HOVEDANKLAGEREN i FN-domstolen, Carla del Ponte, uttrykker at beslutningen om å innlemme Serbia i dette samarbeidet er «et sterkt signal om at den internasjonale støtten til domstolen er avtagende». Uten nevneverdig offentlig debatt ser det ut til at norske myndigheter har bidratt til å svekke presset på serbiske myndigheter til å samarbeide med FN-domstolen.Norges viktige rolle ble understreket av både Serbias president Boris Tadic og av statsminister Vojislav Kostunica under utenriksminister Jonas Gahr Støres besøk i Beograd 9.-10. januar i år. Uten Norges støtte ville ikke Serbia ha blitt invitert til Partnerskap for fred.Dette skjer på et tidspunkt da domstolen er inne i sin avgjørende fase. Det store spørsmålet er om de to personene som hadde størst ansvar for Srebrenica-massakren og en rekke andre alvorlige overgrep under krigen i Bosnia-Hercegovina 1992-1995, Ratko Mladic og Radovan Karadzic, blir arrestert og utlevert til domstolen. Uten at disse får sine saker behandlet, vil FN-domstolen gå inn i historien uten å ha fullført sitt mandat.

FN-DOMSTOLEN BLE etablert av Sikkerhetsrådet i 1993 og har nå gjennomført store deler av sakene mot mange av dem med størst ansvar for overgrepene som ble begått i krigene i det tidligere Jugoslavia fra 1991 til 1999. Om lag 100 av i alt 161 saker er avsluttet. I bare 20 saker er realitetsbehandling ennå ikke startet. Blant disse 20 er seks saker hvor tiltalte fortsatt er på frifot. Samtlige er serbiske tidligere militære eller sivile ledere. Domstolen er pålagt av Sikkerhetsrådet å avslutte sin virksomhet i løpet av 2010. Situasjonen kan derfor beskrives som et uthalingsdrama. Siden det ikke finnes noen formell beslutning om å forlenge domstolens mandat inntil Mladic og Karadzic er iretteført, er uthaling sannsynligvis en hovedstrategi for de tiltaltes støttespillere.Et hovedproblem for domstolen har hele tiden vært manglende samarbeid fra de berørte statene i regionen. Når det gjelder Serbia har disse problemene vært særlig presserende. Bare takket være sterkt internasjonalt press, særlig fra EU og USA, har Serbia bidratt til utlevering av tiltalte personer. I mange tilfeller har dette skjedd ved at tiltalte selv «frivillig» har meldt seg for domstolen. Men når det gjelder Mladic og Karadzic har ulike myndigheter i Serbia heller bidratt til å beskytte de tiltalte, enn til å bidra til arrestasjon.