Norge som forbilde

OLJEPOLITIKK: Bolivia og Venezuela viser en virkelig vilje til omfordeling av ressursene, fra en rik elite til det store flertallet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Jeg befant meg i Caracas største konsertsal sammen med aktivister og fagorganiserte fra hele Latin-Amerika. Desember 2004. Hugo Chavez holdt en av sine karismatiske taler. Under opplesing av lista over prominente gjester stoppet han opp ved navnet Terje Nustad, leder for OFS (nå SAFE), en fagforening for norske oljearbeidere. «Norske oljearbeidere! Terje, where are you Terje. Stand up.» Klappslaven var lang. Det var ingen tvil om hva som lå i den: Respekt for den norske oljeerfaringen. I den radikale bevegelsen som nå griper tak i makten i Latin-Amerika har norsk oljepolitikk og Statoil stått som det ene vellykkede eksemplet på en nasjon hvor en har klart å sikre seg nasjonal styring og kontroll over oljevirksomheten og sørget for å kanalisere overskuddet til folk flest. På podiet sammen med Chavez satt også Evo Morales, lederen for det Bolivianske sosialistpartiet MAS. Han ble introdusert som Bolivias neste president. Nå er Morales valgt, med klart flertall.

DET HAR IKKE vært mye å lese om Bolivia i norske media. Dette til tross for at landet i de siste åra har opplevd tre folkelige oppstander, langt mer dramatiske og rotbrytende i sin karakter enn begivenhetene i Ukraina og Libanon, hvor CNN var på plass med sine lyskastere og dermed satt dagsorden. Typisk, når det nå først skrives noe, følges vinklingen i amerikanske media: «Koka-marerittet» (VG): En eksotisk antiamerikansk kokabonde er valgt til president. Det vesentlige spørsmålet i boliviansk politikk i dag er imidlertid ikke kokadyrking, men en svært så kjent norsk vinkling: Petroleum. Bolivia har gassreserver av en størrelse som gjør det mulig å ta tak det store fattigdomsgapet. Virksomheten er imidlertid i hovedsak eid og drevet av utenlandske oljeselskaper, selskaper som Total, BP og det tidligere statlige, nå privatiserte brasilianske Petrobras. Det meste av gassen eksporteres. Mye går til Brasil. I de siste åra har striden stått om et rørledningprosjekt over Andesfjellene til Chile, hvor gassen skal skipes til USAs vestkyst som LNG. Bolivia er et av mange land hvor Verdensbanken og IMF på 1980- og 90-tallet utnyttet gjeldskrisen til å bane vei for multinasjonale selskaper. I 1999 ble store deler av vannforsyningene overtatt av multinasjonale selskaper. Et datterselskap av Betchel Cooperation utnyttet denne posisjonen til å tredoble prisene for mange av de aller fattigste. Det resulterte i et opprør. I dag er det gassen som står i sentrum for begivenhetene. Fattigfolk i Bolivia føler det samme som befolkningen i Nigerdeltaet i Nigeria. De ser verdiene tappes opp fra jorda og ut i verden, rett foran deres føtter. Selv mangler de strøm og varme. Evo Morales ledet i sommer en 200 kilometer lang marsj fra høyladet i Andes til hovedstaden Le Paz hvor kravet var 50 prosent royalty på all produksjon. Mange forventer at Morales som president vil nasjonalisere petroleumsvirksomheten. Blant hans støttespillere går diskusjonene om dette bør skje med eller uten kompensasjon.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer