Det var grunn til å glede seg da FNs sikkerhetsråd 18. mars i siste liten klarte å vedta en resolusjon som autoriserte militær inngripen i Libya. Samtidig bør prosessen anspore oss til å tenke kritisk om FN-sporet i norsk debatt.

Misforstå meg rett: Det er en fordel for lille Norge at beslutninger tas i et forum der vi er representert, og at FN-pakten står som garantist også for små lands suverenitet. Og det er en fordel for verden at stormakter har et forum å møtes i. Problemet oppstår når det settes likhetstegn mellom FN-sporet og moralsk gode beslutninger eller Norges interesser. Krisen i Libya viste oss nesten hvorfor. Én dag senere, og Kadhafis styrker kunne ha inntatt Benghazi, med tusenvis av døde som mulig utfall. Men argumentene for intervensjon — å hindre blodbad, å vise at makt ikke kan bevares med vold og å muliggjøre en bedre utvikling i Libya — ville vært like sterke også med et russisk veto.

Heller ikke argumentene motintervensjon, som Jonas Gahr Støre fremførte i Stortingets spørretime 17. mars, ble vesentlig svekket av FN-mandatet. Støre tvilte på om man ville klare å beskytte sivile, og mente intervensjon kunne gi Kadhafi fornyet legitimitet. Men tror virkelig noen at FN-mandatet er avgjørende for om libyerne føler de eier opprøret? Eller gjør operasjonen militært enklere?