Norge på sidelinja?

Det ligger et åpenbart faremoment i at Norge og Russland er i ferd med å komme helt ut av takt i utbyggingen i de nordlige havområdene, skriver Harald Karlstrøm.

PÅ RUSSISK SIDE i Barentshavet er forberedelsene i full gang for utbygging av Europas største gassfelt, Sjtokmanovskoje, som inneholder rundt tre ganger det gassvolumet som finnes på Troll-feltet. Dette feltet ligger like øst for et omstridt område mot Norge, den såkalte gråsonen. Som følge av intensiv letevirksomhet er det allerede gjort en rekke funn av olje, gass og kondensater ikke bare i Barentshavet men også lenger sydøst i Petsjora og i Karahavet øst for Novaja Zemlja. Russiske myndigheter er nå i ferd med å sette ut i livet en svært offensiv utbyggingsstrategi for petroleumsutvinning i dette området, som ligger tett inntil norsk økonomisk sone og som samtidig er felles forvaltingsområde for flere fiskeressurser.

Det er allerede inngått avtaler på russisk side, hovedsakelig med amerikanske interesser, om utbygging av eksisterende funn og infrastruktur. I sin iver etter å tiltrekke seg ytterligere vestlig kapital distribuerer nå russerne et kart over tallrike felt og prospekter der noen endog er større enn Sjtokmanovskoje. Prospektene finnes ikke bare helt opp mot norsk område, men er faktisk også definert inne i omstridt område. De finnes i tillegg helt inn mot fjæresteinene på det som på norsk side kalles Finnmarksplattformen opp mot russisk fastland noen få kilometer fra Grense-Jakobselv. Både i areal og ressursstørrelse overgår disse områdene langt det som hittil har vært utlyst på norsk territorium, hvor alt nå er stilt i bero.

REGJERINGEN har i Sem-erklæringen slått fast at det på norsk side skal gjennomføres en konsekvensutredning for helårlig petroleumsvirksomhet i Barentshavet. Dette tiltaket har relativt bred støtte fra berørte parter som for eksempel Norges Fiskarlag. Det kan selvsagt innvendes at med en noe mer langsiktig og kraftfull petroleums- og miljøpolitikk kunne disse utredninger vært gjennomført for lenge siden. Men med stadig skiftende mindretallsregjeringer er langsiktighet gjerne et tidlig offer.

Det ligger et åpenbart faremoment i at Norge og Russland er i ferd med å komme helt ut av takt i utbyggingen i de nordlige hav områdene. Konsekvensene kan være at vi blir avskåret fra å utbygge og utnytte felles infrastruktur, at norsk petroleumsrelatert industri ikke får utnyttet den fordel som ligger i en synkron utbygging, og sist, men kanskje aller viktigst: vi vil være avskåret fra å implementere norske miljøstandarder i et geografisk område som er kritisk for norsk miljøforvaltning i de nordlige havområdene. Resultatet av et ensidig norsk moratorium vil med stor sikkerhet være en svekket innflytelse på viktige miljøpolitiske beslutninger som direkte vil påvirke norsk territorium.

For å unngå at Norge blir satt på sidelinjen i utviklingen i nord, er det av avgjørende betydning at det etter at konsekvensutredningen legges fram, lyses ut nye leiteblokker i Barentshavet. Konsekvensutredningen vil peke på de mest kritiske miljøfaktorer for petroleumsvirksomheten, og selskapene vil måtte ta hensyn til dette i sine vurderinger. Fra myndighetenes side er det allerede tydelig markert at det er uaktuelt å tillate virksomhet som truer miljø- og ressursgrunnlaget i Barents havet.

EN KRAFTFULL oppfølging av konsekvensutredningens konklusjoner vil måtte følge. For å bøte på tidligere unnlatelsessynder og mange års magre FoU-budsjetter er tiden kommet for å igangsette et omfattende forskningsprogram for de nordlige hav områdene. Målet må være en massiv kunnskapsoppbygging om hver kvadratkilometer for alle relevante tema, et kunnskapsgrunnlag som også må etableres felles med russiske vitenskapsinstitusjoner og forvaltningsorganer. Det kan umulig stå på penger. Petroleumsressursene i Barents havet vil gi den norske stat enorme fremtidige inntekter. Det ville heller ikke forundre noen om petroleumsselskapene så seg tjent med å være med å støtte et slikt program. Tilstrekkelige bevilgninger til dette må innarbeides i statsbudsjettet for 2004. Samtidig må det etableres kontakt med russiske myndigheter for å få i gang prosessen og dialogen om deres deltakelse.

For Finnmark og resten av landsdelen er hensynet til forvaltningen av fiskeressursene i Barentshavet av avgjørende betydning. Det synes som det likevel er en bred oppfatning i regionen om at disse hensyn vil bli ivaretatt ved vår strenge lovgivning på området og ved gjennomføring av regjeringens målsetting om nullutslipp til havet også for petroleumsindustrien innen 2005. Inntrykket er at petroleumsvirksomheten og dens aktører vil bli mottatt med entusiasme i en region med stort behov for flere solide næringsbein å stå på.

SNØHVIT ER et elektrisitetsforsyningsprosjekt der gassen som fryses ned på Melkøya, blir til strøm i Spania og USA til erstatning for kull- og atomkraft. Noen av eierne i Snøhvit-feltet er også allerede fullt integrerte energiselskaper med en aktiv energipolitisk dagsorden. Den uttalte strategien til selskaper som Gas de France og RWE Dea er å kunne forvalte energien hele veien fra gasstrømmen fra reservoarene og ut som strøm på kjøkkenene i Europa. Dette er nå muliggjort i Norge gjennom innføringen av EUs gassdirektiv. Der gir det grønn politisk gevinst å erstatte kull og atomkraft med gass. I Tyskland har for eksempel RWE-gruppen, støttet av De grønne, signert en avtale med forbundskansler Schröder som forplikter gruppen til å stenge sine atomkraftverk. Også Statoil ser fremtiden i møte med planer med mer integrert energitenkning. Selv om selskapet ikke har vært i stand til å finne et hensiktsmessig partnerskap i Europa, varslet kjøpet av El Paso, den opprinnelige distributøren av Snøhvit-gassen i USA, at planene om å utvikle seg som et integrert energiselskap er levende.

Noen sier at avstand skaper klarsyn, mye ser i hvert fall annerledes ut fra Finnmark. Blant premissleverandørene og interessegruppene i Oslo synes oljeindustrien, Norges mest verdiskapende næring, å ha tapt troverdighet i alle sentrale samfunnsspørsmål og glimrer med sitt fravær nå også i den pågående debatten rundt knapphet på elektrisitet. Man skal ikke se seg blind på de enkelte selskapenes årsrapporter som på glanset papir forteller om milliarder investert i miljøtiltak. Næringas mål er selvsagt å tjene penger. Statistikk viser imidlertid at oljenæringa i Norge har lite å skjemmes over hva angår både sikkerhet og utslipp til sjø og luft. Likevel velger næringa å forbli nærmest «skyldbetynget» usynlig i den aktuelle offentlige debatten omkring energi og vises i det hele lite i så sentrale spørsmål som arealtilgang i nord og landets fremtidige kraftforsyning.

NORD-NORGE, som sliter med verdiskapende og bærekraftig sysselsetting, har kanskje flere felles interesser med oljenæringa enn andre deler av landet. Oljenæringa på sin side burde påberope seg et videre samfunnsansvar enn det inntrykket som er skapt i media sentralt. Det er all grunn til å tro at folk i Nord-Norge vil ønske en felles innsats velkommen hvis de blir tatt med på laget. Sammen kan vi kanskje overbevise sentrale myndigheter i Norge om at det er i alles interesse å skape et forbilde for bærekraftig energivirksomhet med hensyn til både miljø og fisk i Barentshavet.

For framtida trenger vi en kraftfull kunnskapsbasert nærings- og miljøpolitikk som tar hensyn til reelle miljøtrusler og som samtidig skaper verdier og gir folket et arbeid å gå til. Tiden er ute for en politikk som legger større vekt på medievante små pressgruppers symboler fremfor folkets og miljøets basale behov. Politikken må følge folket, ikke fjernsynskameraene.