PROBLEMER I USA: USAs pengepolitikk går i praksis ut på å bruke seddelpressen som løsning på budsjettproblemene. Det er også et problem for Norge, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Reuters/Scanpix
PROBLEMER I USA: USAs pengepolitikk går i praksis ut på å bruke seddelpressen som løsning på budsjettproblemene. Det er også et problem for Norge, skriver kronikkforfatteren. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

Norge sett innenfra

ØKONOMI: Professor Michael Hudsons kritikk av forvaltningen av oljefondet viser at han ikke har særlig innsikt i norsk økonomi.

Les Michael Hudsons kronikk: Norge sett utenfra

DEN AMERIKANSKE økonomen Michael Hudson har nylig vært i Norge og kritisert forvaltningen av oljeformuen. Debatten på Litteraturhuset og hans kronikk i Dagbladet med undertittelen «kontrasten mellom offensive asiatiske økonomier og den norske forvaltningen av Oljefondet er slående», antyder at Hudson ikke har særlig innsikt i norsk økonomi og de utfordringer Norge står ovenfor.

Dette innebærer ikke at alle Hudsons kritiske synspunkter kan avfeies, men hans helhetsforståelse er svak.

MOTIVET FOR opprettelsen av Oljefondet, nå Statens pensjonsfond utland, på 1990-tallet, var ikke å maksimere avkastning ved å ta høy risiko. Motivet var å skjerme norsk fastlandsøkonomi fra svingningene i oljeprisen ved å skille bruken av oljepenger fra inntjeningen.

Norge hadde da gjennomgått to sure «blåmandager»; oppryddinger etter uforsiktig bruk av antatte eller reelle oljepenger.

FØRSTE GANG var på slutten av 1970-tallet. Da fikk vi lønns- og prisstopp etter en heftig motkonjunkturpolitikk med sterk reallønnsvekst, under forventning av store oljeinntekter som kom forsinket.

Neste gang var på slutten av 1980-tallet. Oljeprisen hadde falt og Norge hadde lagt seg til vaner som forutsatte fortsatt høye oljepriser. Bitre erfaringer sørget tidlig på 1990-tallet for en bred politisk enighet om tiltak for å dempe oljeprisens betydning for fastlandsøkonomien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ut fra dette perspektiv har Oljefondet vært vellykket. Da oljeprisen falt til 10 dollar fatet i 1998-99 ble fastlandsøkonomien knapt berørt; vi hadde en buffer. Den har vi heldigvis fortsatt. Oljeprisen og dermed Norges olje- og gassinntekter er fremdeles ustabile. De siste tre årene har oljeprisen variert mellom 34 og 147 dollar per fat, uten at det har hatt nevneverdig innvirkning på fastlandsøkonomien.

HØYERE UTVINNINGSVOLUM for olje og gass og langt høyere priser enn forutsatt på 1990-tallet har bidratt til et fond av langt større dimensjoner enn hva som ble antatt den gang.

Michael Hudsons kritikk er at oljefondet forvaltes på en dårlig måte, underforstått med høy risiko og lav avkastning, og at Norge i stedet burde satse pengene på direkte investeringer i vårt nærområde, Norden, og på hjemmebane. Han anbefaler Norge å følge eksemplene fra Kina og Singapore som etter hans mening har strategisk mer fornuftige og mer langsiktige investeringer.

HUDSON MENER at dagens finansmarkeder er preget av tiltakende ustabilitet og at Norges finansinvesteringer derfor er utsatt for høy risiko. Det er vanskelig å avfeie denne kritikken, ikke minst i lys av de store underskuddene i amerikansk økonomi. USAs pengepolitikk går i praksis ut på å bruke seddelpressen som løsning på budsjettproblemene. Fordi Oljeondet ikke foretar direkte investeringer og investeringer i eiendom er i en spe begynnelse, består verdiene av obligasjoner som er sårbare for inflasjon, og av aksjer som er sårbare overfor økonomiske tilbakeslag.

HUDSON GJØR imidlertid en alvorlig feil ved å skjære Europa og USA over én kam. Både Europa og USA sliter med store underskudd på sine statsbudsjett, men Europa gjør i motsetning til USA noe med problemet. Storbritannia, utenfor eurosonen, har påbegynt en hestekur for å få bedre balanse i budsjettet. I eurosonen treffes harde tiltak overfor medlemslandene med store underskudd; de tvinges til forbedring fordi de ikke lenger har noen egen seddelpresse til rådighet. I USA kan verken utgiftskutt eller skatteøkning forventes på denne siden av presidentvalget i november 2012; USAs budsjettunderskudd og gjeldsbyrde ligger an til å øke. Største kjøper av amerikansk statsgjeld er nå USAs sentralbank, Federal Reserve, som for dette formål utsteder penger, det vil si likviditet.

VED SISTE ÅRSSKIFTE var USAs direkte statsgjeld anslagsvis på 9 327 milliarder dollar, tilsvarende ca. 63 prosent av bruttonasjonalproduktet. Dette er en forholdsvis lavere gjeldsbyrde enn i mange europeiske land. Men gjelden til ulike statlige fond, de statlig garanterte boligbankene, delstater og byer og til sist sentralbanken Federal Reserve, gjør at USAs samlede offentlige gjeld ble på 23 881 milliarder dollar, tilsvarende 162 prosent av BNP.

Det er trolig en høyere offentlig gjeldsbyrde enn i noe europeisk land.

Ved årsskiftet hadde amerikanske husholdninger en samlet gjeld på anslagsvis 12 526 milliarder dollar, tilsvarende 85 prosent av BNP. Fire femtedeler var boliglån, resten forbrukslån. Amerikanske foretak utenom finanssektoren hadde en samlet gjeld på 10 957 millliarder, tilsvarende 74 prosent av BNP. Gjeldsbyrden innebærer at aktivitetsnivået i den private sektor er kritisk sårbart overfor renteøkninger.

EUROSONEN har som helhet langt bedre statsfinanser enn USA. De dårligst stilte landene, Hellas, Irland og Portugal, er små. Som helhet har eurosonen nær balanse i utenriksøkonomien; Tyskland og andre nordeuropeiske land har store overskudd.

PÅ DENNE BAKGRUNN fortoner Hudsons kritikk av Fondet seg som overflatisk og urimelig. Nord- og Sør-Amerika står sammen med Afrika for ca. 35 prosent av verdiene i Oljefondet, Europa står for ca. 50 prosent av aksjene og ca. 60 prosent av obligasjonene, mens Asia står for ca. 15 prosent av aksjene og ca. 5 prosent av obligasjonene. Fondet har sine største verdier i Europa, der Norge kjøper størstedelen av sin import, og er mindre utsatt for risiko i USA.

Kina ønsker direkte investeringer for å få tilgang på teknologi og ledelse, og begrenser finansielle investeringer.

MANGE NORSKE FORETAK investerer i utlandet, men Fondet har ikke ressurser til å følge opp eventuelle direkte investeringer i utvalgte bedrifter. Kuwait tapte i sin tid store summer på direkte investeringer i utenlandsk industri. Risikoen tatt i betraktning er det ikke ufornuftig av Norge å spre investeringene på små andeler i et større antall foretak. Norden har ikke kapitalmangel og et begrenset potensial for norske investeringer.

Investeringer i infrastruktur, forskning og utvikling i Norge forutsetter ikke en større bruk av oljepenger innenlands, men en omprioritering av budsjettmidler og eventuelt en øremerking av pengene som overføres fra Fondet til statskassen.

TROLIG HADDE DET vært mer interessant om Hudson hadde fått i oppdrag å fortelle om problemene i dagens finansmarkeder og de utfordringer som USA står overfor. Dette temaet angår Norge direkte. Som en av verdens ledende kreditorer og investorer har Norge en konservativ interesse av orden og stabilitet i internasjonal økonomi for å sikre våre verdier, tilgodehavende i utlandet.

På dette punkt har Norge felles interesser med blant andre Kina, Japan, Tyskland, Russland og Saudi-Arabia. Amerikanske finansmyndigheters strategi er tydelig å få opp inflasjonen for å redusere realverdien av gjeldsbyrden, og å senke dollarkursen overfor andre viktige valutaer for å bedre konkurranseevnen. Altså aktivt å skape uorden og ustabilitet i internasjonal økonomi for å komme unna en finansiell knipe.