Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norge ved stupet

Dagens norske utenrikspolitikk er skjebnebestemt til å ende i indre konflikt og politisk fallitt.

NÆRMER NORGES

karriere som politisk balansekunstner seg slutten? Å være i Europa, men ikke helt inne i varmen, å være samarbeidspartner med USA, men ikke for nær? Å fortsette den rike manns sysling med fred - og være mellommann, fra Palestina til Sri Lanka. For å forstå krisa som Norges politiske elite nå står overfor, må vi se på de underliggende kreftene som nå samler seg mot landet.

Det Norges «middle way» ga løfter om, var et land som kunne ambulere mellom motstridende politiske kulturene i USA og EU - og mellom USAs alenegang og den europeiske samarbeidstanken. Og det skjedde nøyaktig på det tidspunktet da den vestlige alliansen begynte å sprekke opp i to motstridende politiske kulturer.

Alle samfunn etablerer grunnverdier, men disse grunnverdiene gjøres til normer. Når normene kritiseres, oppfattes det ofte som en kritikk av verdiene. Europa og USA deler verdier, men når de prøver å tolke dem, opplever de stadig oftere at de er uenige. Og når europeerne prøver å samordne verdiene sine ved å gi tyngde til institusjoner som Den internasjonale kriminaldomstolen, som USA nekter å ta del i, opplever verden at Europa etablerer en normativ motvekt til USAs maktutøvelse.

TRADISJONELT

har den beste måten å vinne støtte fra verdens sterkeste land ikke vært å balansere, men å binde seg til landet. Dette var den mest brukte metoden i Europa etter 1945, og det forklarer den ekstraordinære framveksten av flernasjonale institusjoner i Vesten i perioden 1947- 52. Denne multilateralismen eksisterer fremdeles, og europeerne ønsker å styrke den. Men hva om den dominerende staten ikke ønsker å bli bundet? Hva om den i stadig større grad ser sine allierte som uregjerlige klienter som er lite villige til å gjøre noe særlig for verken USA eller seg selv? Wilsonismen er og blir den dominerende ideologien i amerikansk utenrikspolitikk i det nye århundret. Den eneste forskjellen, som Max Boot antyder det i en innsiktsfull artikkel i Wall Street Journal, er at det nå fins «myk» og «hard» wilsonisme. Hard wilsonisme (med en ånd av Woodrow Wilson selv) er lite villig til å tenke på andre land som allierte når de i liten grad kan gjøre noe for USA. Det var derfor Wilson insisterte på at USA var «assosiert med», ikke «alliert med» Storbritannia og Frankrike i 1917. Myke wilsonianere, for eksempel den uflaksrammede John Kerry, som er mer interessert i verdibaserte enn i interessebaserte allianser, har lettere for å akseptere begrensningene en binding gir.

Nå de harde wilsonianerne nå har sikret seg en periode nummer to med George W. Bush, vil de ikke være tålmodige med alliert seindrektighet, selv fra de aller nærmeste. For problemet med venner er, for å sitere Henrik Ibsen, at ikke bare gjør de lite for deg, de hindrer deg til og med i å gjøre noe særlig for deg selv. «Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor vi lar dere være med på dette. Med samarbeid blir det bare tabber og sikkerhetsproblemer.» Slik ordlegger en CIA-agent seg til sin M16-kollega i Ian McEwans «The Innocent», en roman med den ironiske undertittelen «The Special Relationship». Den britiske spionens svar eksemplifiserer et tilbakevendende tema i britenes ofte lite tilfredsstillende partnerskap med USA: «Vi er med fordi vi har rett til det. Ingen sloss mot Hitler så lenge som vi. Vi var der under hele krigen.» Den amerikanske kollegaens svar er like talende: «Ikke misforstå: Dere var flotte under krigen, dere var formidable, det var deres øyeblikk. Og det er nettopp poenget mitt. Det var deres øyeblikk, dette er vårt.»

Å SETTE MERKELAPP

på et historisk øyeblikk er opplagt en følsom sak når to eller flere land er involvert. Og man kan ikke framskaffe et mer historisk øyeblikk enn 11. september. Hvordan får man mest mulig ut av en annens historiske øyeblikk? Opplagt ved å være nyttig. «Forholdet var ikke så spesielt i min tid», filosoferte Henry Kissinger for tjue år siden. Storbritannia var viktig fordi «de gjorde seg så nyttige». Det betyr kanskje fremdeles noe at uten de 45 000 britiske soldatene, ville det ikke ha vært noe særlig til «koalisjon» av villige under den andre Golf-krigen i 2003. Men hvor nyttig kan et land av Norges størrelse være i et historisk øyeblikk som bare rammer ett land? Norge var ikke lykkelig over krigen, og etter at den vel var kommet i gang, sendte Norge en symbolsk kontingent soldater - som nettopp en symbolsk gest. Hva kan nordmenn (og for den del også britene) fremdeles gjøre for amerikanerne, og formodentlig for seg selv? Disse spørsmålene luftes for tida både oftere og mer intenst enn noen gang før. For hovedproblemet med å være «nyttig» er faren for å bli tatt for gitt.

I en verden med ett politisk hovedtyngdepunkt er det kanskje bare én måte å skaffe seg politisk alburom på for en alliert, nemlig ved å velge en forskjellig kurs - å personalisere politikken, slik en gjør det i vanskelige tider når ingen og ingenting kan tas for gitt. Det gjelder i høyeste grad i krigstider. Å knytte bånd til presidenten er en måte å få en fot innenfor på, og kanskje til og med en mulighet til å bli hørt i maktens indre korridorer. Når allierte blir så uunnværlige, kan makten - av og til - deles med dem. Dette har vært Blairs politikk i Storbritannia, Aznars i Spania, Berlusconis i Italia og også Koizumis i Japan. Disse har vært USAs hovedallierte i Irak, og Japan er også den hovedallierte i gjenoppbyggingen etter krigen. Japan er nå den nest største bidragsyteren, etter USA. Om noen av disse landenes ledere har oppnådd materielle fordeler med denne politikken, debatteres nå på det heftigste. Avtalene baserer seg i svært stor grad på enkelthendelser, på politisk avgrensede områder (krigen mot terrorisme).

Og fordi de ikke er gjennomgripende (i dette tilfellet er den betinget av personlige egenskaper), kan de ha begrenset liv. For de mindre statenes del, som for Rasmussens Danmark, stammer viktigheten deres for USA fra EU-medlemskapet deres, fra et antatt eller reelt skille mellom EUs «gamle» og «nye» medlemmer, eller retter sagt fra at enkelte av de «gamle» står sammen med de «nye» mot land som Frankrike og Tyskland. Dette er ikke et spill som nordmenn kan delta i.

EN ANNEN MÅTE Å PRØVE

å kontrollere USAs atferd rundt om i verden på er å balansere, selv om balansekunstene får en spesiell form når det hele foregår mellom venner. De fleste europeere, til og med Frankrike, ser multilateralismen mindre som en utfordring av USAs makt enn som en måte å trekke veksler på USAs makt i pleien av egne interesser. Som EUs utenrikskommissær Chris Patten nylig sa det: «Vi (europeere) må, som fotballtrenerne sier det, grave dypere dersom vi vil være en troverdig alliert og av og til en motvekt.» Framdriften i arbeidet som allerede er gjort for en ny europeisk forsvarsallianse, der Storbritannia, Frankrike og Tyskland tenker på utviklingen av felles «kampgrupper» for fredsbevarende operasjoner, kan se ut som klassisk symbolpolitikk. Planleggingsgruppa kan virke som en liten skygge av NATO - men den kan være begynnelsen på et første forsøk på å lage en motvekt til USA. Hva gjør da et land som er medlem av NATO, men ikke av EU?

Eller la oss se på en mye mer sannsynlig motvekt: økonomisk makt, i dette tilfellet tilgangen til EUs enorme handelsmarked og felles budsjett, som gjør USAs lite i sammenlikning. EU har masse økonomisk makt, men innser at unionen vil være et dårlig og i lengden ueffektivt redskap dersom økonomisk makt ikke knyttes til en spesifikk visjon av hvordan velstand skal omsettes til god statsskikk og internasjonal stabilitet. I dette tilfellet snakker vi om en EU-visjon som Norge ikke kan ta del i så lenge landet velger å stå utenfor klubben. Det er selvfølgelig ironisk at Norge, som ikke er medlem, betaler så mye som halvparten av det Storbritannia betaler, for å kunne ta del i EU-markedet. Men Norge får likevel ikke delta i utformingen av politikken i den europeiske sonen. Også i Kosovo befant Norge seg i en situasjon der landet var involvert i en krig som i praksis var en Europa-konflikt styrt av ledende europeiske politikerne, i et begrepsunivers av europeiske «verdier», i et «paneuropeisk verdisamfunn» (Chirac) eller «et mer humant Europa» (Schröder).

PÅ DENNE OG PÅ ANDRE MÅTER

er Norge fanget i et europeisk prosjekt, men uten stemmerett, og det til og med i ei tid da EU er et atskillig mer gunstig institusjon å delta i enn i 1973, eller til og med tidlig på 1990-tallet. Med utvidelsen er det gamle samarbeidsprosjektet lagt død, og den fransk-tyske aksen er i ferd med å marginaliseres. Og likevel, ved å utsette det uunngåelige, ved å bli med seinere, kommer Norge til å oppdage at de går inn i en klubb som er utformet for å beskytte de nye medlemmenes interesser, ikke Norges.

Da vi skrev 1998, var rollen som mellomledd mellom ideologier i konflikt et svært interessant prosjekt, spesielt for et land som ikke var innstilt på å betale prisen EU-medlemskap koster. At den kalde krigen tok slutt, syntes å bety at konsensus- og dermed nøytralitetskulturen i det norske politiske liv fortsatt hadde gode kår. Men dessverre for det politiske miljøet i Norge, det ser ut som om landets balanseprosjekt nå er på randen av sammenbrudd. Det er derfor kursen landet har staket ut for seg selv etter den kalde krigen, synes skjebnebestemt til å ende i indre konflikt og politisk fallitt. At landets ledende politikere nekter å vedkjenne seg sine motstridende politiske mål, nekter å prioritere klart og deretter ta ansvaret for å nå målene, trekker deres styringskompetanse i tvil. Når siste mulighet til å balansere er uttømt, vil Norge ha forspilt innflytelsen landet fremdeles har. Etter elleve år med kompromisser blir det mer og mer tydelig at Norge må ta valg landet hadde håpet å slippe. Hvis landet ønsker å bli hørt i selskapet der andre oversetter normer til politisk praksis, må det bestemme hva det skal gjøre. Ellers vil det sannsynligvis ende med stadig å måtte sitte i historiens venteværelse og tvinne tommeltotter.

Oversatt for Dagbladet av Astrid Bruvik

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media