Norge som fata morgana

Jeg har vært så heldig å bli kjent med en stolt og sterk kvinne fra Iran. Hun levde et materielt sett relativt ubekymret liv i den gamle kongebyen Esfahan som kontoransatt i et internasjonalt firma. Ved å overholde kleskodene, ikke ytre seg kritisk om politikk eller religion, og etterleve forskriftene om kvinnelig underdanighet, kunne hun unngå bråk. Men hun hadde noen problemer: Ett dreide seg om litteratur og politikk. I mange år hadde hun skrevet noveller; små historier med utgangspunkt i skjebnen til mennesker hun møtte eller hørte om. Skjebner som viste brutaliteten i prestestyrets Iran. Men hun hadde aldri publisert noe. Det andre problemet var hennes mann. Hun var blitt giftet bort som 17-åring. Det ble aldri noe godt forhold. Han var brutal og slo henne, men han lot henne utdanne seg og ta arbeid, fordi han var uten arbeid selv og trengte pengene hennes.

I 2005 blir livet hennes snudd opp-ned. Etter å ha tenkt lenge og spurt seg for hos en familievenn, henvender hun seg til en forlegger for å få vurdert mulighetene for å publisere noen historier. Da hun neste gang kommer tilbake dit, blir hun tatt med til kontoret for litteratursensur – Ershad. Der sitter det en mann som begynner å spørre henne ut om skriftene hennes. Særlig er han interessert i om de er fra virkeligheten, eller bare fantasi. Det ender med at hun blir tatt med til det hemmelige politiets forhørssenter i byen, men får et hjerteanfall og må innlegges på revolusjonsgardens sykehus. Hennes bror aner at dette er farlig, og kausjonerer et betydelig beløp for henne. Deretter erfarer hun at hennes mann har etablert kontakt med en velstående araber og forbereder salg av deres da 15-årige datter. I slike saker har moren ingen innsigelsesrett, ettersom faren etter iransk lov suverent bestemmer over døtre eldre enn 7 år. Hun får panikk, og påskyndet av sin bror som ser hva som truer, planlegges flukt.

I desember 2005 flykter mor og datter. Utstyrt med falskt pass, og ledsaget av en godt betalt menneskesmugler som utgir seg for hennes mann, reiser hun ut fra Teheran med mål Stockholm. Hun er en kunnskapsrik dame som også har vært i stand til å komme igjennom de sensurfilter som iranske myndigheter legger på Internett. Hun har funnet ut at Norge er verdens frieste land; et land med et demokrati som særlig sikrer kvinners rettigheter. Gjennom bekjente har hun fått navn og adresse til en iransk flyktning som bor i Nord-Norge. Dit vil hun dra for å søke om beskyttelse. I Stockholm setter mor og datter seg på toget. I et frostsprakende vinterlandskap bærer det stadig lengre nordover, mot vinternatta, verdens ende. Til nysgjerrige medpassasjerer sier hun at de er turister som skal nordover for å se på nordlyset.

Etter et døgn på toget er de i Norge. Fra Sverige har hun ringt sin kontaktadresse, og blir tatt imot i Narvik. Nå bærer det raskt til politiet. Her blir et foreløpig forhør gjennomført, og hun må levere inn papirer som kan dokumentere hvem hun og datteren er. Det er ikke mye hun har fått med seg, men det aller mest verdifulle er en skrivebok der hun har skrevet noen av sine noveller. Også den vil politiet ha, som dokumentasjon. Hun leverer den inn, uten å få kvittering. I januar 2006 bærer det til Oslo for å gjennomføre fullstendig asylintervju. Der får hun igjen problemer med hjertet, en medfødt lidelse som særlig slår ut i stressituasjoner. I løpet av januar har både hun og datteren avgitt erklæringer om hvorfor de er kommet hit. Deler av deres beretning kan dokumenteres med medbrakte papirer. De får oppnevnt advokat som skal bistå dem videre, og blir innkvartert på et rom i et asylmottak.

Så er det å vente på svar. Mor får ikke noe tilbud om å lære norsk. Det hadde Erna Solberg bestemt er bortkastet for asylsøkere. Hun kjøper seg ei stor ordbok, og starter egenlæring. Gjennom små jobber treffer hun mennesker som hun også kan lære språk fra, og forbausende fort vokser det fram et norsk vokabular. Datteren skal egentlig gå i 9. klasse i ungdomsskolen, men blir plassert på voksenopplæring. Der får hun sin opplæring bl.a. sammen med muslimske menn som forteller henne at hun skal dekke til håret og ikke snakke med norske menn, heller ikke om de er lærere.

Etter 14 måneder er ventinga over. UDI har behandlet saken deres, og svaret er nei. Det er et sjokk som går hardt inn på både mor og datter. UDI tror ikke på hennes historie, de finner angivelige feil ved domstolsinnkallingene, og mener trusselen mot datteren kan avverges ved at moren henvender seg til en domstol i Iran og krever skilsmisse! Et rettssystem som i de siste åra har besørget henrettelse av mange barn. For øvrig, bemerker UDI, må innvandringspolitiske hensyn veie tyngre enn Barnekonvensjonens bestemmelser.

Gjennom sin fastlege får hun time hos en hjertespesialist. Undersøkelsen viser en sjelden og alvorlig form for hjertelidelse som svært få land har kompetanse til å behandle. Et av disse er Norge, ved Haukeland sykehus i Bergen. Hun får termin der i oktober 2007. Hun går samtidig til psykiatrisk terapi. Hennes diagnose er «reaktiv depresjon», altså depresjon grunnet ytre årsak.

Hennes advokat setter opp en svært godt begrunnet anke til UDI/UNE. Hun må dokumentere hva novellene hennes gikk ut på. Den håndskrevne boka som politiet tok fra henne, er forsvunnet! Der er historiene hun leverte til sensuren i Esfahan. UDI står fast på sitt vedtak, og gjenopptar saksbehandlingen for å forsterke avslaget. Gjennom Den norske ambassaden i Teheran blir det bedt om en «verifiseringsrapport» knyttet til domstolsinnkallingene. En rådgiver hevder på grunnlag av formelle kriterier at innkallingene er falske. Rådgiveren, formodentlig en iransk advokat, får også tilgang til hennes politiintervju. Han hevder kategorisk at sensuren og revolusjonsdomstolen ikke opptrer slik hun har fortalt! I det eksiliranske miljøet i Oslo er det mange som gjennom egne opplevelser med arrestasjon, fengsel, tortur og sårmerker på kroppen kan bekrefte akkurat det «rådgiveren» i Teheran sier ikke kan skje. Men UDI spør ikke slike. UDI og Politiets utlendingsenhet sender nå brev med forhåndsvarsel om utvisning for «grovt brudd på utlendingslovens §47 b». Hun får ei uke til å uttale seg i sakens anledning. Krisemøte hos hennes advokat fører til skriftlig innsigelse. Domstolsinnkallingene ble utstedt etter at hun forlot Iran, og ettersendt henne fra broren. Hun har videresendt dem UDI, i god tro. Mor og datter er fullstendig slått ut. Datteren får angst for at politiet kommer på døra og henter henne, nekter å bo på mottaket og flytter inn hos venner. Livet blir nå svært vanskelig for en mor som flyktet med sin datter for å beskytte henne. Hun er ikke lenger stolt og sterk, men knust og svak, med nervene i helspenn.

«Norge godt for norske kvinner», sier hun. «Ikke godt for asylsøkerkvinner fra muslimland.» Hun spør seg hvorfor hun dro til Norge, hvorfor hun trodde på Norge. Nå er det Norge som ikke tror på henne. Hennes bilde av Norge var som en luftspeiling på andre siden av ørkenen. Da hun kom dit trodde hun at hun så det gode Norge, så var det borte. Vi som kjenner henne, vi som tror på ekte humanitet og har Norge som fedreland, spør oss selv: Kan vi akseptere et slikt Norge?

For øvrig, bemerker UDI, må innvandringspolitiske hensyn veie tyngre enn Barnekonvensjonens bestemmelser.