Anmeldelse: «Blod og Bein»

Norge var en lepra-versting

Medisinens historie i Norge er først og fremst en fortelling om hårreisende feilbehandling og ufattelige lidelser.

STUDIE: Kvinne studeres av en gruppe leger ved Rikshospitalet i 1899, på «Hudsygeavdelingen», under overlege og professor Carl Wilhelm Boeck. Foto: Narve Skarpmoe.
STUDIE: Kvinne studeres av en gruppe leger ved Rikshospitalet i 1899, på «Hudsygeavdelingen», under overlege og professor Carl Wilhelm Boeck. Foto: Narve Skarpmoe.Vis mer

Blod og Bein

Antologi. Nasjonalbiblioteket.

5 1 6
«Påkostet og praktfullt verk»
Se alle anmeldelser

«Man befinner seg i nærheten av et slags vandrende kadaver med et forferdelig utseende».

Det skrev den franske legen Henri Leloir da han i 1884 møtte den vansirede leprapasienten Nils Sætre på Pleiestiftelsen for spedalske i Bergen. Leloir var en av mange utenlandske leger som kom til Norge på den tiden. Vi hadde nemlig en patologisk severdighet ingen andre land hadde maken til. Leprøse mennesker i stort antall.

Historien er hentet fra historikeren Bjørn Godøys skremmende gode artikkel «Møtet med et spøkelse». Han er en av fjorten, hovedsakelig medisinere, som bidrar i antologien «Blod og Bein». Den er bygget på Nasjonalbibliotekets rikholdige illustrasjoner og tekster, som omhandler lidelse, lindring og behandling i norsk medisinsk historie.

Lepra og radesyke

Det mystiske og fremdeles uforklarlige leprautbruddet i Norge på attenhundretallet var skammelig for vårt lutfattige lille land. Men det gjorde også den norske legen Gerhard Armauer Hansen (1841–1912) verdensberømt. Takket være utbruddet ble han den første som identifiserte leprabasillen i 1873.

Samtlige artikkelforfattere tar utgangspunkt i en konkret pasienthistorie i sine tematiske gjennomganger av områder som lever, hjerte, vaksinasjon, hygiene, taushetsplikt, tuberkulose. Det er et godt grep, som også brukes av lege og idéhistoriker Anne Kveim Lie. I «Dødens virkelige fanger» gjengir hun et nitrist brev som prestefruen Charlotte Amalie skrev til sin ektemann i 1801. Hun og barna var angrepet av den mystiske og særnorske radesyken, som betød at de fikk store uhelbredelige sår på kroppen. De ble sendt til radehospitalet i København, for øvrig også tema i Gaute Heivolls roman «Kongens hjerte» (2011).

LEPRA: Kvinne på 26 med lepra i ansiktet. Illustrasjon hentet fra boka.
LEPRA: Kvinne på 26 med lepra i ansiktet. Illustrasjon hentet fra boka. Vis mer

Livmorens mystikk

Det første radesykehuset åpnet i Stavanger i 1773, men det var stor motstand mot å la seg innlegge. Med god grunn, skal vi tro professor i medisinsk historie Aina Schiøtz`. I «Kroppens bilder – de sykes hus» forteller hun om institusjoner med elendig hygiene, sykehusinfeksjoner og barselfeber, som ofte gjorde pasientene verre. Behandlingen de fikk, var heller ikke særlig virkningsfull, og ofte svært smertefull.

Det var tilfelle med syfilis, som ble behandlet med det nerveskadelig stoffet kvikksølv. Det tema blir behandlet i den hjerteskjærende artikkelen «En natt med Venus, et liv med Merkur» av lege Ellen Støkken Dahl, som forteller historien om den unge prostituerte Karen Dorthea Olsdatter.

Dahls artikkel illustreres med et foto som gjør dypt inntrykk. Det er av en engstelig kvinne i en seng, omgitt av mektige menn i hvite lange frakker. For om legene ikke hadde så mye å by på av behandling, gjorde de det opp med autoritet. For øvrig også vist i en horribel tegning fra Nasjonalbibliotekets aller største medisinske klenodier fra 1543: «De Humani Corpuris Fabrica». Den forestiller en dissekering av en kvinne, omgitt av en mengde menn som stirrer på livmoren hennes.

Skurkaktig lege

Kvinnens underliv er tema også i fødselsmedisiner Gro Nylanders «En fortelling om liv og død». Mest inntrykk gjør historien om skurken og helten Peter Chamberlain, som allerede på 1500-tallet oppfant den revolusjonerende fødselstangen. Uetisk nok ble den holdt hemmelig i 100 år, og historien vil ha det til at fødekvinnene skal ha fått bind for øynene når Chamberlain ankom med sin mystiske koffert.

«Blod og bein» er et påkostet og praktfullt verk, med en innbinding bikker over i jåleriet. Lik et skjelett har boka ingen rygg, men åpne sømmer, levert i en forseggjort eske. Artikkelforfatterne er velkjente – til dels opplagte – navn. Ikke alle like gode. Eksempelvis kunne psykiater Finn Skårderud med fordel skrevet mindre om seg selv og mer om psykiatriens historie i sin knappe artikkel om Gaustad sykehus. Mens stjerneskuddet og kardiologen Wasim Zahib er et godt valg, med sin stramme penn og friske formidlingsevne.

Så mye smerte

I sum sitter jeg igjen med en dyp takknemlighet over vårt helsevesen. Ikke bare er dette fortellinger om misforstått og direkte skadelig behandling. Det er fortellinger om hvor mye smerte våre formødre- og fedre har måttet gjennomgå. Det er spesielt godt behandlet i allmennmedisiner og smerteforsker Egil A. Foss´ rikholdige artikkel «Hurtigkirurgi og barteskjærer, morfinsprøyter og etergass». Den handler blant annet om hvor revolusjonerende oppdagelsen av anestesien og eternarkosen var i 1846.

Vi skal være lykkelige for at vi ikke lever i 1840, da legene hadde følgende innstilling, lagt i munnen på den berømte franske kirurgen Valpeau: «Skarpe instrumenter og smerte er ord som er uatskillelige i pasientenes sinn, og nødvendige elementer for et godt resultat».