Norge på kollisjonskurs med FN

Norge har spilt en avgjørende rolle i å få innlemmet Serbia i NATOs partnerskap for fred, stikk i strid med anmodninger fra Den internasjonale domstolen for det tidligere Jugoslavia, skriver kronikkforfatterne.

HOVEDANKLAGEREN i FN-domstolen, Carla del Ponte, uttrykker at beslutningen om å innlemme Serbia i dette samarbeidet er «et sterkt signal om at den internasjonale støtten til domstolen er avtagende». Uten nevneverdig offentlig debatt ser det ut til at norske myndigheter har bidratt til å svekke presset på serbiske myndigheter til å samarbeide med FN-domstolen.Norges viktige rolle ble understreket av både Serbias president Boris Tadic og av statsminister Vojislav Kostunica under utenriksminister Jonas Gahr Støres besøk i Beograd 9.-10. januar i år. Uten Norges støtte ville ikke Serbia ha blitt invitert til Partnerskap for fred.Dette skjer på et tidspunkt da domstolen er inne i sin avgjørende fase. Det store spørsmålet er om de to personene som hadde størst ansvar for Srebrenica-massakren og en rekke andre alvorlige overgrep under krigen i Bosnia-Hercegovina 1992-1995, Ratko Mladic og Radovan Karadzic, blir arrestert og utlevert til domstolen. Uten at disse får sine saker behandlet, vil FN-domstolen gå inn i historien uten å ha fullført sitt mandat.

FN-DOMSTOLEN BLE etablert av Sikkerhetsrådet i 1993 og har nå gjennomført store deler av sakene mot mange av dem med størst ansvar for overgrepene som ble begått i krigene i det tidligere Jugoslavia fra 1991 til 1999. Om lag 100 av i alt 161 saker er avsluttet. I bare 20 saker er realitetsbehandling ennå ikke startet. Blant disse 20 er seks saker hvor tiltalte fortsatt er på frifot. Samtlige er serbiske tidligere militære eller sivile ledere. Domstolen er pålagt av Sikkerhetsrådet å avslutte sin virksomhet i løpet av 2010. Situasjonen kan derfor beskrives som et uthalingsdrama. Siden det ikke finnes noen formell beslutning om å forlenge domstolens mandat inntil Mladic og Karadzic er iretteført, er uthaling sannsynligvis en hovedstrategi for de tiltaltes støttespillere.Et hovedproblem for domstolen har hele tiden vært manglende samarbeid fra de berørte statene i regionen. Når det gjelder Serbia har disse problemene vært særlig presserende. Bare takket være sterkt internasjonalt press, særlig fra EU og USA, har Serbia bidratt til utlevering av tiltalte personer. I mange tilfeller har dette skjedd ved at tiltalte selv «frivillig» har meldt seg for domstolen. Men når det gjelder Mladic og Karadzic har ulike myndigheter i Serbia heller bidratt til å beskytte de tiltalte, enn til å bidra til arrestasjon.

SERBIA HAR BRUTT flere tidsfrister satt av EU for utlevering. De siste månedene har myndighetene iverksatt en såkalt handlingsplan for å arrestere de seks på frifot. Men så langt har planen vist seg å være helt uten resultater. Hovedproblemet er manglende vilje, samtidig som en forsøker å fremstille det som om oppgaven er meget vanskelig. Det er veldokumentert at Mladic har vært under beskyttelse av den serbiske hæren.Ifølge Amnesty International ble det så sent som i desember 2006 gitt en militær ordre om at ansatte i Forsvarsdepartementet og i den serbiske hæren er fritatt fra forpliktelser til å rapportere om de seks på frifot - selv om de skulle befinne seg i en bygning den ansatte har ansvar for å bevokte. I januar i år ble en inspektør for politiet avsatt, angivelig fordi han arbeidet for arrestasjon av Mladic. Han ble erstattet av Ljubinko Nikolic, som antas å ha vært medlem av tidligere president Slobodan Milosevic, indre sirkel (Amnesty International, brev til Tysklands utenriksminister Frank-Walter Steinmeier, 31. januar 2007).

NORGE HAR VÆRT en viktig støttespiller for FN-domstolen, finansielt og på mange andre måter. Men ved sin integrasjonslinje overfor Serbia, er det oppstått usikkerhet om Norges rolle når det gjelder å sikre at det internasjonale rettsoppgjøret for det tidligere Jugoslavia blir sluttført.Politisk direktør i Utenriksdepartementet, Kai Eide, fremholdt på et seminar i regi av Den norske Helsingforskomité 1. februar i år at han hadde liten tro på press som virkemiddel til å påvirke serbiske myndigheter. Selv om vi hører hva hovedanklageren i FN-domstolen sier, så må vi se utleveringsproblemene i en større politisk kontekst, understreket han. Integrasjonslinjen har samme målsetting som det FN-domstolen har, nemlig å sørge for at Mladic, Karadzic og de fire andre på frifot blir stilt for retten.Hovedargumentet for denne strategien er at man ved økt kontakt og samarbeid også vil styrke de moderate kreftene i Serbia. Flere serbiske organisasjoner, deriblant Helsingforskomiteen i Serbia, ser da også positivt på Serbias deltakelse i Partnerskap for fred. De argumenterer for at medlemskapet vil bidra til å styrke sivil kontroll over militæret og sikkerhetstjenesten, og dermed også bidra til å styrke samarbeidet med FN-domstolen.

ANDRE OBSERVATØRER mener det motsatte. Ved å innta en integrerende linje utsetter man det nødvendige oppgjøret med fortiden i Serbia. Det er fortsatt svært få serbiske politikere som mener at rettsoppgjøret er til det beste for landet, med unntak av det liberale demokratiske partiet som fikk 5,3 prosent oppslutning ved valget 21. januar og 15 representanter i det nye parlamentet.Norge har påtatt seg et stort ansvar ved sitt sterke engasjement for å bringe Serbia inn i Partnerskap for fred, stikk i strid med hovedanklagerens ønske. Hovedanklageren uttrykker også bekymring for svekket støtte fra EU, som hittil har spilt en avgjørende rolle når det gjelder å presse Serbia til samarbeid. Hun frykter at EU vil gjenoppta forhandlinger med Serbia uten at Mladic er arrestert. «Dette er en kritisk fase for oss i samarbeidet med Beograd. Den nye regjeringen må vite at betingelsen for å gjenoppta forhandlingene med EU er at Mladic blir utlevert til Haag», sa hun ifølge VG-Nett 31. januar i år.Dersom Mladic og Karadzic og de fire andre på frifot ikke utleveres til domstolen, er det stor fare for at rettsoppgjøret som helhet vil fremstå som mislykket. Det vil ha store konsekvenser for ofre og pårørende for forbrytelsene de er tiltalt for. Og det vil ha en svært negativ signaleffekt når det gjelder andre pågående og fremtidige rettsoppgjør.

I SIN UTENRIKSPOLITISKE redegjørelse tirsdag 13. februar, vektla utenriksminister Jonas Gahr Støre engasjementspolitikk som en viktig komponent i norsk fredsinnsats. Kjernen i en slik politikk er en kombinasjon av «fasthet med evne og vilje til å trekke stater og politiske, sosiale og religiøse grupper inn i politiske prosesser». Her er vi ved et utenrikspolitisk kjernespørsmål: hvordan skal denne kombinasjonen av fasthet og integrering utformes i hvert enkelt tilfelle?Vi vil utfordre utenriksministeren til å redegjøre for hvordan Norge vil sikre at FN-domstolen for det tidligere Jugoslavia kan få fullført sin oppgave. Hvordan skal en via Partnerskap for fred støtte de krefter i Serbia som ønsker å samarbeide med FN om rettsoppgjøret? Hvordan vil Norge bidra til å fjerne enhver tvil om at Mladic og Karadzic vil måtte stå til ansvar for sine forbrytelser? Må ikke engasjementspolitikken ledsages av en ansvarliggjøringspolitikk ?