Norge sinke i Norden

I går åpnet Statens Museum for Kunst i København sitt nybygg, og Nasjonalgalleriets direktør, Tone Skedsmo, var formodentlig en av de mange innbudte gjestene. Hun hadde nok spesiell interesse av å se arkitekt Anna Maria Indrios djerve kobling av den 100 år gamle historistiske bygningen med et museum i vår tids formspråk, som ved sin nærgående dialog har fått de matglade dansker til å snakke om «en arkitektonisk sandwich».

  • Skedsmo må i alle fall ha konstatert at kontinentale københavnere viser et annet mot enn norske brødpolitikere, selv om enkelte - som Politikens arkitekturkritiker Henrik Sten Møller - har fått det nye museet i halsen. I forhold til Indrio, som med sin italienske bakgrunn så selvfølgelig sidestiller gammelt og nytt, viste arkitekttrioen Telje, Torp og Aasens vinnerutkast til Nasjonalgalleriets nybygg på Tullinløkka fra 1996 en helt annen tilbakeholdenhet overfor forgjengerens verk. Likevel var dette mer enn nok til at den rabiate antimodernismen her i røysa buldret med sine bannbuller, og spilte opp til populismens velfødde fordommer med et svulstig kuppelprosjekt som skremte de ansvarlige politikerne til å legge lokk over utbyggingsplanene.
  • Nå når bilene fortsatt står tett i tett på Tullinløkka, kjører det øvrige Norden nok en gang fra Norge på kulturens område. 1998 - som historikerne i framtida vil innskrive som det store nordiske museumsåret - kan registreres som et kulturelt annus horribilis her til lands. Mens direktør David Elliot i Moderna Museet, KIASMA-sjef Tuula Arkio og nå museumsleder Allis Helleland synliggjør Skeppsholmen, Mannerheimkatu og Sølvgade som attraktive adresser på det internasjonale kunstkartet, må deres norske kolleger Tone Skedsmo og Per Boym bare konstatere at våre myndigheter synes blinde for verdien av å gi vekstvilkår til den visuelle kulturen.
  • Det har selvsagt vært harde diskusjoner, taktiske vurderinger og årelang tautrekking innen det politiske liv når det gjelder de nye kunstmuseene i Helsinki, København og Stockholm. Likevel står de arkitektonisk fornyete institusjonene der i dag, og vitner om at også politikere kjente sitt ansvar for kunsten. De nøyde seg ikke på norsk vis med å få et navn i kulturhistorien gjennom å sette sin signatur under ansvarsfraskrivelsen.