Norges ansvar

«Reindriftssamene har i dag mistet enhver mulighet til å forvalte beiter, dyr og seg selv i samsvar med de kunnskaper og den rettsoppfatning de måtte ha.»

«Mens samene slåss, er reindriften og vidda i ferd med å dø,» kan Dagbladet fortelle i sitt Lørdagsmagasin 29. januar. Både reindriftssjef Lind Meløy og landbruksminister Gjønnes er skjønt enige om at vi har oss selv å takke, «katastrofen» skyldes våre «unnlatelsessynder gjennom flere år». Offentligheten skulle for lengst ha grepet inn i næringen, hevdes det, dagens turbulens på Finnmarksvidda er angivelig et resultat av beslutningsvegring og tafatthet fra politikere og forvaltere.

Det er et historisk drama som Dagbladet her avdekker en flik av. Men i motsetning til hva Meløy og Gjønnes synes å tro, så skyldes faktisk dramaet at forvaltning og politikere har grepet altfor mye og altfor lenge inn i reindriftens liv. Den samiske reindriften har i over et århundre vært kasteball for politiske interesser i det omliggende samfunn - alt avhengig av hvilke spørsmål som sto på den norske politiske dagsorden. Det har aldri vært reindriftens rasjonal som har gjenspeilt seg i norsk reindriftspolitikk, derimot er det ideologiske spørsmål og politiske behov i det norske samfunn som har vært utslagsgivende.

Det hele begynte på slutten av 1800-tallet, da var det sikkerhetspolitiske interesser som styrte forvaltningens og lovgivningens holdning til reindriften. Reindriftssamenes flyttemønster ble oppfattet som et sikkerhetspolitisk problem. I 1852 ble grensen stengt for flytting mellom Norge og Finland, og i 1889 ble grensen mot Sverige stengt for norske samer som flyttet gjennom Finland. Utover 1900-tallet kom en ny fase. Nå var det jordbrukets interesser som definerte hvordan norske myndigheter forholdt seg til reindriften. Alle reindriftspolitiske tiltak var preget av hensynet til jordbrukets fremme - ei næring og en livsform som var den økonomiske og kulturelle hjemstavn for de aller fleste av landets innbyggere.

Den siste fasen tok til på 1970-tallet og bygget på en velferdspolitisk legitimering. Med reindriftsavtalen av 1976 og reindriftsloven av 1978 tok staten sikte på å gi reindriftssamene de samme velferdsgoder som resten av befolkningen. Men velferdsstatens ideologi - med sine krav til økonomisk utjevning og fellesskapets ve og vel - er i dag i ferd med å plassere hensynet til miljø øverst på den retoriske rangstigen. «Miljøhensyn» er blitt en svært så viktig referanse for reindriftspolitiske tiltak. Dette betyr at samisk reindrift bare blir «forståelig» for folk flest i den grad den kan beskrives i miljøpolitiske kategorier (Jfr. tittelen på St.meld. nr. 28 1991- 92: «En bærekraftig reindrift»). Dermed blir det fritt frem for en miljøpolitisk retorikk som beskriver Finnmarksvidda som en ørken og reindriften som en økologisk katastrofe.

Det er ikke bare ideologisk historie og politisk språkbruk gjennom tidene som viser ei slik tredeling. Vi kan faktisk se hvordan myndighetenes forvaltning av reindriften tok til i Utenriksdepartementet, for så å gå over til Landbruksdepartementet. I den senere tid har vi vært vitne til en stadig mer pågående oppmerksomhet fra Miljøverndepartementets side. Alle disse tre fasene har det til felles at de appellerer til norske nasjonale fellesverdier. Alle hensyn knyttet til sikkerhetspolitikk, jordbruk eller miljøvern har vært opplevd av nordmenn som svært viktige. Hver fase representerte referanserammer som nordmenn kunne kjenne seg igjen i. Disse ideologiske rammene gjorde det mulig å begrepsfeste og forholde seg til den samiske reindriften - en kultur og en levevei som man fullstendig manglet innsikt i. Det er slike referanser som har gjort det mulig for riksadvokat Kjerschow å karakterisere reindriften som «en Hemsko paa Jordbruget» (1904) eller for dagens Reindriftsforvaltning i Alta å omtale reindriftssamer som «verstinger» (1999).

Enten de nasjonalpolitiske bekymringer har dreid seg om statsgrenser, bureisning eller naturvern, så har man aldri vært opptatt av å hegne om reindriften for det den er - nemlig et samisk ressursforvaltningssystem bygd på kulturell kunnskap og territoriell kontroll gjennom århundreder. Som økosystem betraktet har reindrift alltid handlet om reineiernes strev med å etablere et optimalt forhold mellom dyr, beite og arbeidskraft. Dette er for så vidt selve strategien i ethvert pastoralt prosjekt verden over. Utfordringen har alltid vært å regulere forholdet mellom flokkens størrelse, beitenes beskaffenhet og tilgangen på arbeidskraft. Slike utfordringer krever kontroll og kunnskap, ferdigheter som har vært organisert og utøvet gjennom en samisk kulturinstitusjon - siida. Dette var og er en slektsbasert samarbeidsordning som muliggjorde fleksibilitet og mobilitet - selve forutsetningen for enhver reindrift.

Det foreligger i dag nok forskning som viser hvordan reindriftspolitiske tiltak systematisk har brutt ned dette samiske forvaltningssystemet. Gjennom lov- og avtaleverk er kontrollen med både dyr, beite og rekruttering gradvis overført fra det samiske reindriftssamfunnet og til norske politiske institusjoner som departement og Fylkesting. Reindriftens livsviktige fleksibilitet er sterkt redusert, med de konsekvenser det har for økologisk bæreevne og sosialt samliv. Vi står med andre ord overfor den endelige politiske og økonomiske integrasjon av det gamle reindriftssamiske forvaltningssystem - et folkerettslig sedvaneinstitutt - inn i det norske statssamfunn. Reindriftssamene har i dag mistet enhver mulighet til å forvalte beiter, dyr og seg selv i samsvar med de kunnskaper og den rettsoppfatning de måtte ha. De er rett og slett gjort rettsløse sett ifra sitt ståsted.

Det tragiske er selvfølgelig at en slik utvikling ikke bare applauderes fra både en norsk og en samisk offentlighet, men den påskyndes faktisk gjennom de tiltak som nå står for tur.

Reindriftsforvaltningen har nærmest gått til krig mot de mennesker hvis interesser de skal forvalte. Man er i full gang med å planlegge tvangsslakting over hele Finnmark, noe som iflg. planene kan resultere i at to av tre reindriftssamer må legge ned driften. Begrunnelsen som Reindriftsforvaltningen gir for «tiltakene», er en underlig blanding av jus, moral og miljøpolitikk. Delvis dreier det seg om en straffereaksjon mot «ulydige reineiere» som ikke har fulgt kravene om veiing, telling eller slakting og delvis vises det til økologisk retorikk om hensynet til «viddas bæreevne» o.l. Men fremdeles gjenstår det å dokumentere både den juridiske og økologiske holdbarheten i disse påstandene.

Det er en kjensgjerning at reindriften i Finnmark i dag sliter med store problemer. Men disse problemene skyldes ikke at det er «for mye rein» på vidda. Årsakene ligger først og fremst i at våre myndigheter nå i et par tiår har gjort reindriftssamene til administrative og økonomiske forsøkskaniner uten hensyn til verken de kulturelle eller sedvanerettslige realiteter som reindriften bygger på. Den samiske reindriften er igjen blitt en arena for nasjonalpolitiske debatter som lite har med reindriften å gjøre. Denne gangen handler det om landbruksøkonomiske eksperimenter («rasjonell drift»), velferdspolitiske ønsker («inntektsutjevning») og ideologiske krav om «bærekraftig utvikling» - hva nå det enn måtte bety.

Resultatet er i ferd med å bli en sosial og økonomisk katastrofe for de involverte og - vil det vise seg - et folkerettslig gnagsår for de ansvarlige. Den samiske reindriften er fremdeles det klareste eksempel her til lands når ILO-konvensjonen påpeker at urfolk skal «... ha retten til å praktisere sin egen kultur og sine egne rettsoppfatninger» (art. 7, pkt. 1). Men istedenfor å møte en slik utfordring, har Norge gjort forvaltningen av folkerettslige konvensjoner og urfolksbaserte forvaltningsregimer til et administrativt anliggende for agronomer og byråkrater. Resultatet ser ut til å bli nok en reprise på hvordan man kaster barnet ut med badevannet - og det uten engang å kjenne barnets rette navn. Laven på Finnmarksvidda vil nok vokse opp igjen, men det er verre med alle de mennesker som nå står i fare for å miste både fotfeste og livsgrunnlag.