Norge trenger omstilling

Den største trusselen mot «den nordiske modellen» er at én av fire i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. Flere ser problemet, men Høyre er alene om å ville diskutere dét. Den debatten må vi våge å ta hvis den nordiske modellen skal ha livskraft i fremtiden. Vi kan nemlig ikke leve av strengere lover og økte skatter alene!

I Dagbladet 3. september er Fagforbundets leder, Jan Davidsen, først og fremst opptatt av LOs rolle i samfunnet som garantist for den nordiske modellen. Det er for så vidt ikke galt i seg selv. Den mest imponerende delen av «den nordiske modellen», er imidlertid vår evne til å omstille og fornye oss.

I Norge har vi utviklet en kultur hvor vi i lange perioder har vært flinke til å omstille oss. Det har vært en klar oppfatning både i Høyre og hos Arbeiderpartiets høyreside at omstillinger er nødvendige, men at vi skal ha en velferdsstat som på en solid måte hjelper dem som møter problemer i forbindelse med omstillinger. I dag har vi et trykk fra venstresiden i Arbeiderpartiet og LO – Jan Davidsen inkludert – som dessverre tenker mer på bevaring av jobbene enn på å hjelpe enkeltmennesker videre. Så la oss ikke blende av at utlendinger ønsker å lære av oss – det er nemlig ikke venstresidens løsninger europeere flest er nysgjerrige på!

Det er mange byggesteiner i den nordiske modellen, og få av disse er skapt av politikerne. En grunnstein er det faktum at Norge historisk har vært et samfunn med mindre forskjeller enn hva som har vært vanlig ellers i Europa. Det har skapt en stabilitet og et samhold som har vært viktig. Det gode samarbeidet mellom partene i arbeidslivet har vært en annen stein. Både LO, NHO og andre organisasjoner i arbeidslivet fortjener ære for det. Men aller mest ære skal de enkelte arbeidstakere og bedrifter ha. For meg er idealbildet de mange små bedriftene som gjennom 1900-tallet vokste opp i vestlandsbygdene, og hvor ansatte og bedriftsledere jobbet og bodde tett sammen. En lønnsom bedrift ga bedre lønn, og ikke minst trygge jobber. Den vissheten skapte samhold. Det utlendinger lar seg imponere mest av, er nok likevel hvor dyktige og villige vi har vært til å omstille oss. Store land som Tyskland og Frankrike har langt strengere og mer fastlåste reguleringer og lovverk å forholde seg til, og derfor er det mange i Europa som misunner oss våre fleksible og liberale ordninger.

Nettopp her har Høyre en svært stor del av æren. I etterkrigstiden var det vi som forsvarte småbedriftene mot Arbeiderpartiets statstro og gigantomani – og vi lyktes. Fra opposisjon fikk vi Arbeiderpartiet til å flytte seg nærmere oss. Det sikret blant annet et mer spredt eierskap og et mer lokalt eierskap. Det samme skjedde både under Willoch-regjeringen på 1980-tallet og sentrum-/Høyreregjeringen frem til 2005. Begge periodene ble preget av at regler ble myket opp og økonomien liberalisert. Tross knallhard retorikk, har dagens rødgrønne regjering i all hovedsak erkjent at de endringene Høyre kjempet frem, var riktige og nødvendige. Det blir derfor ganske ensidig når Jan Davidsen antyder at all politikk til høyre for hans eget ståsted, langt ute på venstre flanke i Arbeiderpartiet, utgjør en trussel mot den nordiske suksessen. Fascinerende nok går Davidsen i forsvarsposisjon for de skattefordelene LO har fått fra de rødgrønne – det er bare vanlige arbeidstakere han ikke unner skattelette.

Mange europeiske land sliter med stor arbeidsledighet. Derfor snakkes det til og med blant sosialdemokrater om behovet for skattelette. De mange høyreregjeringene som er kommet til makten i det siste, gjennomfører en slik politikk. De ser ikke hen til Stoltenbergs skatteøkninger eller kutt i forskningen, men til den politikken Høyre står for – skattelettelser og økt satsing på forskning og utdanning. Et mer grunnleggende problem er imidlertid fastslåste regler og lovverk. Her må det sies at også Arbeiderpartiet har sin del av æren, men da først og fremst i form at passivitet. Fremfor å snu klokken helt tilbake, har de innsett nødvendigheten av å beholde mange av de forenklingene Høyre fikk gjennomført i regjering.

Dersom den nordiske modellen fortsatt skal ha livskraft, krever det imidlertid vilje til konstant å stille kritiske spørsmål. Så mens Youngstorget brukte sommeren til å skrive klageskrift om andre partier, utformet Høyre en konkret politikk for å gi flest mulig av de over 700.000 i arbeidsfør alder som lever av trygd eller andre sosiale ytelser en ny sjanse til å komme tilbake i jobb.

Ja, Davidsen, suksessen kan fortsette – men da er ikke svaret økte skatter og enda mer stat. Tvert imot må vi ta vare på det beste fra den nordiske modellen: Åpenhet mot verden rundt oss, vilje til omstilling og en stor grad av respekt mellom bedrifter, ansatte og politikere.