Det var grunn til å glede seg da FNs sikkerhetsråd 18. mars i siste liten klarte å vedta en resolusjon som autoriserte militær inngripen i Libya. Samtidig bør prosessen anspore oss til å tenke kritisk om FN-sporet i norsk debatt.
Misforstå meg rett: Det er en fordel for lille Norge at beslutninger tas i et forum der vi er representert, og at FN-pakten står som garantist også for små lands suverenitet. Og det er en fordel for verden at stormakter har et forum å møtes i. Problemet oppstår når det settes likhetstegn mellom FN-sporet og moralsk gode beslutninger eller Norges interesser. Krisen i Libya viste oss nesten hvorfor. Én dag senere, og Kadhafis styrker kunne ha inntatt Benghazi, med tusenvis av døde som mulig utfall. Men argumentene for intervensjon — å hindre blodbad, å vise at makt ikke kan bevares med vold og å muliggjøre en bedre utvikling i Libya — ville vært like sterke også med et russisk veto.
Heller ikke argumentene motintervensjon, som Jonas Gahr Støre fremførte i Stortingets spørretime 17. mars, ble vesentlig svekket av FN-mandatet. Støre tvilte på om man ville klare å beskytte sivile, og mente intervensjon kunne gi Kadhafi fornyet legitimitet. Men tror virkelig noen at FN-mandatet er avgjørende for om libyerne føler de eier opprøret? Eller gjør operasjonen militært enklere?
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger