Jeg har vært så heldig å bli kjent med en stolt og sterk kvinne fra Iran. Hun levde et materielt sett relativt ubekymret liv i den gamle kongebyen Esfahan som kontoransatt i et internasjonalt firma. Ved å overholde kleskodene, ikke ytre seg kritisk om politikk eller religion, og etterleve forskriftene om kvinnelig underdanighet, kunne hun unngå bråk. Men hun hadde noen problemer: Ett dreide seg om litteratur og politikk. I mange år hadde hun skrevet noveller; små historier med utgangspunkt i skjebnen til mennesker hun møtte eller hørte om. Skjebner som viste brutaliteten i prestestyrets Iran. Men hun hadde aldri publisert noe. Det andre problemet var hennes mann. Hun var blitt giftet bort som 17-åring. Det ble aldri noe godt forhold. Han var brutal og slo henne, men han lot henne utdanne seg og ta arbeid, fordi han var uten arbeid selv og trengte pengene hennes.

I 2005 blir livet hennes snudd opp-ned. Etter å ha tenkt lenge og spurt seg for hos en familievenn, henvender hun seg til en forlegger for å få vurdert mulighetene for å publisere noen historier. Da hun neste gang kommer tilbake dit, blir hun tatt med til kontoret for litteratursensur – Ershad. Der sitter det en mann som begynner å spørre henne ut om skriftene hennes. Særlig er han interessert i om de er fra virkeligheten, eller bare fantasi. Det ender med at hun blir tatt med til det hemmelige politiets forhørssenter i byen, men får et hjerteanfall og må innlegges på revolusjonsgardens sykehus. Hennes bror aner at dette er farlig, og kausjonerer et betydelig beløp for henne. Deretter erfarer hun at hennes mann har etablert kontakt med en velstående araber og forbereder salg av deres da 15-årige datter. I slike saker har moren ingen innsigelsesrett, ettersom faren etter iransk lov suverent bestemmer over døtre eldre enn 7 år. Hun får panikk, og påskyndet av sin bror som ser hva som truer, planlegges flukt.