Norge rundt med Kvalshaug

Trist, men tiltalende novelle-reise til småsteder i Norge.

BOK: Det føles veldig lenge siden nå at Vidar Kvalshaug sto sammen med en før-monarkisk Ari Behn og forkynte realistisk revolusjon i nittitallets litteratur-Norge.

Når Kvalshaug i år, nesten ti år etter debuten, gir ut sin andre novellesamling - og sin sjette bok totalt - kan han vanskelig kalle seg outsider.

Randsoner

I stedet er han blitt del av det vi snart kan kalle en skittenrealistisk mainstream i norsk litteratur.

Det gjør ikke bøkene hans dårligere: «Komme hjem og reparere hus» er en tiltalende samling noveller, velgjort og dypt solidarisk med skikkelsene som skildres - selv om teksten innimellom sliter med å løfte seg ut av sin egen illusjonsløse positur.

Som i en gjennomsnittlig Norge Rundt-sending plotter de elleve novellene her seg inn rundt om på Norgeskartet: Finnmark, Nordvestlandet, Dombås, svenskegrensa og så videre. Sånn følger Kvalshaug opp sitt gamle litterære ønske om å synliggjøre de norske randsonene.

Den geografiske variasjonen i novellene blir dermed også mindre viktig enn den gjennomgående følelsen av periferi de formidler - grunnleggende er landskapene som skildres her nokså like, i den forstand at de har få utveier å tilby for menneskene som bebor dem.

Likevel handler de aller fleste av tekstene i boka om folk som vender tilbake: Som tittelen antyder, følger alle novellene forskjellige forsøk på å bygge seg en tilværelse «hjemme», på tross av vanskelighetene det måtte innebære.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kongsvinger

Selv om Kvalshaug som i et lite nikk til siste års gjennombruddsmann Levi Henriksen, lar bokas beste tekst utspille seg på Kongsvinger, er det langt fra Henriksens latente distriktsromantikk til de lett klaustrofobiske småstedsrommene i «Komme hjem og reparere hus».

De snevre, og ofte mørke rammene for novellene forhindrer likevel ikke Kvalshaug i å heie litt ekstra på stayerne han presenterer - mest av alt kan boka leses som en slags hyllest til utholdenheten, dens egen skjønnhet; viljen til å fortsette selv når det egentlig ikke virker så fristende, og kjærligheten som ligger i den beslutningen.

Enstonig

Vidar Kvalshaug tegner opp scenariene sine med stor økonomisk sans, og et språk som er uaffektert helt opp mot grensen til det temperaturløse.

Derfor er det også imponerende når han gang på gang raskt klarer å gi dybde og medfølelse til stramt tilskårne skikkelser.

Som novellist er Kvalshaug likevel bedre til å skru sammen situasjoner enn til å løse dem opp.

Litt for ofte nøyer tekstene hans seg med å fastholde konfliktene som opprinnelig satte dem i gang. Det gjør boka mer enstonig enn den trenger å være, og gir samtidig et unødvendig påtatt preg til underliggende tristessen. De gangene mønsteret brytes, er det lettere å merke hva en savner i denne solide boka, som når et hvitt og overraskende lys plutselig åpner seg over fortida i det aller siste avsnittet i den til da nokså konvensjonelle Kongsvinger-fortellingen «Siste sommerregn».