«Lykkeland»: Hver søndag framover går serien om oljeeventyrets spede begynnelse. Andre episode sendes på NRK1 i morgen 20.55. Foto: Helge Skodvin / NRK / Maipo
«Lykkeland»: Hver søndag framover går serien om oljeeventyrets spede begynnelse. Andre episode sendes på NRK1 i morgen 20.55. Foto: Helge Skodvin / NRK / MaipoVis mer

«Lykkeland»:

Norge trenger en serie som «Lykkeland»

Nordmenn flest har behov for et mer menneskelig og mindre karikert blikk på oljenæringens hovedstad.

Kommentar

Blant høstens storsatsinger på NRK finner man «Lykkeland». Dramaserien tar oss gjennom det norske oljeeventyrets spede begynnelse, og starter like før det første betydelige oljefunnet i 1969. Gjennom flere år følger vi fire unge mennesker og et Stavanger i rask endring, fra en fattig bedehusby preget av arbeidsløshet til det som skal bli Norges oljehovedstad.

Slik er ikke «Lykkeland» bare det som blir beskrevet som glimrende historisk drama, men også en etterlengtet fortelling om hvordan oljefunnet på slutten av 60-tallet har formet Norge og særlig Stavanger. Den fyller det som framstår som et gapende tomrom i norsk populærkultur.

Over 50 år etter den første leteboringen på norsk sokkel, er det rett og slett forsvinnende lite å dykke ned i for dem som vil forstå den rogalandske oljepsykosen fra sofakroken. Arild Rein har enda ikke blitt mainstream, mens Tore Renberg er Tore Renberg.

At Norge har vært sulteforet på hovedstrømskultur som skildrer «oljå» på en seriøs måte ble tydelig av reaksjonene i Stavanger. Stavanger Aftenblads anmelder har allerede kåret «Lykkeland» til «tidenes aller beste norske tv-serie», og dekket premierekvelden med eget livestudio. Endelig en serie som tar Stavanger «på alvor».

Men «Lykkeland» vil og bør fenge flere enn dem som kjenner seg igjen i dialekten, omgivelsene og bedehuskulturen. Oljenæringen er fortsatt landets viktigste enkeltnæring, har skjenket oss oljefondet og har formet fundamentalt det som er landets tredje største by.

Likevel har mange nordmenn et abstrakt forhold til alt dette. For enkelte er det noe reint ut «skittent» med oljenæringen, som står for så store klimagassutslipp, og som sulter etter fortsatt ekspansjon i ei tid da det må bli mindre og mindre forbruk av olje og gass. Andre sliter med en splittet samvittighet, stolt over oljenasjonen Norge, skamfull over utslippsverstingen.

Det har ikke hjulpet på at så mye av historiefortellingen om oljeeventyret har ligget hos oljenæringen selv. Glorifiseringen har skapt et polarisert bilde av oljenæringen. For dem som er tett på bidrar det til enda mer stolthet. For dem som står langt unna bidrar det bare til ytterlig karikering av en selvgod og pengesterk næring og region.

Ved å ta historiefortellingen om oljeeventyret ut av oljenæringens hender kan «Lykkeland» kan hjelpe oss å forstå Stavanger og Rogaland og se det menneskelige ved oljeeventyret.