Norge trenger familie-innvandrerne

INNVANDRINGSDEBATTEN

i Norge fokuserer i alt for stor grad på problemer, kontroll og kriminalitet. Familieinnvandrere og andre innvandrere kan bidra til å trygge vår velferd. Det er på tide at vi heller begynner å diskutere hvordan det kan legges bedre til rette for at de skal kunne bidra og trives i det norske samfunnet.

Godt hjulpet av enkelte sentrale aktører skaper den norske innvandringsdebatten et inntrykk av at de fleste som vil til Norge er kriminelle eller i det minste potensielle kjeltringer. Det overdrevne fokuset på koblingen mellom innvandring og kriminalitet spiller opp til fordommer og konflikt.

Sannheten er at flere tusen mennesker flytter til Norge hvert år med den hensikt å skape seg en ny framtid som aktive deltakere og bidragsytere i det norske samfunnet - de fleste gjennom familieinnvandring. De kommer hit av fri vilje for å bo sammen med sin familie og satser alt på å få sitt nye liv i et nytt land til å fungere.

UDI BLIR OFTE

anklaget for å ville stenge dørene for innvandrere. I mediene spres det myter om at norske myndigheter og UDI ser det som sin oppgave å holde flest mulig unna Norges grenser. Det er galt. Vi ser positivt på den nye familieinnvandringen. Det er i tillegg vår oppgave å stimulere folk som er her i landet på et helt legitimt grunnlag til å delta aktivt i samfunnet.

Det har skjedd en stor økning i innvandringen til Norge de siste årene. I dag bor 350 000 personer med innvandrerbakgrunn i Norge - og tar vi med adoptivbarn og personer med en mor eller far som er utenlandsk blir tallet over 500 000. Det er en tredobling på tjue år.

Folk beveger seg over landegrenser som aldri før. Mange er på flukt fra krig, konflikt og nød. Men mange ganger flere reiser av fri vilje - for å studere, for å arbeide, for å gifte seg.

I noen år har strømmen av asylsøkere og flyktninger vært størst. Men de fleste som kommer til Norge i dag er familieinnvandrere. Drøyt 10 000 personer fikk innvilget tillatelse til å flytte hit til landet for å bo sammen med nær familie i fjor. Og tendensen er stigende.

INNVANDRINGSPRESSET

på land som er rikere enn omgivelsene er stort over hele verden. Det gjør selvsagt at alle land er opptatt av å ha kontroll med bevegelsene, blant annet for å stoppe folk som søker på falske premisser. Men dette må ikke skygge for at innvandring i vår tid er så mye mer. Den økte famlieinnvandringen berører oss alle, i nærmiljøet, på skolen og på jobben.

Vi vet alt for lite om de som kommer - og hva som skjer med dem. UDI mener det er viktig å bygge opp en helt annen kunnskapsbase, for at vi som samfunn bedre skal kunne gi familieinnvandrerne mulighet til å lykkes. Men noe vet vi. Nesten halvparten er voksne kvinner i sin beste yrkesaktive alder. Mange kommer fra for eksempel Russland, Thailand og Filippinene - for å leve sammen med sine norske menn. Mange av dem har kompetanse, erfaringer og innsikt vi alle kan ha glede av. Men jeg er redd mange av kvinnene i stedet opplever stigmatisering, utestengning og at de får for liten drahjelp. Ofte spør jeg meg selv: Hva gjør vi for at de nye innvandrerne skal få realisert sine ressurser? Lar vi dem gå for lut og kaldt vann i underbetalte jobber?

Det ligger en fantastisk stor personlig investering i å velge å flytte fra sitt hjemland for å leve et annet sted - folk som gjør det er motiverte. De vil ha en trang til å få noe igjen for sin investering.

NORGE TRENGER

familieinnvandrerne for å opprettholde folketallet i fremtiden, for å sikre en sunn og tilspasningsdyktig økonomi, for å trygge vår velferd. Å få minoriteter i Norge sterkere representert i arbeidsmarkedet er en utfordring både for offentlige myndigheter og ikke minst næringslivet.

En stor arbeidslivsundersøkelse som nylig ble gjennomført i 40 land viser at Norge ikke kommer særlig bra ut når det gjelder å utnytte den ressurs som arbeidstakere med innvandrerbakgrunn representerer. Dette må vi endre. Både offentlige og private virksomheter har en sterk egeninteresse av å rekruttere bredere, særlig når alt tyder på at mangel på arbeidskraft blir en stor utfordring for det norske samfunnet i tiden fremover.

Det er slett ingen forbrytelse å forelske seg eller å ønske å leve sammen med sine. Familieinnvandringen til Norge er regulert og kontrollert, det er ingen grunn til «panikk». Utlendingsmyndighetene bruker store ressurser på å kontrollere at de er de rette personene som får opphold i Norge. Når det i nær fremtid blir mulig å identifisere personer ved hjelp av biometri (identifikasjon gjennom øyne, fingeravtrykk, ansiktsfasong, etc.) vil det bli lettere å fjerne tvil om folk har riktig identitet i forhold til sine reisedokumenter.

Vi må ta inn over oss at folk vil bevege seg rundt i verden uansett hva politiske myndigheter og UDI bestemmer. Vi må møte den nye «trans-nasjonalismen» med nye kort. For mange familier i Norge er kulturpendling og flere kulturelle tilhørigheter hverdagen. I blandede ekteskap er det behov for å ha kontakt med slekten, mens mulighetene for å få visum til Norge er begrensede. Kanskje er tiden nå inne til å legge større ansvar på den enkelte som vil reise for å besøke slektninger, ved for eksempel å innføre økonomisk straff dersom reglene ikke følges. Med en mer målrettet kontroll og med økonomiske sanksjoner kan det til og med tenkes at vi kan ha åpnere grenser for besøk enn før.

UDI HAR IKKE

alle svarene på alle utfordringene, vi er i første omgang opptatt av å peke på noen nye problemstillinger. Vi gjør det først og fremst for å bidra til en mer helhetlig og oppdatert debatt rundt utformingen av norsk migrasjonsforvalting.

Målet må være en human integrerings- og innvandringspolitikk som er godt politisk forankret, som er ajour med virkeligheten og som har folks tillit. Det er denne ideen som er kjernen for hvordan UDI tenker og arbeider.