensninger for å heve oljeprisen, fremstår fullstendig fjernt. De siste årene har oljeprodusentene økt produksjonen så mye de kan. Oljeprisen har likevel fortsatt å stige. I en slik situasjon er internasjonalt samarbeid mellom oljeproduserende land overflødig.

Når det gjelder forholdet til de internasjonale selskapene, er norsk sokkel gått over i en moden fase hvor prinsipper og rutiner for styring av oljevirksomheten er fastlagt og maktforholdene institusjonalisert. Faktisk er det slik at norske myndigheter nå befinner seg på den andre siden av bordet. I den nye fasen av norsk oljevirksomhet er det norske myndigheter, i kraft av sitt majoritetseierskap i StatoilHydro, som jakter etter oljefelt andre steder i verden. Mens staten tidligere var opptatt av å styre Statoils aktivitet i Norge, må norske myndigheter nå ta stilling til hvordan man skal styre StatoilHydros aktiviteter i andre land. Man kan få inntrykk av at Olje- og energiminister Åslaug Haga distanserer seg fra det selskapet hun eier når hun i Aftenposten 2. januar skiller mellom olje produsert på norsk sokkel og andre steder: «Norsk oljeproduksjon er blant verdens reneste. … Alternativet er mer forurensende oljeproduksjon, for eksempel fra oljesand.» StatoilHydro har nettopp kjøpt seg inn i en slik «skitten» oljesandsvirksomhet i Canada.

Videre har Statoil svelget korrupsjonsdommer både i Norge og USA, bruk av konsulenttjenester i Libya er under utredning både i Statoil og Hydro og det er også satt spørsmålstegn ved virksomheten i Angola. Poenget her er ikke å gå inn i disse sakene, men de illustrerer en ny type utfordringer for norske myndigheter. Spørsmålet som bør diskuteres er om den norske regjering har et politisk ansvar for hva StatoilHydro gjør utenfor Norges grenser, særlig i land hvor de politiske institusjonene er svake. Man kan spørre seg om StatoilHydro er et selskap som Statens Pensjonsfond-utland ville trukket seg ut av fordi selskapet bryter fondets etiske retningslinjer. Retningslinjer vedtatt av StatoilHydros hovedeier, den norske regjeringen. Det nye kapittelet i oljeeventyret har neppe færre politiske utfordringer å by på enn de tidligere. I samme intervju uttaler Åslaug Haga også at: «vi diskuterer for lite norsk olje- og gasspolitikk i det offentlige rom.» Noe av problemet tidligere har vært at myndighetene selv ikke har bidratt til slik debatt.

Det er derfor fristende å avslutte med å utfordre Haga til å bidra til en debatt om grensene for det politiske ansvaret for StatoilHydros internasjonale operasjoner. De nevnte eksempler kan tilsi at staten bør distansere seg ytterligere fra selskapet. Dersom staten tar det politiske ansvaret, er spørsmålet hvilke virkemidler staten rår over for å styre selskapets internasjonale aktiviteter.

Ikke siden Jens Stoltenberg var Nærings- og energiminister fra 1993-96, har petroleumspolitikken vært ledet av en så fremtredende politiker som den nåværende minister. Dette ikke til forkleinelse for alle de andre dyktige ministerne som har bestyrt dette departementet, men skal politisk vilje trumfe de økonomiske interessene i denne sektoren, kreves det spesielt hardnakkede politikere.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media