TIL JAPAN: Cermaq holdt pressekonferanse nylig i forbindelse med Mitsubishi Corporations tilbud på kjøp av alle aksjene i Cermaq ASA.Her styreleder Rebekka Glasser Herlofsen fra Cermaq og konserndirektør Yutaka Kyoya fra Mitsubishi.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
TIL JAPAN: Cermaq holdt pressekonferanse nylig i forbindelse med Mitsubishi Corporations tilbud på kjøp av alle aksjene i Cermaq ASA.Her styreleder Rebekka Glasser Herlofsen fra Cermaq og konserndirektør Yutaka Kyoya fra Mitsubishi. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Norge på auksjon

Norge er til salgs. Staten er en utålmodig selger. Private eiere rømmer fra risiko. Det likner et opphørssalg.

Kommentar

Erna Solbergs første, frie statsbudsjett bekreftet at hun langt på vei er en omvendt Robin Hood: De fattige får lite eller mindre. De rike får mye mer. Dette er likevel bare en del av planen. Parallelt vil regjeringen starte et omfattende utsalg av statlige eierinteresser i norske bedrifter. Det blir framstilt som en forsiktig korrigering, men tallene sier noe annet. Øverst på lista står åtte bedrifter som har en egenkapital eller verdi på til sammen 25 milliarder kroner. Disse har driftsinntekter på 51 milliarder kroner og sysselsetter 21000 personer. Eierandelene som skal selges omfatter bl.a. havbruksselskapet Cermaq, eiendomsselskapet Entra, Flytoget, samferdselsforetaket Mesta og aksjene i SAS. I tillegg kommer en lang rekke selskaper der eierandelene skal reduseres.

Salget gjennomføres ikke fordi staten mangler penger eller fordi norske, politiske myndigheter er mot statlige investeringer i private selskaper. Norge går med blendende overskudd og oljefondet er et av verdens største investeringsforetak. Begrunnelsen er politisk: Statens eierandel i norske selskaper skal ned. Det er i seg selv ingen dårlig ide. Det statlige innslaget i norsk økonomi er meget høyt sammenliknet med andre land. Problemet er at regjeringen ikke har noen plan eller strategi for et nasjonalt, privat eierskap. Det meste av det som skal selges vil derfor bli plukket opp av utenlandske finansinteresser.

Samtidig er det grunn til å merke seg at private, norske eiere også er på selgersiden. For kort tid siden solgte Trond Mohn, verdens fremste og mest gavmilde sosialdemokratiske milliardær, sin uhyre lønnsomme pumpebedrift til svenske Alfa Laval. Yara, den historiske grunnsteinen i norsk industri, er i fusjonsforhandlinger med et amerikansk foretak. Stein Erik Hagen har over tid solgt ut virksomheter og eiendommer for rundt 75 milliarder kroner, det meste til utenlandske interesser. Prosessindustrien, vår største eksportnæring etter olje og gass, har nå et dominerende innslag av utenlandsk eierskap. Det meste av skipsfarten er flagget ut.

Alt dette betyr ikke at vi har fått færre eller fattigere milliardærer. Tvert imot er det over de siste tjue åra skapt en klasse av superrike som forvalter en økende andel av nasjonalformuen. Samtidig er det påfallende at mange av formuene er knyttet til næringer som eiendom og handel der konkurransen og risikoen er lav. De norske rikingene er som andre kapitalister: De hater konkurranse og risiko. Pengene skal styres mot en lun havn.

I lengden er mangelen på risikovillig, privat kapital et større problem enn at staten er dominerende eier i Statoil eller Telenor. Vi får hele tida høre at dette skyldes blodige skatter, et høyt norsk kostnadsnivå og mangel på omsorg for mennesker med penger. Da er det pussig at så mange utlendinger finner vilkårene i norsk næringsliv både akseptable og profitable. Tida er inne for mer selvransakelse og refleksjon over hvor formuene plasseres eller tar veien.

Dette er ikke noe lite eller likegyldig spørsmål. Og det handler ikke om at utenlandske eiere i seg selv er et onde. Vi skal være attraktive for utenlandsk kapital, akkurat som vi selv skal investere ute. Samtidig må vi ha en strategi for nasjonalt eierskap, særlig i våre hovednæringer. Det dreier seg ikke om flagget eller om proteksjonisme, men om frihet til å gi den økonomiske og politiske utviklingen retninger vi selv har innflytelse over. Selvsagt er det et spørsmål om kontroll med vitale ressurser og virksomheter.

Men like mye om behovet for en eierklasse som har aktiv tilknytning til nasjonalstaten og dens institusjoner. Det motsatte av dette har et navn: Det kalles kolonialisme.

Det paradoksale er at Norge stille seiler mot posisjonen som en klientstat der vitale ressurser er eid eller utnyttes av andre lands eierklasser. Og det skjer ikke på grunn av fattigdom eller mangel på kapital, slik vi har sett det i den tredje verden. Det skjer fordi statlig aksjesalg for tida er politisk korrekt, og fordi så mange av våre kapitalister er mette og redde.

Kanskje skjer det også fordi vi har oversett at eierskapets viktigste forutsetning ikke er spørsmålet om privat kontra statlig, men at eieren er kompetent.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook