Norge trenger industri

Industriens historiske og framtidige betydning kan ikke overvurderes. For noen tiår siden preget store fabrikker, kraftledninger og kraftverk partienes valgplakater. «Vi bygger framtidas Norge» og «Arbeid og velstand for alle» var slagord for Arbeiderpartiet i 1945, og begge var relatert til industrireisingen. I mange år var det fabrikken som sørget for velferden til ansatte på mange store industristeder.

Om hjørnesteinsbedriftene er blitt færre siden etterkrigstida, betyr industrien fortsatt mye for mange lokalsamfunn. Industri finnes spredt overalt og skaffer lokalsamfunnene gode inntekter. Det bidrar til mange barnehager og sykehjemsplasser, og bak hver industriarbeidsplass finner vi både tre og fire andre arbeidsplasser. Vi kan si det slik at privat og offentlig virksomhet lever i et skjebnefellesskap.

Derfor er industrien fortsatt en nøkkelnæring med stor betydning for framtidig vekst, utvikling av distriktene, utenriksøkonomi og konkurranseevne. Fastlandsindustrien sysselsetter snaut 300.000 personer, har en produksjonsverdi på nærmere 750 milliarder kroner og vi eksporterte i fjor for over 300 milliarder kroner.

Suksessoppskriften for dette er den samlede politikken som føres og måten vi organiserer oss på.

Trepartssamarbeidet, og samspillet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere helt ned på bedriftsnivå, er en suksessfaktor som gir resultater. Som følge av dette kommer Norge høyt på alle internasjonale kåringer over samfunn med både effektivitet og trygghet. Produksjonsmessig er vi blant de ti mest dynamiske økonomier, vi har et av verdens mest fleksible arbeidsmarkeder og vi har høyt kunnskapsnivå. Vi er verdensledende på teknologier innen petroleum, metallurgi og marine og maritime næringer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En annen avgjørende faktor for vår suksess, er at vi har gode sikkerhetsordninger i arbeidsmarkedet og i de ustabile finansmarkedene, små lønnsforskjeller og en stor og velfungerende offentlig sektor.

Norge har fortsatt muligheter for å være en ledende industrinasjon, men da må vi forsterke den politikken som føres, vi må tilpasse oss framtida og ha tro på egne evner og produkter.

Mange oppfatter norsk industri bare som de store og viktige anleggene for produksjon av metaller. Men norske industribedrifter er en sammensatt gruppe, fra liten til stor, fra økonomisk meget suksessrik til konkurstruet. Felles for alle disse bedriftene er at de møter et stadig krav om omstilling for å produsere mer og smartere.

Eksempelvis har olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel drevet fram teknologiutviklingen i norsk leverandørindustri. Denne industrien er lokalisert i alle landets fylker med produktive og gode arbeidsplasser. Selv med et svært høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel eksporterer norsk leverandørindustri varer og tjenester for flere titalls milliarder kroner per år. Dette gjør leverandørnæringen til en av de største eksportnæringene i Norge.

Nå er det spesielt på to områder vi må ha økt innsats. Det ene er å følge opp det varslede samferdselsløftet. Jeg er svært glad for regjeringens forslag til statsbudsjett og statsministerens løfte om å bevilge mer penger, prioritere sammenhengende utbygging og sørge for bedre bruk av pengene.

Det andre er å gjøre noe med kraftsituasjonen. Den industrielle utviklingen i Norge og for mange lokalsamfunn avhenger av forutsigbare priser og tilgang på kraft. Vi forventer at regjeringen og Hydro nå viser at det nye hjemfallsregimet gir investeringer i et nytt aluminiumsanlegg på Karmøy.

I tillegg er det næringspolitiske virkemiddelapparatet viktig, og vi må fortsette å stimulere de miljøene som bidrar til forskning og innovasjon, slik som eksempelvis Norges forskningsråd og Innovasjon Norge. LO mener at norsk forskning må styrkes gjennomgående. Økte FoU-investeringer fra samfunnet er ikke alene tilstrekkelig, her ligger det også et klart ansvar på næringslivet til å øke sin egen innsats.

Det fordomsfulle bildet av industrien er forurensende fabrikkpiper og nedstøvede produksjonslokaler. Men det er ikke slik industriell virksomhet drives i Norge i dag. Norsk industri ligger i forkant både i miljøforbedringer og i teknologisk utvikling. Det er industrien som har bidratt med de største kuttene i klimautslipp i Norge, basert på avtaler med myndighetene. Samtidig som industrien økte sin produksjon av aluminium, reduserte den sine totale utslipp tilsvarende utslippene til halvparten av bilparken her til lands. Men det er fortsatt mulig å gjøre mer. Det kan industrien gjøre blant annet gjennom energigjenvinning, hvis den får rammevilkår som bidrar til de nyinvesteringer som kreves.

I framtida er det den industrien som tar klima- og miljøhensyn som vil overleve. Hensynet til miljøet og klimaet krever at vi satser på teknologiutvikling. Markedet for miljøteknologi er i sterk vekst. Skal Norge bli ledende må forskning og utvikling må dette området få et realt løft. En bevisst satsing på dette vil gi nye markedsmuligheter og sysselsetting. Utarbeidelse av en nasjonal næringsstrategi for miljøteknologi, slik de rødgrønne nå planlegger, bør bygge opp under dette.

LO gir sin fulle støtte til EUs kvotesystem, men Norge har dessverre valgt enkelte andre løsninger enn EU. Ønsker vi å oppnå særnorske klimaeffekter må vi bruke virkemidler som gjør at det lønner seg for industrien å ligge i front, ikke virkemidler som gir dårligere konkurransebetingelser.

Den globale finanskrisen vi står oppe i kan også ramme eksportmulighetene og investeringsvilligheten i norsk industri. Det er derfor viktig at vi fører en økonomisk politikk som ikke medfører en rente- og kronekursutvikling som rammer norsk industri like hardt som under Bondevik-regjeringen i 2002. Det kostet 10-20.000 arbeidsplasser i industrien.

Når mange tekniske og organisatoriske muligheter for produktivitetsøkning er realisert, er det menneskene og deres kompetanse som står fram som det avgjørende konkurransefortrinnet.

Menneskenes rolle har blitt mye viktigere i dagens industribedrifter enn i tidligere tiår. De styrer prosesser og kompliserte maskiner, dagens industribedrifter er i høyeste grad kunnskapsbedrifter. Derfor må vi i åra som kommer satse på utdanning og kompetanseheving.

Kompetansen og kreativiteten til folkene som jobber i industrien, koblet med en fornuftig utnyttelse av Norges naturlige fortrinn og ressurser på en klimavennlig måte, kan gjøre Norge til et attraktivt lokaliseringsland for industri også i åra som kommer. Men da må vi få økt bevissthet om industriens betydning og en enda mer aktiv næringspolitikk, slik de rødgrønne er i gang med.