Norge som «judenrein»?

NORGES GRUNNLOV

starter som kjent friskt med en påstand om at landet er fritt og udelelig, og i originalutgaven gikk den deretter i neste paragraf raskt over til det nest viktigste: Å nekte jøder og jesuitter adgang. I anfall av storsinn åpnet man grensene for jøder i 1851, og 105 år senere kunne selv jesuitter få komme.

Men nå varsles det at etter mer enn 150 år spøker det for jødisk tilstedeværelse i Norge. Formann og forstander for Det mosaiske trossamfunnet i Oslo, Rolf Kirschner, skriver 7. juli i Aftenposten at unge norske jøder flytter fra landet.

Kirschner er ikke spesielt presis når det gjelder tall, men sier at «årlig» velger «omlag halvparten» av ugdommene å flytte ut, først og fremst til Israel og andre land med større jødiske sentra. Man tør anta at det i noen tilfeller av utflytting finnes nøytrale, eller endog positive årsaker: Evnen og viljen til å flytte til et annet land kan være et tegn på livsstyrke og fleksibilitet, og i en verden som kretser stadig mer rundt materielt forbruk, kan en søken til et etnisk og religiøst fellesskap virke som et langt sunnere alternativ for å bygge seg en identitet. Man kan ikke godt kreve at en jødisk minoritet på død og liv skal holde seg innenfor landets grenser, bare fordi man selv synes en europeisk by bør ha en synagoge for ikke å framstå som håpløst provinsiell.

ALLIKEVEL ER DET

noe skremmende ved forestillingen om et Norge helt uten jøder. Hva slags europeisk land er helt uten jødisk kulturliv? Svaret er enkelt og kort, nemlig: Island.

Mer interessant er det allikevel å sammenligne utviklingen i dagens Norge med det øvrige Europa. Berlin er nylig igjen blitt et jødisk kraftsentrum, delvis på grunn av innvandring fra det tidligere Sovjetunionen. Paris og Antwerpen er andre byer i Vest-Europa som opplever en liten jødisk renessanse. Synagoger pusses opp og jødiske skoler åpnes på nytt fra Kiev til Vladivostok til tross for at den jødiske befolkningen i Ukraina og Russland, i rene tall, blir stadig mindre grunnet utvandring. Selv i Krakow og Warsawa har jødiske bydeler «gjenoppstått», og den jødiske Donau-jazzen «klezmer» er igjen på moten. Man skal ikke lenger enn til Sverige for å finne jødiske tidsskrift i velassorterte bokhandler og jødiske studentforeninger ved universitetene. Og all denne aktiviteten er ikke uten risiko, men til tross for at det i alle disse stedene finnes organiserte høyreekstremister som er langt mer tallrike, synlige og voldelige enn deres meningsfeller i Norge.

MEN I NORGE

ønsker altså allikevel ikke unge jøder å bli værende. Slik sett ligner ikke Oslo på Paris eller Amsterdam. I denne sammenheng ligner Oslo på den irske byen Cork. Både James Joyces hovedperson i «Ulysses», Leopold Bloom, og Israels tidligere statsminister Chaim Herzog var irske jøder, men det hjelper lite for de som prøver å holde hjulene i gang ved øyas to synagoger. Lignende avfolkningsproblematikk finner man i de jødiske samfunnene Edinburgh i Skottland og i sibirske Birobidzhan. Små menigheter i periferien vil alltid slite med økonomien og infrastrukturen, og til tider kan det nok virke som det eneste de har å tilby sine unge, er et ekstremt begrenset utvalg av potensielle livsledsagere, i tillegg til muligheten for å bli sjikanert av en fordomsfull lokalbefolkning. Her har vi omtrent de samme mekanismene som når ungdom forlater landsbygda til fordel for storbyen.

At Norge er en liten randstat med et allerede i utgangspunktet svært lite jødisk miljø kan man ikke gjøre så mye med i første omgang. Det som bør skremme enhver borger i dette land, er meldingene om at jøder føler seg verken ønskede eller trygge i Norge. Og en årsak til usikkerheten som nevnes hyppig, blant annet av Kirschner, er medias dekning av palestinakonflikten.

KANSKJE NORSKE REDAKTØRER

anser seg som upartiske i midt-østensaker, og kanskje de gjør det de kan for å lage en så nøytral framstilling som mulig. Det er ikke relevant akkurat i dette spørsmålet.

Poenget her er at hvis jøder angir norsk mediadekning av palestinakonflikten som en grunn til å flytte fra landet og skifte statsborgerskap, og gitt at muslimer bosatt i Norge ikke gjør det, må norske journalister på et eller annet vis ta dette til seg. Hvis noen faktisk foretrekker å risikere et møte med skinheads eller selvmordsbombere i et annet land framfor nok en omgang med Aftenposten og Dagsrevyen i Norge, bør tiden være kommet for, om ikke annet, å vurdere midt-østendekningen i norsk media.

Å rapportere mindre om overgrep utført av Israel er ikke en løsning. En økt oppmerksomhet, «for balansens skyld», mot skrekkregimer i regionen som Saudi-Arabia, er også et fåfengt og urealistisk krav. Utenriksstoffet i pressen og eteren er begrenset, og all den tid vestlig media ikke har tilgang til bilder fra torturcellene i Riyadh, kan man heller ikke vente seg artikler om dem. Brudd på menneskerettighetene gjør seg best i fire farger.

MAN KAN HEVDE

at det virkelige problemet med norsk medias dekining av palestinakonflikten er den gjennomgående religiøse tonen. Dette henger i sin tur sammen med det som ellers er norsk presses fremste fortrinn: Dens uvanlig brede spekter. (Man skal ikke lenger enn til Sverige før alle landets riksaviser står til høyre for regjeringen.) For venstresiden i Norge handler palestinakonflikten om en episk kamp mellom fattige og rike, for USA-motstanderene handler det om kolonialisering, for kristne handler det om «oppfyllelse av profetier», og for konservative handler det om vestlig kontra orientalsk kultur. I alle sammenhengene blir jødene noe mer og noe mindre enn vanlige mennesker, de blir representanter for noe annet enn seg selv.

Israel er idag det eneste landet som regelmessig sammenlignes med nazistveldet i Tyskland. Sharon er blitt tegnet med SS-uniform i Dagbladet og norske kunstnere har ved to anledninger i vår presentert verk der de har skrevet «Israel» med hakekors i stedet for bokstaven «s». At nazi-stempelet sitter løst mellom jødiske samfunnsdebattanter i Israel er riktignok et gøyalt poeng, men ikke mer. Det er åpenbart for enhver at for en tilfeldig norsk jøde gjør det et visst inntrykk at verdens eneste jødiske land også er det eneste som i Norge sammenlignes med Hitlers Tyskland.

Jødiske foreldre i Norge som har måttet ta sine barn ut av skolen på grunn av mobbing, er nok bare middels mottagelige for den klassiske forsvarstalen fra journalister at når de skriver negativt om Israel skal ikke det forstås som et angrep på alle jøder. Man kan heller ikke kreve at bare fordi noen er jødisk, må de selv garantere for sin sikkerhet ved å forfekte en bestemt politisk oppfatning om for eksempel Israels murbygging. Frihet må være noe mer, og noe annet, enn frihet blant mennesker som mener nøyaktig det samme.

HVIS NORSK MEDIA

virkelig er i ferd med å avslutte jødisk liv i Norge, kan det ikke avfeies med ansvarsfraskrivelse, arroganse eller henvisning til andres lidelser.

Det er ikke journalisters jobb å fremme fordommer, eller å gjøre livet usikkert for minoriteter. Slikt har vi tross alt politikere til.