Kongens tale på hagefesten i Slottsparken vakte stort oppstyr. Nesten like mye som tildelingen av krigsdekorasjonene i 2011, da statsministeren ønsket å overta det som tradisjonelt hadde vært kongens oppgave og ble møtt med kraftige protester.

John Olav Egeland sa dengang at kongebølgen var et uttrykk for en ny type nasjonalisme, en høyrenasjonalisme som anser norsk som et etnisk-kulturelt begrep og ikke statsborgerskaplig og konstitusjonelt. Kampen står om Kongeriket Norges fremste symbol.

Bakgrunnen for den nye nasjonalismen er at nasjonalstaten ikke lenger skaper den samhørighet den en gang gjorde. Pakten mellom samfunnsklassene som formet det 20. århundrets velferdsstat er under avvikling. Globaliseringen og den teknologiske utviklingen har dramatisk redusert etterspørselen etter ukvalifisert arbeidskraft i Vesten.

Arbeidsinnvandring driver lønningene nedover i stadig flere håndverksbransjer mens andre innvandrere tar de rent manuelle jobbene. Likestillingen og den seksuelle revolusjonen har endret den tradisjonelle familiestrukturen, og mange menn opplever at de har blitt frarøvet muligheten for en identitet som familiefar. Den industrielle samfunnsstrukturen med sin klasseidentitet bryter sammen og erstattes av en individualisert kultur der enhver er sin egen lykkes smed. Things fall apart.

• Les også «De autoritære»

Vinnerne er det velutdannete, kosmopolitiske samfunnsskiktet. De nyter godt av fri arbeidsflyt, både til sine eiendommer og utenlandsengasjementer. Deres jobber er ikke truet – av annet enn neste forlokkende utfordring. De trenger kanskje heller ikke nasjonalstaten, og langt mindre den arkaiske nasjonalismen. De er citizens of the world.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der de øvre samfunnsklasser fant felles interesser med arbeiderklassen tidlig i forrige århundre og skapte en nasjonalstat for alle, er det internasjonal integrasjon som er fokuset for vår tids utdanningselite. Det er internasjonalt den må vise solidaritet, finne løsninger og inngå kompromisser. De som ikke får være med på ferden her hjemme, blir til overs. De er ikke etterspurt verken som produsenter eller konsumenter. De overlates til velferdsstaten for å tas hånd om - som dermed taper ytterligere oppslutning blant de privilegerte. The center cannot hold.

Menneskene som innser at den nye verden ikke fungerer på deres premisser, skaper nye former for allianser som kan gi dem mening og en følelse av fellesskap. Sosiologen Manuel Castells kaller det motstandsidentiteter. Disse identitetene er ekskluderende og fører uvegerlig til mer konfliktfylte samfunn.

Blant «synlige innvandrere» i vestlige land, vil dette ofte være religiøs ekstremisme, mens det på motsatt ende av fargeskalaen er en surrogatreligion, nasjonalismen, man samler seg rundt.

Dens tilhengere scorer gjerne lavt på både utdanning, inntekt og status, men nasjonalismens maktpotensial ligger selvsagt i at den fremdeles opererer på det liberale demokratiets plattform. I valg og folkeavstemninger kan den sabotere de styrende klassers strategier. Som med Brexit kan den velte elitenes strukturer for økonomisk integrasjon, men den kan også sette selve samfunnsordenen i fare ved at den fører fascistaktige krefter til makten som bidrar til å undergrave både rettsstat, menneskerettigheter og folkerett.

Men hvordan oppnår nasjonalistiske bevegelser en slik oppslutning i utgangspunktet? Det er ikke rasjonelle analyser fra eksperter og akademia som fyller dem med innhold, langt mindre de etablerte politiske partier - som representerer nettopp det konstitusjonelle demokratiet de opplever har sviktet.

I informasjonsalderen er makten symbolsk. Makten sitter i sinnene, og den nærer seg på bilder og symboler. Når verden blir for stor og kompleks til å kunne kontrolleres, søker man å krympe den tilbake til et overkommelig format, som Castells uttrykker det. Man etablerer ikke en ny politisk arena, men trenger inn i den eksisterende - som for disse gruppene har mistet all legitimitet - med symbolpolitikk, tilhørende fanesaker og sterke ledere.

Det er denne virkeligheten som nå innhenter land etter land. Post-truth politics kaller desperate amerikanske kommentatorer Trump-bølgen. Men det handler ikke om sannhet eller løgn. Som det heter i On Bullshit: «Bullshit er uunngåelig når omstendighetene krever at noen snakker uten å vite hva han snakker om.» Formålet er nemlig ikke å informere og argumentere, men å koble seg på og konsolidere etablerte tankemodeller blant tilhørerne. Eller for å si det med Castells: Image-making is power-making.

Lederne for slike bevegelser er mesterlige symbolmanipulatorer og blir i prosessen et symbol selv. Budskapet og budbringeren blir ett.

Men derfor kan symbolet også være et handlende subjekt som bidrar til å harmonisere relasjonen mellom rivaliserende samfunnsgrupper. Historikeren Norbert Elias har i «The Civilizing Process» identifisert hvordan det i samfunn der rivaliseringen mellom to grupper truer selve samfunnets eksistens, kan oppstå en situasjon der en symbolsk person oppnår en ekstraordinær maktposisjon ved å fungere som et lodd på vekten mellom de to gruppene. Ingen av gruppene kan knuse den annen av hensyn til kontinuiteten av samfunnet de begge er avhengige av. Dette individet, som er uendelig mye svakere enn hver av gruppene, kan da ved sin symbolske kapital få en formidabel makt i konflikten.

Dette gjelder også i situasjoner der den ene gruppen isolert sett er langt sterkere enn den andre, men der de like fullt er bundet sammen i et skjebnefellesskap – som forholdet mellom middelklasse og proletariat i det industrialiserte Europa, eller forholdet mellom adel og borgerskap i Frankrike i middelalderen der det franske kongehuset fylte denne meglerrollen. Derfor har også Norbert Elias gitt dette fenomenet navnet «den rojale mekanisme».

En konge som i det ene øyeblikket kan si at «vi kan ikke ta imot hele Afrika» og i det neste «Norge er oss», har forstått denne rollen. Derfor trenger Norge ham mer nå enn noensinne – nettopp fordi vi selv foreløpig ikke forstår stort av hva som egentlig foregår.