Sist fredag stemte 122 av FNs medlemsland for avtalen om å forby atomvåpen. Avtalen er en bindende juridisk tekst som krever at land som ratifiserer avtalen aldri, under noen omstendigheter, kan utvikle, teste, produsere, framstille eller på annen måte anskaffe eller lagre atomvåpen. Da forslaget om å starte forhandlinger om et slikt forbud kom opp i FN, stemte Norge nei. Sammen med atommaktene og Nato-landene (unntatt Nederland). Utenriksminister Børge Brende oppfattet forslaget nærmest som en vits. Han sa at slike forhandlinger ville være «et spill for galleriet» og at Norges nei var «et klart veivalg mot populisme og enkle løsninger» på komplekse problemer. Etter at avtalen er vedtatt, har Brende nøyd seg med å stemple den som «markeringspolitikk». Atomtraktaten er ikke forenelig med Norges Nato-forpliktelser, sier han.

Stortinget vedtok i fjor enstemmig at Norge skal arbeide for et rettslig bindende rammeverk på grunnlag av gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen. Brende og regjeringen mener det forutsetter atommaktenes medvirkning. I praksis legges det opp til et dobbeltspill. Norge er i prinsippet for atomnedrustning, men sier i praksis ja til deltakelse i Natos og USAs atomstrategi. Helt siden begynnelsen på den kalde krigen har det norske forsvar vært en modul i dette militærapparatet. Og hvis noen er i tvil, viser ny forskning at atomvåpen spiller en framskutt rolle i Russlands militære strategi.