Norge vinner valget

Hvorfor er ikke politikerforakten større?

ONSDAG KVELD. Å jubel med din glede. Norge gjør en saltomortale med dobbelt skru over EM-terskelen, og lander med et telemarksnedslag i folkesjelen. Hver eneste forhutlet sjel i hver eneste bortgjemt sofakrok føler seg for en stakket stund delaktig i noe stort, noe felles. Alle vet at det bare er et spill, at fotballresultater ikke forandrer verden, men likevel får vi gåsehud, fuktige øyne og klump i halsen i ren takknemlig begeistring.

Det er da vi tilgir Solskjær forrige kamp og et feilslått strafferan. Det er da vi innser at landslaget faktisk kan spille fotball, og ikke bare driver med kondisjonsøvelser og organisasjonsarbeid. Vi bærer til og over med Ernst A. Lersveens forsøk på å si noe morsomt («Hoffer'n! Nå drar jeg på syklubben til Ingeborg Sørensen!»).

Nyhetene overtar, men feiringen fortsetter. Myggen kaster bløtkake i trynet på TV2s utsendte. Landslagstreneren, derimot, gir ham det ene saklige svaret etter det andre uten å få rynker noen andre steder enn i panna. Hva gjør man ikke for å imitere sin legendarisk mutte forgjenger! Etter sitt livs største triumf blir Nils Johan Semb intervjuet av et kremfjes , men «holder på strukturene», som det heter på trenerspråket. Et vidunderlig øyeblikk som nok en gang befester Den Ubevisste Surrealisme som en norsk paradegren.

Så følger resten av TV2-nyhetene. Og vi ramler ned på jorda igjen. Det er vold, ulykker og kommunevalg. Et titalls Arbeiderparti-ordførere ber Thorbjørn Jagland vurdere sin stilling hvis valget går dårlig. Vi skjønner at ledelsen virkelig har greid å inspirere partifellene. Som om halve landslaget skulle gått ut i forrige uke og sagt at Semb måtte gå om Norge ikke kom til EM.

STAKKARS JAGLAND. Det er jo evig og alltid synd på mannen. Han virrer rundt på torget i Moss, deler ut røde roser til uskyldige forbipasserende og omfavner mennesker som er for gamle til å forsvare seg. Det er den vanlige valggrøsseren, men Jagland i rollen som stemmefisker forsterker gåsehudeffekten. Han har nå lært å møte ethvert spørsmål om sin egen avgang med et overbærende smil. Men han ser for tapper ut, han likner en sutreklut med smilebøyle. Som om ikke talevanskene allerede var ille nok. «Det har vært mye sport i valgkampen?» sier TV-reporteren. «Sporty bør man være. Det er viktig å heie på hjemmelaget,» svarer Jagland og smiler med skjerfet til Moss- supporterne rundt halsen.

Jaglands flaue idrettsflørt er bare ett symptom på hele politikersportens elendighet. Nå til dags gir nær sagt hvilken som helst fotballkamp større mening enn en valgkamp. Spillet om lærkula har fått eksistensielle og metafysiske dimensjoner, mens striden om å styre landet er redusert til et ynkelig og uverdig ordkløyveri mellom selvrettferdige opportunister. «Jeg får vondt i magen når jeg ser rikspolitikere på TV,» sier forfatterkometen Karl Ove Knausgård. «De bruker en type retorikk som er utrolig barnslig.» Ja visst - unge, kunnskapsrike, samfunnskritiske og moralsk sensitive mennesker føler seg fullstendig fremmedgjort i forhold til flisespikkeriet og taktikkeriet på Løvebakken, og gidder ikke engang å le av Det norske hus og verdikommisjonen, disse monumentene over tomme politiske visjoner.

Selvsagt kan man skylde på strukturene. Kommunestyrene får lite gjort innenfor de rammene Stortinget legger. Regjeringens handefrihet avhenger av kapitalens lunefulle flyt over landegrensene. Men blir situasjonen bedre av at kjendispolitikere kupper lokalvalgkampen med irrelevante, antatt populære rikssaker, som attpåtil ikke skiller noe særlig mellom partiene?

NORGE VAR NETTOPP I KRIG. For første gang på femti år. Det ble ikke diskutert på Stortinget. Debatten om adressen til den nye operaen vil imidlertid ingen ende ta. Vi bygger en miljøfarlig jernbanesnutt til en pris som ville ha avskaffet alle sykehuskøer og rehabilitert alle skolebygg i landet - for å spare de reisende til (en feillokalisert!) hovedflyplass for noen minutter. Titusener av ungdom flytter til Oslo for oppdage at bolig- og studietilbudet er rasert. Politikerne nekter å snakke om «boligkrise», og framholder viktigheten av å satse på forskning og utdanning. Samtidig står bygårder tomme, og kommunen pålegger Studentsamskipnaden å bygge et P-hus ingen ønsker, som må betales med økte husleier. I en slik situasjon lurer vi bare på én ting: Hvorfor er ikke politikerforakten større?

Dessverre er det umulig å bytte valgkortet mot en EM-billett. Når vi lusker til stemmeurnene på mandag, for å gjøre det som mer og mer føles som en borgerPLIKT, gir vi vår støtte til det minste onde, for «å demme opp for Hagen», eller for å bidra til at Oslos neste ordfører i det minste har en representativ framtoning. La oss trøste oss med dette: Det blir et norsk lag som vinner.