Norge trenger ny Russland-strategi

80 prosent av Russlands uutnyttede naturrikdommer ligger nord for polarsirkelen.

Norge trenger en ny næringspolitikk overfor Russland. Norge hadde en lavspenningslinje i nord under den kalde krigen. Tilsvarende kunne Norge i dag etablere en samvekstlinje eller gjerne en pomorhandel for godværstider etter den kalde krigen.

Det er ikke lett å ha med Russland å gjøre. 6. februar skrev Izvestia under overskriften «Russland har altfor mange utenriksministre»: «Straks et eller annet må avgjøres på nivået under Putin, så foregår det ofte ingen beslutningsprosess.» Da er det kanskje ikke så rart at norske diplomater i tredve år har forhandlet med russerne om en dragning av grenselinjen på kontinentalsokkelen i Barentshavet. Uten klar grense har alle de skiftende norske regjeringene gjentatt gjennom årene at det ikke kan bli noe omfattende samarbeid med russerne i nord. I fraværet av en løsning har de skiftende norske regjeringer latt seg lede av eldre embedsmenn i UD som pragmatisk har sagt at «har russerne tid, så har Norge tid». Spørsmålet er om denne holdningen i dag fortsatt er en god, nasjonal norsk strategi til sikring av Norges nasjonale interesser. For 80 prosent av Russlands uutnyttede naturrikdommer ligger nord for polarsirkelen. I 1993 sa Sovjetunionens gamle statsminister Nikolaj Rysjkov: «Jeg er den eneste toppleder fra Kreml som har sett en norsk Condeep-plattform. Og jeg er overbevist om at vi russere ikke får opp en kubikkmeter gass fra verdens største gassfelt Stokmanovskoje i Barentshavet før vi får til en oppkopling mot norsk industrikompetanse og internasjonal investeringskapital!»

Nå studerer russisk oljeindustri med interesse forberedelsene til Snøhvit-feltet utenfor Hammerfest. Direktør Jevgenij Velikhov ved Russlands institutt for atomenergi Kurtsjatov var styreformann under hele1990-tallet for Rossjelf - industrikonsortiet som fikk operatøransvaret for Stokmanovskoje. Til NRK har Velikhov, som også er visepresident i Russlands vitenskapsakademi, sagt at Vest-Europa pådrar seg en energikrise lik Californias på 10- 15 års sikt hvis ingen snart vil eller kan investere i Stokmanovskoje. Energiguruen sier han mener Europa har fått lulle seg inn i en falsk følelse av trygghet, bygget på overbevisningen om at gass alltid vil tilbys i overflod og alltid være billig. For 10 år siden sa den første Statoil-sjefen Arve Johnsen til finansgruppen ved Norges Handelshøyskole i Bergen: «Russland vil være verdens største produsent av olje og gass de neste hundre år. Enten går norsk næringsliv inn i dag, eller blir stående på utsiden mens andre kapitalkrefter går inn og gjør jobben. Når norsk østpolitikk ikke har tatt av siden Sovjetunionen ble nedlagt 31.12.1991, melder det seg et spørsmål om det også rår byråkratisk inspirerte {lsquo}hang-ups' på norsk side.» Et slikt kan være misforståelsen om at kongedømmet Norge trenger en ny Russlands-politikk i mindre grad enn Nord-Norge gjør. I den grad slike tanker har fått råde grunnen på norsk side, er tiden til revurdering av dem nå åpenbart inne.

«Gitt det rette politiske klima, kunne vi russere hensette 20 prosent av vedlikeholdet av fiske- og tørrgodsflåten vår i Murmansk og Arkhangelsk til nordnorske verft. Så hadde dere i Norge løst sysselsettingsspørsmålet for deres tre nordligste fylker de neste tredve år!» Dette sa ministerråd Nikita Aleksejev ved Sovjetunionens ambassade i Oslo under forsvarskomiteens besøk i Murmansk i første halvdel av mars 1989. Siden har akkurat dette blitt gjort fra russisk side - på Stillehavs-kysten og i forholdet til Sør-Korea. Men ikke i nord. Potensialet knyttet til en pomorhandel for godværstider etter den kalde krigen går naturligvis langt, langt utover det maritime. Men holder vi oss til det våte element, fins det nok av paradokser å påpeke bare på dette feltet. «I årevis har tamiler og andre fått stå i arbeid ved Vardøfisk, mens sløyekyndige russere ikke fikk jobbe på norsk side!» sier Vjatsjeslav Zilanov. I mange, mange år var han coformann for den blandede norsk-russiske fiskerikommisjon. Nå rådgir han Kola-guvernør Jurij Jevdokimov i dumaen. Zilanov drev det til visefiskeriminister både i Sovjetunionen og i Russland, til han gikk av i 1997 fra sin post i regjeringen. Han mener norske investeringer trengs for å få etablert en desentralisert fiskeforedlingsindustri i det russiske nord. Vjatsjeslav Zilanov mener norsk kompetanse på distriktsutbygging vil være en salgsvare og et økonomisk og tillitsskapende tiltak når det gjelder fremtidig samarbeid mellom Norge og Russland nord for polarsirkelen.

Yukos-sjefen Mikhail Khodorkovskij er også ute og fisker etter norsk partner. For neste generasjon bensinstasjoner som Yukos planlegger, skal ha matvaresentra. Konserndirektør Nikolaj Bytsjkov i Yukos Downstream sa da fjorårets resultat ble lagt frem, at han ønsker seg en norsk partner på akvakultur! For to år siden var Yukos' verdi anslått til 4,5 milliarder amerikanske dollar. Neste verdimessige milepæl Yukos håper å passere, er 11 milliarder dollar. Verdt å tenke over...

Den eneste bank som gikk konkurs i Norge som følge av oktoberrevolusjonen i 1917, var Vardø Sparebank. For den holdt sine valutareserver i rubler. Pomorhandelen var ryggraden i russisk sivilisasjon i nord. Klosteret på Solovjetskij-øyene i Kvitsjøen var et sentrum for pomorhandelen. I dette havområdet prøveseilte Tsar Peter den store sin første sjalupp. Etter 1698 hentet han nordmannen Cornelius Creuz fra skipsbyggeriene i Holland, og slik fikk Russland en norsk grunnlegger av sin marine! Den gamle handelen langs havet - «po morju» - er et entydig positivt minne på russisk side: «Dere nordmenn er de eneste naboer Russland aldri har vært i krig med!» messer den ellers så illsinte nasjonalisten Vladimir Sjirinovskij hver gang han ser denne signatur i dumaen. Langt sindigere representanter for russisk politikk, som Murmansk-guvernør Jurij Jevdokimov, har et ønske om et sterkere norsk engasjement som kan katalysere frem et sterkere russisk, føderalt engasjement rent næringspolitisk i nord. For så langt er Putin-administrasjonen mer opptatt av å innkassere penger fra en Kola-industri med stort overskudd, men skapt i et samfunn som fortsatt sliter med armoden. Sett på denne bakgrunn kom 270 millioner norske skattekroner til modernisering av Nikelverket i Petsjengadalen på plass først i år, når russiske myndigheter selv kunne betalt for det hele! For eieren, Norilsk Nikel, har kjempeoverskudd for tiden. Nikkelverket rett øst for grensen mot Norge spyr fem ganger mer svovel over Sør-Varanger enn norsk industri samlet slipper ut på ett år. For 10 år siden trengte Kola-samfunnet objektivt disse moderniseringspengene fra norsk side, ikke i dag. Alternativt måtte Norge tatt en analog prat med den russiske nabostat, slik Norge har prøvd å gjøre med Storbritannia i Sellafield - ubehagelig, men nødvendig. Poenget illustrerer et visst etterslep i norsk erkjennelse av at tidene forandrer seg. Utenriksminister Knut Frydenlund sa en gang at han brukte en femtedel av arbeidsdagen sin på spørsmål direkte eller indirekte relatert til Sovjetunionen. Men da var det kald krig, eller «Den frosne freden», som en berømt boktittel lød på 50-tallet. Dengang etablerte Norge fire politikamre rundt Varangerfjorden, og det var ikke norsk befolkningstetthet som betinget dét nærværet. I dag sliter Norge med sysselsettingen i nord, i et umiddelbart naboskap med den regionen hvor gigantstaten Russland skal og må reise den økonomiske kjerringa de neste 30 år. Kanskje tiden er kommet som sovjetdiplomaten Nikita Aleksejev talte så drømmende om i 1989, tiden for det rette politiske klima da fiskebåtene til russerne kommer til Nord-Norge for et strøk maling eller to. Som en forsiktig start totalt sett, men i seg selv nok til å sikre sysselsettingen i våre tre nordligste fylker. Kanskje...