Norge som USAs rævdilter

«Det er denne politikken som tydeligvis skal være Norges hvis vi om et par dager blir innvalgt i Sikkerhetsrådet.»

Sjelden har jeg sett en politiker kle til de grader av seg selv eller om man vil: Slå seg selv og det offisielle Norge slik på munnen - som utenriksminister Thorbjørn Jagland har gjort de siste dagene. - Vi tar avstand fra all vold, sier han om konflikten mellom Israel og palestinerne - og han sidestiller okkupanten med dem som tynes av okkupasjonsmakten.

Dette er i godt samsvar med USAs holdning i Sikkerhetsrådet. I en FN-kritikk mot Israel som er så mild at verken Israel eller provokasjonsinnstifteren Ariel Sharon nevnes, fordømmes «overdreven bruk av vold mot palestinerne, som har ført til skader og tap av menneskeliv». Selv denne teksten, som var utvannet av amerikansk motstand mot enhver kritikk av Israel, ble for mye for amerikanerne. De unnlot å bruke sitt veto mot resolusjon, avholdt seg bare fra å stemme.

Den amerikanske holdningen gjenspeiler Norges standpunkt: Vi må få Oslo-prosessen på skinnene igjen, derfor må vi ikke si noe som noen av partene kan oppfatte som ubalansert, er innholdet i utenriksminister Jaglands svar: - Vi tar avstand fra all vold.

Ikke rart at den reaksjonære talsmannen for den israelske ambassaden er godt fornøyd med den norske holdningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den andre parten i konflikten, palestinerne, kan bare konstatere at Jagland for kort tid siden raskt gikk imot proklamasjonen av en palestinsk stat og nå sidestiller dem som skytes med dem som skyter.

Jagland fordømmer dermed, som Dagbladet skrev for noen dager siden, kulene som dreper, men ikke dem som avfyrer kulene. Han setter likhetstegn mellom okkupanter og de som lider under okkupasjonen. Å si at Jagland dermed har misforstått hele Oslo-avtalen som jo bygde på at man skulle gjennomføre FN-resolusjoner med krav om at Israel skulle trekke seg ut av alle okkuperte områder, er for mildt. Jagland opptrer her rett og slett pinlig og servilt overfor USA.

Det er denne politikken som tydeligvis skal være Norges hvis vi om et par dager blir innvalgt i Sikkerhetsrådet.

Jeg har tidligere tatt opp den norske kampanjen for medlemskap i Sikkerhetsrådet og har vist at vi ikke har noe der å gjøre hvis vi ikke kan opptre som en uavhengig nasjon med standpunkter vi kan stå for - ikke bare USA. Den gang brukte jeg Norges holdning til det irakiske folkets lidelser under FN-sanksjoner og Saddam Hussein som eksempel.

Jeg drømte ikke om at Norges synspunkter på konflikten mellom Israel og palestinerne skulle bli et like sterkt eksempel.

Nå kan det tenkes at Norge hadde gått sammen med de andre medlemslandene i Sikkerhetsrådet i den utvannede fordømmelsen av Israel. Det kan tenkes.

Men det ville ikke ha vært i samsvar med Thorbjørn Jaglands uttalelser. For hans synspunkter er i overensstemmelse med amerikanernes holdning. Okkupant og okkuperte er likeverdige, den sterke makten er likeverdig med den svake. I realiteten: Skal det bli fred, må den svake bøye nakken for makten.

I og for seg er ikke dette noe nytt. Det er bare så sjelden norske politikere til de grader stripper offentlig. For selve Oslo-prosessen bygger på den sterkestes rett:

De okkuperte skal forhandle med okkupanten om hvor mye av det okkuperte området okkupanten skal få beholde.

Om dette er det mye å si, blant annet at det er et klart brudd med flere folkerettslige prinsipper. Likevel kunne de fleste av oss i begynnelsen av 90-åra godta dette som et utgangspunkt - i alle fall så lenge palestinerne selv ville det, for omsider å medvirke til fred i et område der to nasjoner skal forsøke å finne et samliv på et område som er på størrelse med to tredjedeler av Nordland fylke.

Men så viser det seg at Israel slett ikke har tenkt å overholde prinsippene som Oslo-avtalen bygde på: avståelse av okkuperte områder til gjengjeld for fredsavtale. Mens forhandlingene har skrantet videre, har israelerne fortsatt å bygge boliger for jøder i de okkuperte områdene samtidig som befolkningen der selv ikke har fått byggetillatelser. Når den israelske hæren kjører bulldosere inn i de fire hjørnene på nybygde palestinske hus, kommer svake oppfordringer fra USA: - Ikke gjør dette. Det tjener ikke fredsprosessen.

Men Israel hører ikke, byggevirksomheten fortsetter - og støttespillerne for Oslo-prosessen sier ikke mer. Undergravingen av Oslo-avtalen fortsetter. Man må være forsiktig med å si til en av partene at den er på kollisjonskurs med inngåtte avtaler - så lenge det er snakk om den sterke parten.

Den etniske rensingen av palestinerne fra Øst-Jerusalem og Vestbredden har fortsatt. Det kan tenkes at Norge har sagt noe om dette, men det må ha skjedd i hviskende møter, som ikke skulle skape pinlige situasjoner for israelerne. Det pinlige slår i stedet tilbake på den norske ministeren.

For det er en annen side ved sidestillingen av den svake og den sterke: Det finnes ikke moralsk gehalt i dette. Og det er en totalt misforstått tilnærming til forsvar av Oslo-avtalen.

Dette har pågått lenge. Palestinske menneskerettighetsforkjempere har påpekt Norges unnfallenhet i forhold til Yasir Arafats og de palestinske selvstyremyndighetenes overgrep mot egen sivilbefolkning.

- De er bare opptatt av å beskytte Oslo-prosessens struktur, sa lederen for Palestinian Human Rights Monitoring Group, Bassam Eid, for et par år siden. - Det fører til at de «glemmer» fundamentale menneskelige verdier.

Den (norske regjeringen) er så opptatt av at det som oppfattes som dens eget verk skal gjennomføres - at Oslo-avtalene må lykkes, at den er blitt blind for brudd på menneskerettighetene. Ved å overse dette for å nå det større målet: en fredsavtale mellom palestinere og israelere, medvirker Norge til å umenneskeliggjøre det regimet palestinerne lever under.

Nå har Norge senere tatt opp disse spørsmålene, etter press fra opinionen. Noe er gjort, men jeg glemmer aldri daværende statssekretær Jan Egelands uttalelser etter at det var framkommet korrupsjonsbeskyldninger mot selvstyremyndighetene: - Jeg har snakket med Nabil Shaath (den palestinske ministeren for økonomiske planlegging og utenlandshjelp). Han sier at dette ikke er sant, at det ikke er korrupsjon i selvstyremyndighetene.

Men Jan Egeland «glemte» å nevne at Nabil Shaath var mannen som var utpekt som den mest korrupte og uetterrettelige i granskingsrapporten fra palestinernes lovgivende forsamling.

Det er derfor ikke tilfeldig at mange i dag påpeker at selv om opprøret nå i første rekke er rettet mot Israel, er det samtidig en reaksjon på Yasir Arafats vanstyre. Norge har kunnet påvirke i kraft av sin betydelige innsats, økonomisk og administrativt, for bygging av den nye staten. Men Norge har i liten grad gjort det.

Nå koker det hele sammen til kjernen, virkeligheten har innhentet de tvetydige ord på papir. I dag er det partene selv som må vise at de ønsker fred, vil bygge en hverdag sammen.

Den store parten ønsker tydeligvis ikke det. Når også palestinere med israelsk statsborgerskap reagerer, får vi en ytterligere bekreftelse på at det israelske hovmodet får konsekvenser. For en stor del av det israelske folket - langt fra alle, må understrekes - er palestinerne ikke jevnbyrdige mennesker. De har i alle år vært annenklasses borgere - når skoler, helsevesen og infrastruktur har fått sitt. En to år gammel meningsmåling viste at 65 prosent av Israels jøder ville støtte flytting av palestinerne fra Vestbredden og Gaza til andre araberstater - hvis de ikke måtte betale en internasjonal politisk pris for det.

Heller ikke den skjeve fordelingen mellom jøder og andre borgere av Israel er kritisert av norske myndigheter.

Så svaret på mitt gamle spørsmål: Hva skal Norge i Sikkerhetsrådet? er rungende besvart av Thorbjørn Jagland: Vi skal fortsette å dilte med makten. De fine ordene er fine ord, handlingene viser mangel på forståelse av hva som er rett og galt, hvem som er okkupant og okkuperte.