Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norges Banks uavhengighet

MED FINN E. KYDLAND

har Norge fått sin tredje Nobelprisvinner i økonomi, og i større grad enn sine norske forgjengere har Kydland fått praktisk internasjonalt gjennomslag for sine teorier. Gjennom analyser av sammenhengen mellom inflasjon, arbeidsledighet og langsiktig økonomisk vekst, har Kydland bidratt til å begrunne teoretisk og politisk at sentralbanker bør ha en uavhengig stilling. I likhet med de fleste land har norske myndigheter lagt prinsippet om sentralbankuavhengighet til grunn for pengepolitikken, og i dag fremstår det som nærmest selvsagt at Norges Bank skal fastsette renta. Denne løsningen har imidlertid svært korte tradisjoner i etterkrigstidens Norge. Og i praksis har nobelprisvinnerens tese aldri vært satt under skikkelig politisk press. Spørsmålet blir derfor hvordan politikerne vil reagere den dagen Gjedrem bruker sin selvstendige stilling til å heve renta kraftig, med de kostnader det vil ha for folk flest.

ENKELT SAGT

er argumentet for sentralbankuavhengighet at politikerne bør delegere utformingen av pengepolitikken til embetsverket i sentralbanken som har bedre forutsetninger enn pressede politikere til å ta forutsigbare og konsistente avgjørelser. På samme måte som Odyssevs bant seg til masten for å unngå Sirenenes fristelser, kan politikere dermed hindre seg selv i å føre en politikk som gir gevinst på kort sikt, men er skadelig i det lange løp. I dag fremstår prinsippet om uavhengige sentralbanker som en universelt akseptert løsning, og knapt noen vil forsvare at sentralbanken skal være politisk styrt. Forrige gang spørsmålet om sentralbankens rolle sto på dagsordenen - i kjølvannet av mellomkrigstidens kriser - trakk imidlertid fagfolk og politikere like unisont den motsatte konklusjonen: det fremsto som selvinnlysende at sentralbanker måtte være under politisk kontroll for å hindre økonomisk krise og arbeidsledighet. Vi kan derfor spørre om dagens prinsipp om sentralbankuavhengighet er så udiskutabelt som man nå kan få inntrykk av.

IDEEN OM

uavhengige sentralbanker er ikke ny. Det var nettopp dette prinsippet som lå til grunn da Norges Bank ble etablert i 1816 og Stortinget besluttet å legge hovedkvarteret til Trondhjem - flere dagsreiser fra politikerne i hovedstaden. Napoleonskrigene hadde til fulle demonstrert de uheldige konsekvensene av at regjeringer kunne finansiere krigføring eller andre formål ved å trykke nye penger. Sentralbanken måtte derfor både fysisk og politisk være klart atskilt fra de politiske myndighetene. Først ved mellomkrigstidens paripolitikk ble dette prinsippet satt alvorlig på prøve. Da fulgte sentralbanksjef Nicolai Rygg politikernes mandat og hevet diskontorenten kraftig for å gjenreise kronens ytre verdi i forhold til gull. Rygg lyktes på kort sikt ved at valutakursen for en periode nådde nivået før første verdenskrig, men konsekvensen innenlands ble en kraftig rentestigning og tilbakebetalingsproblemer både for private og kommuner.

HISTORIKERNE STRIDES

i ettertid om hvor store skadevirkninger paripolitikken hadde, men i samtiden var det en utbredt oppfatning at den uavhengige sentralbanken med sin politikk hadde bidratt sterkt til gjeldskrise og arbeidsløshet. I stedet for å fremme stabilitet og forutsigbarhet, hadde uavhengigheten bidratt til å forsterke problemene. Og det faktum at politikerne hadde vært forhindret fra å gripe inn da de kostbare bivirkningen av paripolitikken ble synlige, fremsto som irrasjonelt og skadelig. Både politikere og fagfolk oppfattet kostnadene ved det forutsigbare uavhengighetsprinsippet som større en gevinstene.

Da etterkrigstidens økonomiske politikk skulle utformes var det derfor bred enighet om at et avgjørende element for å sikre vekst og velstand var å få sentralbanken under demokratisk kontroll. Pengepolitikken måtte styres av de politiske myndighetene og koordineres med de øvrige delene av den økonomiske politikken, og sentralbanken måtte underordnes Finansdepartementet. I de påfølgende tiårene måtte dermed Norges Bank tilpasse sin virksomhet til politikernes ønsker - enten sentralbanksjefene var venstremenn som Gunnar Jahn og Knut Getz Wold eller arbeiderpartifolk som Erik Brofoss og Hermod Skånland.

Den politiske kontrollen med Norges Bank var i tråd med praksis også i andre land. Med unntak av den uavhengige Bundesbank i Tyskland, ble de fleste sentralbanker politisk styrt etter andre verdenskrig. Fra 1970-tallet førte imidlertid endringene i internasjonale strukturer og konjunkturer til nye økonomisk-politiske løsninger, og i løpet av 1980- og 90-tallet ble Bundesbank idealet istedenfor unntaket. Land etter land gjeninnførte prinsippet om sentralbankuavhengighet, og dette lå også til grunn for den nye europeiske sentralbanken. Kydlands teorier bidro til å styrke det teoretiske grunnlaget og dermed den politiske legitimiteten for denne prosessen. Men det er vanskelig å bli profet i eget land, og så sent som i 1985 vedtok Stortinget en ny lov som slo fast at Norges Bank skulle være under politisk kontroll. Det var først da Svein Gjedrem overtok etter Kjell Storvik som sentralbanksjef i 1999 at Norges Banks selvstendighet for alvor ble styrket.

I NORGE I DAG

fremstår det som selvsagt at det er Norges Bank som bestemmer om renta skal gå opp eller ned, og prinsippet om uavhengige sentralbanker er lite omdiskutert. Både politikere og fagfolk priser Kydland for hans faglige innsats, noe som i seg selv ikke er overraskende ettersom en Nobelpris i økonomi veier tungt. Men den uavhengige sentralbanken har altså en svært kort historie i etterkrigstidens Norge. Og foreløpig har konjunkturene ikke vært slik at folk har fått føle på kroppen hva et slikt system kan koste. Så lenge rentenivået er rekordlavt som i dag, er det ingen som protesterer på at Norges Bank bestemmer renta. Men hva skjer den dagen Gjedrem setter renta kraftig opp i et forsøk på å hindre prisstigning? Hvis folk får betalingsproblemer og arbeidsplasser blir truet, er det da like selvsagt at politikerne ikke skal få gripe inn? Kydland og hans meningsfeller vil mene ja, fordi dette vil gi økonomisk vekst på lang sikt. Men for den som rammes av gjeldskrise og arbeidsledighet blekner nok hensynet til mulige langsiktige samfunnsgevinster. Dermed kan Kydland godt har rett i teorien, men i den politiske verden må - og skal - også umiddelbare konsekvenser av en politikk tas med i beregningen.

Når Gjedrem erklærer til pressen at Kydlands Nobelpris er både viktig og gledelig, er dette derfor ikke bare en kollegial gest. Gjedrem vet at prinsippet om sentralbankuavhengighet ennå ikke har vært satt under virkelig press i Norge. Og til tross for at Norge i dag er del av en internasjonal verden der sentralbankuavhengighet fremstår som selvsagt, er det til slutt våre nasjonale politiske myndigheter som bestemmer hvilken rolle Norges Bank skal ha. Den dagen konjunkturene tilsier en kraftig rentehevning, synes nok Gjedrem at legitimiteten fra en Nobelpris kan være god å ha for å hindre at politikerne igjen setter sentralbankuavhengigheten til side.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media